Tre herlige dager på Børgefjell (02.07.2018)
| Map |
|
|---|
| Ascents | Golvertinden (1,682m) | 02.07.2018 |
|---|---|---|
| Kvigtinden (1,699m) | 04.07.2018 |
Gromtur i Lars Monsens rike
Årets lenge planlagte Nord-Norge-ferie startet med Børgefjell. I motsetning til i fjor da kysten var høyest prioritert valgte jeg innlandet denne gangen. Grunnen var enkel, jeg ville være i fred...! Mye kan sies om folkehelsa og trivelige folk på tur, men jeg er vel en såkalt særing som liker best å oppleve stillhet og ensomhet når jeg er på fjellet. Og jeg har ingen planer om å forsvare meg, jeg vet at mange tross alt tenker det samme. For å få slutt på den evige egoismegeneraliseringa kan jeg en gang for alle si at jeg også synes det er hyggelig å treffe folk på tur. Men hordene på De Syv Søstre klarer jeg meg uten. Nei da måtte Børgefjell være uendelig mye bedre...
Golvertinden
Simskardelva med omgivelser var like vakker som da jeg og Sondre vandret her 7 år tidligere på lang dagstur til Kvigtinden. Skodde på toppen ødela prikken over ien den gang, nå ville jeg gjerne ha revansje. Men ikke riktig ennå, for jeg hadde for lengst et annet fjell i tankene, nemlig Golvertinden. Den hadde jeg tenkt på før, gjerne i forbindelse med at Børgefjell har flere topper enn Kvigtinden og Jetnamsklumpen, og fordi det fantes så lite info om denne. Ottos prakttur-rapport fra våren i fjor tente meg ytterligere. Det var kun spørsmål om tid før jeg skulle overnatte på Golvertinden, og i disse fine sommerdager skulle det skje!
Ved brua over Simskardelva der hvor ruta inn mot Bisseggskardet og eventuelt Kvigtinden eller det store Børgefjellet starter gikk jeg ut av stien til venstre og fulgte Golverskardelva oppover. Egentlig ganske kronglete, såpass at jeg valgte å vinne litt høyde før jeg fokuserte på lengde. Etterhvert som det åpnet seg fantes idyllene på rekke og rad. Spesielt en plass med ei enslig furu påkalte stor oppmerksomhet. Her fantes alt en naturromantiker kunne ønske seg av skjønnhet med stor og liten skrift; lyng, blomster og svaberg med elvesus i bakgrunnen og en fortsatt delvis snødekt Golvertind i det fjerne - enn så lenge...
Golverskardet - her brukes tydeligvis skard som betegnelse for dal - var en vakker dal! Spennende å gå her og få helt nye synsinntrykk i et landskap jeg aldri hadde sett bilder av, ikke engang i ei Lars Monsen-bok... Grønn frodighet omkranset av steinhard mektighet. Og det var ikke bare Golvertinden som viste seg fram, den er jo forresten mye flottere sett fra Susendal-siden. Nei Gierkietjahke med sin nesten Larstind-lignende form imponerte vel så mye!
Jeg kom meg opp fra dalen og siktet meg inn på ryggen mot punkt 1150 og videre vekselvis over snøfonner og steinur helt til topps på 1682. Selvsagt masse slit med tung sekk, men jeg passet på å unngå å overdrive, kroppen skulle tross alt gjennomgå tre uker stort sett på større turer i Nord-Norge, og jeg var ikke 25 år lenger...
Det var herlig å komme inn på topp-platået. Men det var et merkelig syn der borte hvor selve topp-punktet skulle ligge. En eller annen form for en målestasjon eller...?? Jaja, det var iallfall ikke sånne typer storinngrep som ødelegger villmarksfølelsen min altfor mye, skulle jeg sammenligne med Gausta eller Snøhetta ble dette mikro- eller nanoutgaven. Noe var det i hvert fall. Uansett var det den like høye sørtoppen som fristet mest som overnattingsplass, den lå rett ved stupet med storslagen utsikt.
Den følelsen å ta av seg storsekken og skifte til tørt på overkroppen... Den har jeg beskrevet før, og jeg kan bare gjenta meg selv, den er helt ufattelig herlig!! Fram med underlaget og opp med godsakene fra sekken. Se om det er mulig å få sendt noen skryte-sms også, jeg er tydeligvis ikke gammeldags nok til å la være å drive med sånt. Men etter å ha tatt noen bilder måtte jeg passe på å nyte landskapet i levende live også. Den ukjente delen av Børgefjell lå for mine føtter i øst fra botnbreen Bliehtjedielhtie og ut Mjølkelvas dalføre langt der nede. Og i sør-sørøst et mektig fjellandskap med Lars Monsens langbeinte dronning med det kritthvite smilet, Kvigtinden, som blikkfang nummer én. Selv om alt dette kritthvit-pratet nok dreier seg om breen langs Kvigtindens lange østflanke.
I disse VM-tider måtte jeg prøve å få med meg noe så trivielt som fotball. Joda, det er feil fokus, og jeg glemte å ta med VM i betraktningen da jeg tok ut ferien min, men beviset på at jeg ikke er helt fotballidiot må være at jeg droppet tv-skjermen og reiste på stortur istedenfor. Viktigst er det å gjøre noe ut av sitt eget liv og ikke være avhengig av andres underholdning. Uansett fikk jeg blant annet med meg på mobilens VG-nett at Belgia-Japan endret seg fra 0-2 til 3-2.
Og tuslet litt rundt for å ta flere bilder. Den offisielle toppen fikk også sitt besøk så smått om senn, uten at jeg klarte å avgjøre hva de små installasjonene der var for noe. Aller mest spennende var det imidlertid å gå rundt den lille gryta mellom sørtoppen og en knaus litt lenger nede og forevige platået jeg hadde rigget meg til på med den store høydeforskjellen mot lavlandet i øst.
Kvelden kom og gikk over i nesten-midnattssol, og jeg lå der og sløvet og dormet. Virkelig god søvn fikk jeg aldri. Våknet til litt solnedgang og drømte meg ørlite bort for så å se drivende skodde neste gang jeg åpnet øynene. Og den neste dagen var langt fra meldt så fin som denne. Jeg prøvde å sove litt til mens jeg som vanlig ønsket meg litt hjelp fra julenissen. Ved en mindre våkestund glødet Kvigtinden i fargespill, men det gikk nok fort over.
Da klokka virkelig sa at nå var det morgen fantes minimalt med sikt. Jeg prøvde å rusle sakte bortover i håp om å få med meg Golvertinden Nord, men det fristet mildt sagt lite. Så enten forblir den ubesteget av meg, eller så tar jeg den på ny Golvertindbestigning om jeg har særlige grunner til å komme tilbake med et helt spesielt turfølge.
Mellomdag
Jeg tuslet halvveis slukøret nedover siden jeg ikke var helt sikker på hva slags vær som var i vente de neste dagene. Prøvde å glede meg over gårsdagen, og klarte det heldigvis. Alt gikk i sakte film i steinura, og jeg fantaserte om å komme ned i grønnere og enklere terreng selv om det ville bety gjensyn med myggen jeg har glemt å beskrive (i ettertid kan jeg skylde på Finnmark der myggen definitivt var verre, hører du Monsen!!! :) :)). Det gikk ikke veldig mye fortere nede i dalen heller. Jeg var umotivert i det grå været som ganske riktig hadde noen regndråper på lager også. Det jeg faktisk tenkte på var at neste gang jeg er på Børgefjell skal jeg ha med fiskestang!
Etter å ha ruslet litt på måfå kom jeg over en stor stein. Av med sekken, her skulle det hviles! Nei forresten, her kunne jeg likegodt slå meg til ro, hva var det som hastet sånn?? Det gikk jo an å legge både underlag og sovepose til dels under denne kjempen.
Her fant jeg den store roen og la meg til med verdens beste samvittighet. For det første skal man ikke stresse på tur, og for det andre hadde jeg slitt mer enn nok dagen før pluss at kroppen her og nå verket av nettopp det. Jeg filosoferte over alt mulig som har med fjell og turplaner og selve livet å gjøre, og da det ble tid for VM-VG-nett var det i min familiesammenheng en svært interessant kamp som skulle spilles, nemlig England mot Colombia. Fikk på sms hjemmefra vite at mor satt benket foran skjermen. Og mor er IKKE interessert i fotball til vanlig...:) Enda morsommere var det å få høre at min søsters eldstegutt lurte på om mormor var med og spilte for Colombia, hahaha!!! Skulle tatt seg ut om mor klippet ned Harry Kane...
Myggen holdt jeg unna som best jeg kunne med mygghatten. Sov ikke kjempebra denne natta heller selvsagt, men bedre enn på Golvertinden. Og våknet dagen etter til smålovende vær...
Kvigtinden
Selvsagt ønsket jeg revansje på Kvigtinden! Tenk så meningsløst det var at vi skulle få skodde på toppen for 7 år siden da været ellers hadde vært ok. Den gang trøstet vi oss med at det viktigste var at vi hadde hatt magisk kanonvær på Beerenberg like før, og det var jo helt sant og riktig tenkt. Men jeg har nå alltid ønsket å stå på Monsens favorittfjell (tar det for gitt at han har Kvigtinden som favoritt-topp) og skue utover Børgefjells store villmarker under blå himmel og strålende sol.
Jeg hastet ikke. Hastverk kan i fjellsammenheng være mer enn bare lastverk. Hvor mange ganger har jeg ikke på tur med rasjonelle og effektive morgenfugler opplevd skodde og andre "vi nådde toppen-armene i været-ser ingenting men er fornøyde likevel-trivialiteter" på toppen mens været utpå seine ettermiddagen håner oss med den klareste og mest omfattende og plettfrie blå himmel som er å oppdrive og vi er altfor langt unna til engang å kunne tenke tanken på å snu for å komme oss til topps på ny...???!!! Nei nå skulle jeg somle med overlegg og håpe at yr sitt siste varsel stemte.
Etter en viss tid hadde jeg lagt fra meg unødvendig utstyr godt skjult i en skråning, krysset Simskardelva på bru og befant meg endelig på vei innover Bisseggskardet. Og for en nydelig dal dette er!
Det bar over myr og "bjørkepark" før det lange dalføret omsider ble avløst av stigningen mot Måsskardet. Jeg steingikk elva uten å klare å holde meg helt tørr og ruslet så videre over enkelt men samtidig svært idyllisk terreng. Mellom de to Måsskardvatna et sted var det naturlig å skråne oppover mot "utløpet" av botnen mellom Måsskardfjellet og selve Kvigtinden. Sola stekte, men dronningen lå innhyllet i skodde.
"Du det der gidder jeg ikke én gang til bare så du vet det! Jeg går ikke to skoddeturer på deg kjære Kvigtind, det skjer bare ikke! Glem det!"
Jeg la meg nedpå for å vente mens jeg så på de drivende skyene som selvsagt var av det uendelige slaget som slettes ikke manglet påfyll. Men det var deilig å ligge i sola, såpass herlig at jeg til slutt sovnet. Og fikk bråhast da jeg våknet, nå var nemlig knallværet her og den digre kutoppen lokket skyfritt på meg! "Herregud, tenk om jeg har forsovet meg fra en fin toppopplevelse ..." tenkte jeg mens jeg ba høyere makter om å tviholde på knallværet noen timer til. Jeg klarte liksom ikke å gå fort nok nå.
Til alt overmål ble jeg forsinket av Børgefjellturens eneste møte med en annen tobeint skapning. En hyggelig trønder viste det seg, og jeg står fortsatt på at det er koselig å møte folk i fjellet når det dreier seg om "en eller annen slenger". Men jeg var stresset, ville på toppen i tide! "Du får no bra vær no sjø!" sa han, og hadde heldigvis rett.
Jeg langet ut etter evne, måtte ta et obligatorisk bilde av toppen som nærmet seg, og få minutter etter var jeg på 1699 moh.
"Oioioi, har du sett!!!"
Dette var noe annet ja! En ekte Kvigtindåpenbaring i nydelig sommervær med fengslende utsikt over "lavlandet" i øst, det kuperte fjellområdet i vest og Kvigtindens alpine sørrygg i midten med den store og til dels oppsprukne breen i østflanken som den store juvelen av et syn på hele Børgefjellturen! Deler av Store Namsvatnet kunne skimtes i bakgrunnen.
Snudde jeg meg kunne jeg se at godværet var tilbake på Golvertinden også. Herlige fjellrike!
Jeg skulle så gjerne hatt med meg liggeunderlag og sovepose og desto mer mat, men det var nettopp det jeg ikke hadde orket tanken på å bære så kort tid etter en slitetur med tung sekk. Hadde bare turen vært betydelig kortere... Jeg fikk kose meg som best jeg kunne et par timer her på toppen, og det var ikke spesielt vanskelig. Det eneste dumme er at timer på fjelltopper har en tendens til å gå altfor fort. Så også denne gang. Men da jeg kysset toppvarden farvel på takknemlig vis og så meg rundt en siste gang ruslet jeg kort tid etter nedover tilfreds som bare det. Hvilken opplevelse det hadde vært!!!
Vel nede i Måsskardet tenkte jeg ofte tanken om at "her hadde det vært fint å telte et par dager". For det var ikke bare idyllisk, men også storslagne omgivelser. Jeg kommer tilbake, ønsker meg nemlig en 1-2-ukerstur på Børgefjell i fremtiden.
Men nå måtte snart autopiloten på. Det var langt til parkeringa ytterst i Simskardet, og Bisseggskardet er ikke kort, det vet alle som er kjent her.
Uansett måtte jeg bare kose meg. Jeg hadde ingenting jeg måtte rekke, annet enn at jeg håpet å komme meg avgårde i tide for en tur litt lenger nord enn Børgefjell neste dag. Det var selvsagt litt tungt å få fullastet sekk igjen, men dermed befant jeg meg også på lettgått sti.
Det eneste som er verdt å fortelle om da jeg kom tilbake til p-plassen var at jeg fant en grillet klegg inni bilen. Den hørte med til de gjenstridige hordene som absolutt skulle inn og ikke lot seg lokke ut da jeg måtte låse og dra. Jaja, synd for deg plageånd. Men skyld ikke på meg, min intensjon er aldri å ta livet av noen...:)
Tusen takk for denne gang herlige Børgefjell!
User comments