Skivebom på Addjektind (07.07.2018)
Ascents | Addjektind (1,444m) | 07.07.2018 |
---|
Etter Okstindan og masse regn og slit var det godt å komme "hjem" til Kjemåga, den 5 km (på god grusvei etter Nordlandsstandard) bortgjemte nedlagte stasjonen langs Nordlandsbanen jeg trivdes sånn med å overnatte ved i fjor. Men mens jeg satt i bilen og fulgte med på VG-nett på at Belgia var bedre enn Brasil og samtidig ble oppringt av en veldig god venn og ekskollega så kom plutselig to biler kjørende. Hmm, skulle jeg ikke få være i fred her da...?
De må ha vært eierne av den nedlagte stasjonen, de virket svært så husvarme og må ha hatt den som feriehus. Følte meg litt påtrengende og kjørte ned til krysset noen hundre meter lenger ned, det må begge parter ha vært fornøyde med.
I fjor hadde jeg egentlig Nord-Norgeturens flotteste tur herfra. Ølfjellet var overraskende alpint og råflott og med skikkelig villmarksfølelse og nydelig utsikt. På grunn av tid på døgnet hadde jeg ikke tatt med Addjektinden da og aktet å fullføre nå. Men været var som i fjor av typen som satte meg i ventemodus. Tid hadde jeg nok av, og oppklarning var lovet.
Det neste døgnet ble det halvsoving og spaserturer med innlagte pushups. Først 25 timer etter ankomst var jeg på vei mot Addjektinden.
Det bar over skinnene, over svaberg, langsetter myrer og over småbekker. Addjekelva var stor, så der ble jeg våt. Men sånt hadde jeg blitt vant til...
Jeg gikk rolig med overlegg fordi været liksom skulle lette rundt midnatt. Men dette slo ikke til. Da jeg var på toppen blåste det og var generelt hustrig med minimal sikt. Noen få sekunder var det sånn at jeg tenkte; "Nå!", men nei, det var kun så vidt litt lys som avslørte knallvær over de uendelige skysystemene pluss toppen av Ølfjellets pyramide trygt forvart blant disse.
Jeg syntes jeg ventet lenge på toppen jeg, men hadde ikke overnattingsutstyr og var søvnig. Lengtet ned til bilen og soveposen.
Da jeg hadde ruslet en drøy time og befant meg mange hundre meter lenger nede hadde selvsagt været lettet til de grader og det var knallblått over det meste. Døsig som jeg var hadde jeg ikke ork til å snu, noe en våken utgave av meg definitivt hadde gjort! Jeg fikk nyte synet av Addjektind og ikke minst Ølfjellet nedenfra. Og elva og grønne omgivelser var definitivt ikke å forakte. Jeg kunne vært sintere der jeg gikk...
Kom ned til bilen i knallværet og prøvde finne skygge. Men jeg sov kun et par timer i steikesola.
Jeg fikk komme meg ned til Junkerdalselva og gjenta fjorårets bad og barbering, så skulle jeg nok være klar for Sulisfjella.
User comments