Blåbergi - vakker barndomsnostalgi (25.05.2018)
| Map |
|
|---|
| Ascents | Blåbergi (1,802m) | 25.05.2018 |
|---|---|---|
| Skorpetinden (1,706m) | 26.05.2018 | |
| Søre Urevassnuten (1,755m) | 26.05.2018 |
"Mitt første fjell"
Sommeren 1991 ble jeg frelst... Fjellfrelst!!!
Som 15-åring var min kroppsfasong og motorikk mildt sagt av et annet kaliber enn i dag, med motsatt fortegn, for til tross for at det blir tatt som selvskryt så er jeg blant dem som har gått stikk motsatt vei av "Førti, feit og ferdig" - modellen. Med andre ord slet jeg med å henge med på fotballtrening og ble alltid benket i kamp, dette fordi jeg var for treig og manglet spenst. Siden teknikken egentlig var ok og skuddfoten sterk så følte jeg meg urettferdig behandlet og gikk mer og mer lei. Til sist ville jeg ikke være med til Danmark på fotballcup den sommeren. Og far så sitt snitt til å lokke meg med på fottur i fjellet istedenfor. Lite ante han hvilke konsekvenser det skulle få. Den turen fra Finse til Vassbygdi via Raggsteindalen, Iungsdalen og Aurlandsdalen skulle for all tid detronisere fotballinteressen til fordel for fjell og villmarksliv...
Ljøtebotnberget og Blåbergi (det på 1802 moh i Hol, viktig presisering!) har jeg nevnt på "sida mi" som de første fjell jeg merket meg. Men mens førstnevnte er en nut på selve Hallingskarvet og noe jeg ikke er nerdete nok til å huske utseendet på før jeg eventuelt går virkelig inn for det så satt Blåbergi fra første stund. Derfor er det offisielt det første fjellet jeg lærte meg å huske. Det var så langstrakt og mektig, som en overdreven versjon av Tretjernsåsen i hjemlige marka, bare det at den lå mellom 1000 og 1300 meter høyere over havet og dermed selvsagt var uten trær. Jeg hang meg veldig opp i det da vi ruslet over Flyane på dag 2, fra Strandavatnet og over mot Grevskardet og Iungsdalshytta.
Siden skulle det komme flere fjell, ikke minst tøffere og flottere fjell, ja mye tøffere og mye flottere fjell... Helt fantastiske fjell!!! Jeg "glemte" Blåbergi for en god stund. Men husket alltid sommeren 1991 og dens betydning for mitt liv...
De siste åra har jeg jevnt og trutt hatt lyst til å avlegge denne tross alt store fjellkjempen et besøk. Men alltid har det kommet noe i veien. Som regel har det hatt med været å gjøre eller med invitasjoner til andre fjellprosjekter. Sist januar gjorde jeg et realt forsøk. Det yr.no ikke hadde fortalt meg om i sitt knallvarsel var en heidundrende skodde som til sist skremte meg til å gjøre vendereis på 1400 moh. Og mange fjellfolk har etterhvert trukket på smilebåndet når de har hørt meg nevne Blåbergi.
Nå var tida inne...!
Kveldstur til topps på 1802
Jeg startet fra Sveingardsbotn litt over klokka 20. Her minnet alt om sommer, men heldigvis fantes ikke flust av hytter der, så jeg slapp å gå spissrotgang mellom obligatorisk undrende blikk fordi jeg bar på ski. Sekken var vel ca. 20 kilo tung, forholdsvis moderat med andre ord. Jeg stresset ikke oppover, og koste meg med den søte lukta av vårlyng. Likevel var jeg spent på om det ville gå greit å krysse den i grunnen frådende Tyrvla ved utløpet av vann 1459. Hvis ikke måtte det improviseres, noe jeg for så vidt ufrivillig fikk erfaring med på Grjothøe/Hestdalshøgde to uker tidligere.
Omsider oppe ved 1459 viste det seg at elva var usynlig under et stort snødekke. Enn så lenge... Dermed var det endelig på med skia. Og uansett kan ikke Tyrvla måle seg med Vuojatätno oppi Nord-Sverige, elva som for meg (og Sondre) inntil videre er fasiten på hvor vill og enorm ei fjellelv kan være...:
https://images1.peakbook.org/images/32/500fjell_img_2674.jpg
Så jeg følte meg ikke veldig uansvarlig da jeg krysset nære utoset og ruslet videre oppover med håp om å vinne snarlig høyde mot 1802...
Det fine oppi 1600-meters høyde og videre var at jeg her kom ut av skyggen og fikk nyte en varmende kveldssol. Det er alltid motiverende, og jo høyere jeg kom dess bedre ble snøunderlaget. Da jeg nærmet meg toppen så jeg et dyr lunte avgårde oppi der. Jeg fikk altfor kort glimt av det til å kunne avgjøre om det var hare eller til og med jerv. Heller nok over mot hare, uansett ga det fjellstemninga en liten dose mystikk som jeg absolutt kunne like.
Endelig toppen! Her var det bare å kose seg. Og det ga virkelig en spesiell følelse å stå på dette høyeste av landets Blåberg og ha Skarvheimen rundt seg med Jotuntoppene og Hurrunganes umiskjennelige silhuett lang unna i nord-nordøst med solnedgangsfarger over. Jeg gledet meg til å utforske stupkanten mot Flyane neste morgen...
Blåbergimorgen og Blåbergimagi
Som vanlig ble det begrenset med søvn. Rart med det, skulle tro det var mulig å få bra med blund på øyet når underlaget er ok og temperaturen harmløs. Er kroppen for sliten til at søvnmekanismen får roen den trenger? Eller er det kun det faktum at sovepose skulle vært erstattet med dyne...? Jeg fikk med meg månen over vestre deler av Hallingskarvet innimellom smådosene med dupping. Og når sola fikk tak - typisk at jeg sovnet fra selve soloppgangen - så var det ikke noe poeng i å prøve å sove mer. Det kan jeg gjøre når jeg blir gammel, med mindre vedvarende søvnmangel hindrer en stakkar i å bli nettopp det...
En liten for-frokost hadde jeg saktens tid til, men jeg var ivrig etter å rusle de 2-300 meterne mot storstupet for å ta innover meg Blåbergis innerste "sjel" og store gave, den man ikke får om man kun fokuserer på toppvarder og primærfaktor. Og det tok ikke lange tida før det ble fascinerende bråstopp og skumle skavler. Herlig, det er like topp hver gang det ikke stadig er nye avsatser, evt lure-avsatser. Her var det rett på sak!
Dette var akkurat hva jeg hadde drømt om! Fengende utsikt over mektig landskap som ga enorm følelse av rom og ikke minst luft under vingene. Den store vidda med det megetsigende navnet Flyane og blinkende vann, små og store med Stolsvatn-magasinet sentralt, omkranset av digre Stolsbergi og Reineskarvet, dette var en utsikt ulik alpint mylder, men særdeles interessant på sin måte. Og så stillheten da. Stillhet og varme... Dette var fjellpoesien som jeg alltid vil ha den!
Jeg klarte ikke rive meg løs uten videre. Mimret og tenkte på at langt der nede hadde jeg gjort store øyne som urutinert 15-åring på en dag snart 27 år tidligere som endte med en kveld jeg og far fortsatt kan prate om iblant, om den totale fred og nasjonalromantikk i lia overfor Iungsdalshytta sammen med sauene som brekte litt nå og da. Og her og nå lot jeg meg rive med av det alltid tilstedeværende fjellsuset som vanligvis er en del av helheten når man står høyt over avgrunnen, sammen med den intense varmen. Mon tro om det hadde vært mange langs kanten av dette stupet før...? Synes faktisk spørsmålet er på sin plass. Blåbergi hadde iallfall innfridd til fulle, og det var vanskelig å fokusere på dagens videre fremdrift. Her oppe kunne jeg se det mange i Drammen snakker om, som i mine øyne mangler perspektiv, nemlig at Buskerud er et Norge i miniatyr. Det er mildt sagt flere fylker som overgår Buskerud der! Men på en måte er det likevel sant, og hjemfylket mitt har stor og mektig natur en ikke får føling med når en er bosatt i Oslofjordregionen. Enkelte hevder til og med at denne delen i øverste Buskerud nær Geiteryggen og Sogn er Vestlandet på grunn av vannskillet (og at Finse av samme grunn egentlig ligger på Østlandet)... Sikkert egnet for heftig debatt jeg avstår fra fordi naturromantikken kort og greit er det desidert viktigste!
En snau time seinere var jeg tilbake ved toppvarden og sekken igjen. Litt mer frokost, og så var jeg i gang med ski-sklituren nordvestover. Nok en gang herlig å ha fri fra skiboms-vitner til mine fjellski og ferdigheter. Hvis dagens randotrend holder seg så kommer innlandsfjella hvor klassiske tinder ikke eksisterer til å ende opp som mine favoritt-trakter av den grunn. En viktig del av fjell-livet er den stille, vakre, koselige frihetsfølelsen der en ikke føler at en må prestere noe innen et statusmiljø. Jeg filosoferte fornøyd over dette selv om Jotunheimen egentlig alltid vil være favoritten. Der er det jo fortsatt mulig å finne fristeder også. Men tilbake til Skarvheimen: Her var det så herlig salig blanding av vårsnø, mose og annen vegetasjon og klukkende bekker over alt. Samtidig som sola varmet så jeg ble rent skremt. Deilig liv!
Etter å ha lest rapporten til han som i det siste har blitt en slags forgjenger for meg - Tiurjegern - så hadde jeg veldig lyst på Skorpetinden. Satelittkollegaen i Ål "krevde" at jeg skulle bortom Urevassnutane, så skulle jeg fikse begge deler måtte jeg egentlig henge i. For ting går ofte i sakte film på min type turer, det sliter på å bestige et fjell med tung sekk for å overnatte. Og dårlig søvn påvirker nok også. Da klarer jeg ikke å være milsluker...
Men etter å ha rota mer enn nok og svettet i hjel tross lite bekledning (ja det er faktisk sant at jeg IKKE hadde jakke på denne gang!) så var jeg endelig på dagens andre topp, eventuelt første nye topp alt ettersom en ser det. Og her var også utsikten svært fengslende, selv om det gedigne stupet mangler, iallfall ved varden. Sol og sommer, fjellsuset og følelsen av å være langt unna absolutt alt og dermed finne fred på nivå med det en tibetansk munk er i stand til... Ja jeg overdriver litt, men det er noe rensende med det! Det skal noe til å føle det samme på Storebjørn eller Store Ringstinden, eventuelt en kystalpin topp midt i høysesongen!
Tida fløy, så jeg unnet meg kun en halvtime på toppen. Men på veien over mot Tyrvlesvatnet koste jeg meg virkelig med fjellets mangfold innen seinvårsidyll. Jeg kan ikke få sagt nok hvor herlig det er med klukkende bekker og blå rander langs vannkantene, ofte med åpent vann her og der. Og smeltevannskulper. Pluss herlig vegetasjon. Å stoppe for å fylle opp vannflaskene var en fryd!
Ved Tyrvlesvatnet tok jeg ut sovepose og den største klesposen og fortsatte langsetter vannkanten mot dagens to siste topper (trodde jeg). Varmen var rett og slett ubehagelig, og ansiktet føltes dynket i saus bestående av svette og solkrem. Stadig sved det i øya også. Men jeg har klaget på intens varme før og fått straff i form av regnsommer, så til tross for skumle klimaendringer på sikt så er min munn lukket når sola steker som verst. Dette er egentlig helt topp!
Problemet var at klokka fløy så enormt fort, og det var fortsatt et stykke til Urevassnutane.
Jeg var sliten og prisgitt bakglatte ski på grunn av sviktende fellelim, og terrenget var kupert.
Men omsider karret jeg meg opp på sekundærtoppen, den som garantert har den flotteste utsikten. Det fikk holde med den i denne omgang. Skulle jeg rekke en kaffe og tullprat med kameraten på Ørgenvika på veien hjem burde jeg i grunn snu mens jeg ennå hadde tid. Ikke visste jeg heller hvor lang tid tilbaketuren til bilen ville ta eller hvilke utfordringer den kunne by på.
Utsikten fra Søre Urevassnuten er selvsagt råflott, men på grunn av sørgeranden på Strandavatnet er det garantert et vakrere syn tidligere på vinteren hvor alt er hvitt. Pent er det likevel, og jeg skjønte hvorfor kollega Trond Erik var så opptatt av at jeg måtte prioritere den. Det er i grunn fint lite som minner om Buskerud selv om Blåbergi, Strandavatnet og Hallingskarvet er innafor fylkesgrensa. Her føler man at man er på Vestlandet.
Lenger borte langs kanten satt det faktisk en liten gjeng. De må ha kommet opp fra motsatt kant. Vi lot hverandre være i fred, men det hadde ikke gjort noe å ta en prat. Jeg synes likevel det er god skikk og bruk å la være å bli påtrengende når toppen har så god plass som her.
Et herlig sted å sole seg på, men nedover måtte jeg, så jeg ble vel kun 20 minutter på toppen.
Kom meg relativt kjapt ned til Tyrvlesvatnet, men ikke uten én bråstopp, dette skyldtes sviktende snøunderlag. Vondt gjorde det, men det viktigste hver gang er at skia er like hele, noe de heldigvis var. Videre var det transportetappe hele veien ut, og jeg møtte ingen alvorlige elvehindere, så overraskende fort befant jeg meg i skråningen overfor Strandavatnet. Og brukte skia lenger ned enn jeg hadde gjort på vei opp ved å oppsøke enkelte snørenner. Men omsider tok sommeren fullstendig over, og da jeg langt om lenge var nede langs riksvei 50 fikk jeg endelig det obligatoriske spørsmålet fra noen hyttefolk om det var noe skiføre nå...
En fin tur med mange inntrykk var slutt. Men høydepunktet var morgenstunden med gull i munn på kanten av Blåbergi! Nå har jeg vært der!!!
User comments
Blåbergi
Written by PeakFloyd 01.06.2018 20:54Flott rapport og nydelige bilder Øyvind, fint du endelig fikk tatt turen.
Glad for å kunne "gå opp spor" for deg. Har vært på alle topper på østsiden av Geiteryggen i vinter, og de fleste på vestsida. Kan anbefale turen vestover fra Vesterdalsvatnet, til Skoma-området.
Vakkert??
Written by Atomsilda 27.05.2018 18:35Hvor er bildene da...? Er fullt mulig å legge ut noen bilder med mobil i 2018 Øyvind! ;)