2k-samlinga hangler videre... (12.05.2018)  6


Map
Ascents Grjothøi (1,943m) 12.05.2018
Vest for Heimste Gjelåbreen (1,932m) 13.05.2018
Øst for Heimste Gjelåbreen (1,932m) 13.05.2018
Hestdalshøgde (2,091m) 13.05.2018
Øyvind og Skjåkfjella er lik sant! Det er fordi begge er så ukule...:)
Øyvind og Skjåkfjella er lik sant! Det er fordi begge er så ukule...:)

Det vinglete værvarslet ga plutselig grunn til å hive seg rundt i siste liten. Egentlig hadde jeg drømt om lang himmelsprett-tur i enten Tafjordfjella eller på Folgefonna, men det fantes regnsymboler, så jeg hadde gitt opp. Nå skulle plutselig helga bli fin likevel... Hestdalshøgde!!!

I grunn var det mye som minnet om sommerhumbugvarsel da jeg fikk se jotnene fra Valdres. Skyer og atter skyer, ikke bra for helgeturmotivasjonen. Men det gikk vel an å håpe på et under. Nattvarslet var krystallklart...

Jeg ruslet oppover fra p-plassen under Skjellom, 500 moh, med tunge bein. Tydelig at Holmenkollstafetten forrige helg fortsatt satt i. Men denne gangen hadde jeg mindre i sekken, for jeg ønsket å kose meg mer enn jeg har for vane på denne typen tur. Og så varm som mai har vært, og er, så er det med lettere hjerte jeg lar store jakker og vadmelsbukse og andre tunge klær ligge hjemme.

Klar for start fra Skjellom.
Klar for start fra Skjellom.

Varme mai ja, kom mai du skjønne hetebølge! Ikke mye snø å spore i lavlandet eller dalsidene selv om vinteren har vært god og gammeldags...

Kom omsider bort i snøfelt hvor skiene kunne spennes på, men snøen var ikke sammenhengende mellom 1000 og 1500 moh, så stadig måtte jeg spenne de av igjen. Slitsomt nok når en er i lat modus.

Jeg gledet meg til å ta fatt på hovedstigninga som skulle føre meg til topps på Store Hestdalshøgde. Trodde jeg...

Tilbakeblikk mot Øvre Ottadalen.
Tilbakeblikk mot Øvre Ottadalen.

Av og til slurver man enormt! Jeg kan skylde på mangel på GPS og på mangel på kart og kompass, men denne tabben hadde aldri skjedd i Jotunheimen hvor toppene er for udiskutabelt tydelige til at en kan ta feil. Iallfall hvis en ser bort fra lengst nordøst. Mange med meg - jeg nekter å tru jeg er den eneste - har nok en tendens til å ta lett på høydekurver når en ser på kartet. Ned et par-tre hundre meter her og opp noen hundre der, det er lite, det er ikke 1000 meter så...

Da jeg sliten nådde så langt opp at jeg endelig fikk Store Hestdalshøgde i fleisen og skjønte hvor jeg var, at jeg måtte ca 300 høydemeter ned og nye 400 meter opp, og klokka var passert 21.30... Nei da tenkte jeg bare: Det skjer ikke! Ikke i kveld! Nå vil jeg kose meg!!!
Jeg hadde tross alt gått 1400 høydemeter fra Skjellom til Grjothøe. Nå skulle amatøren som tok turen på hælen kose seg etter beste evne uavhengig av hvilken topp han var på. Og som en trøst så vet jeg at det for 10 år siden har vært mulig å forveksle Storådalshøe med Semeltinden. Det var ikke meg, og jeg trenger ikke nevne navn...

Uffda... Så det er der Hestdalshøgde ligger...
Uffda... Så det er der Hestdalshøgde ligger...

Det ble en improvisert liggeplass på stein og svaberg et stykke ut mot vest med utsikt mot Josten og "Tåkekåpa" og Tafjordfjella. Og jeg følte på turgleden og syntes ganske kjapt at Grjothøe var fin den også. Det var bare å ta fram alt av godsaker fra sekken og nyte fjellheimen uavhengig av rett turmål eller ikke.

Ikke så aller verst solnedgang.
Ikke så aller verst solnedgang.
Elle melle...:) 
Det tok mer enn en kveld å få i seg alt dette, til tross for at jubileumsblandingen er halvert i størrelse siden 90-tallet da den fortjente navnet sitt...!
Elle melle...:) Det tok mer enn en kveld å få i seg alt dette, til tross for at jubileumsblandingen er halvert i størrelse siden 90-tallet da den fortjente navnet sitt...!
Prøver "å si god natt"...
Prøver "å si god natt"...

Klokka går alltid fort i fjellet, og seint på kveld går den enda fortere. Men å sovne på kommando fikser jeg heller dårlig, derfor var jeg i sin tid dårlig egnet for militæret og passer heller ikke inn i sånt "Du skulle jo vært med i 71 grader nord du vettu...", for da må man etter min mening fikse det. Jeg tenker for mye, eller hvem vet... Klokka passerte iallfall fort midnatt og nærmet seg faretruende 01.00 etter kort tid. Men sove kan jeg gjøre seinere i livet, om det forskes på skånsomme sovemedisiner. Stresset ikke, regnet med å bli vekket av sola. Iblant kom det noen snøfnugg, men de var meldt, så jeg bekymret meg ikke. Og koste meg med noen fine sms...
Og vipps våknet jeg igjen klokka 04.30 etter at jeg tydeligvis hadde duppet av i stor stil. Til det perfekte værvinduet som var lovet...!

Svakt rosa morgengry over Store Hestdalshøgde.
Svakt rosa morgengry over Store Hestdalshøgde.
Det gjelder å nyte solbærtoddy-morgenstunden...
Det gjelder å nyte solbærtoddy-morgenstunden...

En snau time seinere var jeg på vei mot selve toppen av Grjothøe som det ville være for dumt å la være å avlegge et besøk, usle 80 pf-metre til tross. Utsikten var fin, og det lave skydekket i nord med gnistrende morgensol over ga både flyfølelsen og den trolske stemninga jeg liker. Skyer trenger ikke være en ulempe, men det er greit å være over de eller ha dem på avstand.
Hovedmålet lokket i knallvær like i sør...

Trolsk stemning som trolsk stemning skal være! :)
Trolsk stemning som trolsk stemning skal være! :)
Hestdalshøgde i morgensol sett fra Grjothøe.
Hestdalshøgde i morgensol sett fra Grjothøe.

Det var aldeles herlig å vite at klokka kun var 05.30 og at jeg hadde god tid og allerede var i gang. Erfaring forteller meg at det er viktig å komme seg tidlig til topps på hovedmålet, for hvor ofte skjer det ikke at en starter i normal tid i strålende vær for så å få det overskyet på toppen. Skuldertrekk hos mange og henvisning til det ustabile fjellets klimalover, men jeg vil alltid til bunns i dette og prøve å få med meg det beste været på selve toppen. Dette lærte jeg i grunn i Gjendealpene sommeren 2004 da jeg toppovernattet for første gang, plutselig var det mulig med det knallværet jeg drømte om likevel, det er bare det at "klarværshøsten" forsvinner når varmen og luftfuktigheten får opp dampen. Og mai i år er tydeligvis en sommermåned!

Nedover steinurda bar det, og samtidig hvilte øynene på Hestdalshøgde. Null stress og bare fjellfryd. Vekselvis Ole Bull og Midnight Oils "Now or never land" på hjernen, sånn blir det i godvær på overgangen mellom øst og vest for meg.

Oppover mot toppen med bestemte skritt, telle til 100 før jeg kikket opp og så på`n igjen, og selvsagt kom den salige topp-platåfølelsen til sist. Herlig og fritt oppe på denne såkalt kjedelige toppen som om ikke annet har et stup på nordsida. Jeg elsker spisse tinder, men dette er et fjell etter mitt hjerte. Her var så øde og stille, akkurat som forventet...

Holåbreans eventyrland fra Hestdalshøgde.
Holåbreans eventyrland fra Hestdalshøgde.
Hestbreapiggan! Glemmer ikke den fantastiske turen jeg hadde over der 26. mai 2012, lykkelig uvitende om Justin Biebers eksistens i 2 dager til...
Hestbreapiggan! Glemmer ikke den fantastiske turen jeg hadde over der 26. mai 2012, lykkelig uvitende om Justin Biebers eksistens i 2 dager til...
Skjønner godt at totningen Nils Rustad la sin elsk på Hestbreapiggan, jf. "Minner fra fjell og skog".
Skjønner godt at totningen Nils Rustad la sin elsk på Hestbreapiggan, jf. "Minner fra fjell og skog".

Jeg koste meg ved toppvarden etter alle kunstens snoperegler og utsiktsglede, men merket etter hvert at jeg var litt trøtt. Så jeg døste litt på underlaget. Syntes jeg hørte en velkjent lemenlyd, men slo det fra meg siden det vel ikke er i år det skal være lemenår, var ikke det i fjor da...?
Plutselig ble jeg var et annet menneske på vei mot toppen. "Jøss" tenkte jeg og fikk nesten dårlig samvittighet over å forkludre planene hans om å få forventet fred på en Skjåkfjellstopp rundt klokka 9 en søndagsmorgen. "Jaja, du blir nå en inntrenger for meg også da, så detta får du finne deg i!" tenkte jeg selvsagt samtidig, men så faktisk fram til en prat. En ting er horder, gjerne kule sådanne, noe annet er et enslig menneske som bryter den ellers totale ensomheten for en stakket stund.

Det viste seg å være en hyggelig kar jeg hadde mange felles synspunkter med. Han gikk Lundadalen rundt, hadde startet på fredagen, og hadde nettopp overnattet på Gjelhøe. Jeg var det eneste mennesket han hadde sett i helga, og jeg kunne si i lige måde. Og så samstemte vi om Skjåkfjellas fortreffelighet på grunn av dette. Ikke mye Turtagrø eller Sognefjellet her nei...

Etter at vi fikk underholdt oss med lemen som kravlet klumsete rundt (så var det lemen jeg hørte likevel da...) så var tida inne for å fortsette for hans del. Jeg la meg nedpå underlaget igjen og slumret videre, tross økende vind.

Begynner i grunn å friste med Gjelhøe nå...
Begynner i grunn å friste med Gjelhøe nå...

Fikk ikke helt ro på meg i den etter hvert nokså masete vinden. Den drev noen skoddedotter fra øst over platået, men ganske fort ble det klart igjen. Jeg slappet av til ca 10 blank, men så ble jeg for rastløs. Tenkte litt over at jeg ønsket å komme hjem til Drammen på rett side av midnatt og på det faktum at Skjellom lå langt unna, og sist men ikke minst at det fantes så lite snø under 1800 moh at returen ville ta mye lenger tid enn vanlig. Men kunne det være tid til en liten avstikker mot Gjelhøe?

Det gikk trått bortover fordi jeg egentlig var i sovemodus. Kom meg på de to 1932-toppene, men fant omsider ut at jeg burde snu mens tidsleken var god. Jeg kommer tilbake Gjelhøe, for jeg bryr meg som kjent lite om at du mangler 18 meter på å havne i det gode 2000-meterselskap. Og jeg har over tid følt et inderlig kjærlighetsforhold til Skjåkfjella. Tenk også på hvilken utsikt det må være over Holåtindan derfra...!

Austre Holåtinden til venstre og Gjelhøe til høyre. Jeg kommer tilbake!
Austre Holåtinden til venstre og Gjelhøe til høyre. Jeg kommer tilbake!

I grunn deilig å renne usjenert nedover mot 1800 moh og lavere. Men snart måtte jeg ta beina fatt, og det var en liten utfordring i dampende hete på kronglete underlag. Gledet meg til å oppleve Tundradalen!

Kom etter en stund ut på brekket over dalen og la meg til for en hvil ved en av mange klukkende bekker. Herlig vegetasjon og klassisk nasjonalromantikk. Her fikk jeg virkelig Ole Bulls "Nocturne" på hjernen. Denne må ikke forveksles med en viss Grand Prix-melodi fra 23 år tilbake i tid, og den kunne i grunn like godt vært kalt "Morgenstemning i det grønne seterfjellet" spør du meg!

Herlig klukkende nasjonalromantikk!
Herlig klukkende nasjonalromantikk!
Tundradalen nordover og nedover.
Tundradalen nordover og nedover.
Tundradalen sørvestover mot Tundradals- og Tverrådalskyrkja.
Tundradalen sørvestover mot Tundradals- og Tverrådalskyrkja.

Hanglet meg videre, kom meg trygt over viltre Grjotåe (takk solide snøfonn!) og passerte Tundradalssetra. Kom i prat med et hyggelig ektepar langs veien og fikk vist meg som en sann dyrevenn overfor den unge elghunden deres.

Videre gjensto laaang vandring på vei, kjedelig som bare det, men idyllisk og meditativt samtidig. Det tok to og en halv time fra Tundradalssetra før jeg var tilbake ved bilen på Skjellom, nok et herlig Breheimsminne rikere...!

Stoppet opp og stirret inn i skyrike Jotunheimen på veien hjem over Valdresflya.
Stoppet opp og stirret inn i skyrike Jotunheimen på veien hjem over Valdresflya.

User comments

Comment title:
Characters left: 1000
Comment text:
You need to be logged in to write comments.