Engler i snøen i Breheimen (14.04.2018)  

Litt våryr er det lov å være

"Det finnes andre ting enn fjell her i livet. Det mest poetiske av alt gjør det vanskelig å tenke på fjell når en savner det. Når en får en vakker smakebit av denne poesien skyter fjellinteressen i været og når langt inn i himmelen - i motsetning til trær...!"

La dette være et sitat Øyvind Brekke har patent på... Og jeg er meg sjøl lik og blir litt personlig. Jeg er nemlig lei av å prøve å være en annen, og selv om jeg skriver for at andre forhåpentligvis skal få lyst til å lese så er det viktigste for meg å skrive så jeg kan kose meg med egne rapporter når jeg måtte ønske det...!!!

Hvem vet hva som skjer, men romantisk har det allerede vært. Av og til, eller rettere sagt svært sjelden, treffer man en kvinne som faktisk er helt fantastisk, uten at det bare er klisjeskriverier. Og da skifter jeg fra smådeppa og nedfor til mitt opprinnelige jeg, og mitt opprinnelige jeg er en svært så livsglad fyr som storkoser seg over livet, spesielt på tur i fjell og skog. Og på toppovernattinger...! Og når det å prøve å henge med på læren om hvordan prøve å bli en mann full av status, høy inntekt, lederstilling, riktig gangart (!), glatt påskrudd sjarme og erfaring og andre uvesentlige/hårreisende verdier for om mulig å tiltrekke kvinner (den type kvinner vil du ikke ha uansett Øyvind, selv om det visstnok er sånne verdier som gir lykke og det de av en eller annen utrolig grunn kaller kjærlighet...!!!) kan byttes ut med romantikk, ekte verdier og tilbakevending til opprinnelige interesser som villmarksliv, fjell, skau, nasjonalromantikk og nærmere bestemt Jotunheimen og Breheimen og for anledningen Skjåkfjella med Tundradalskyrkja, som attpåtil er under 2000 moh og dermed lokker de virkelige nerdene, ja da er det lov å smile det bredeste smil man kan oppvise!!!

Slitetur fra Sota mot lillebror-kyrkja

Med både Rammstein og noe mer stuerein musikk på anlegget kom jeg kjørende innover Bråtådalen, og etter endelig å ha skjønt hvor Morten hadde parkert bilen sin fikk jeg til å parkere på samme plassen jeg også. Det var første gang siden Nord-Norgeferien sist sommer at jeg skulle sove i bilen, så det ga i grunn gode assosiasjoner uansett hvor ukomfortabelt det egentlig var.

Etter en trivelig fellesfrokost kjørte vi videre inn mot Sota, resten av gjengen (Jørn, Geir Arne, Johannes og Anders) kom kort tid etter. Uten å stresse gjorde vi oss klare, fem stykker med behagelig dagstursekk, og jeg med tung overnattingssekk. Uansett hvor godt humøret var i utgangspunktet så gruet jeg meg til dette...

Tungt ble det selvsagt, tipper i ettertid at sekken må ha vært nærmere 25 kilo. Jeg lærer aldri, og tar med masse klær jeg ikke bruker fordi jeg "ikke frøs i hjel likevel" og for mye mat selv om jeg ikke sulter i hjel når det kommer til stykket, og en del annet overnattingsutstyr er tungt. I den steikende varmen ble det en svettedryppende prøvelse av de store. Hver gang det var mulighet for en pause reiv jeg av sekken. Egentlig var det deilig å være på fjelltur i dag!

Etter de verste brattene "ble livet noe lettere å leve", men jeg "hatet" sekken intenst, og bedre ble det ikke da kladdeføret omsider manifesterte seg. Først et lite avbrekk på Veslfjellhaugan så pf-sankerne skulle få sitt, men dermed bar det ned mot flatene under selve hovedmålet, og derfra og oppover ble kladdene under skia urimelig store. "Ærre muuuliiii!!!*##"##!!! grrr!!!" både tenkte og sa jeg titt og ofte med såkalt utestemme. Det var jo bare så ufattelig irriterende, en negativ prikk over ien i alt slitet.

Å holde følge med resten av gjengen var bare å gi opp, men de tok da pauser iblant, og da jeg nådde fram som en forpint klagende utgave av meg selv ble jeg møtt av muntre Jørn som sang på "Helene harefrøken...".

Det var stort sett befriende å ta av seg de for anledningen forhatte skiene og traske sammen med Anders til topps. Der ventet resten av gjengen på oss. De skulle fortsette å bestige fjell, det hadde jeg naivt nok vært innstilt på ved start, men nå hadde jeg mer enn nok med Tundradalskyrkja.

Men det er rart med det, seigmann og ei dråpe Tallisker servert på tradisjonelt Geir Arne-vis gjorde noe med innstillinga mi, så jeg gikk omsider med på å lunte etter i retning sørtoppen.

Uten feller, men elendig glid. Det tok sin tid før jeg nådde baktroppen på resten av gjengen, og i sakte film gikk det oppover sammen med Anders som ikke var i slag etter influensa. Under et av flere stopp kom både Morten og seinere Geir Arne og Jørn nedover, til sist Johannes også. De hadde flere topper å rekke selv om de fleste hadde slått fra seg Tverrådalskyrkja. Så da ble det et løfte om at "vi ses på peakbooktreffet" før vi fortsatte i hver våre retninger. I ettertid så er det bare glatt å innrømme at jeg var langt unna å holde det løftet...

Det som var sikkert og visst var at sørtoppen bare var ei samlegreie for meg akkurat nå, jeg gledet meg sånn til å slappe av på hovedtoppen. Og uten feller tok det sin tid før jeg endelig var tilbake. Nå skulle det jeg hadde lengtet etter nytes i velfortjente drag...!

Hvor herlig er det ikke å fyre opp jetboilen og kort tid etter nyte varm solbærtoddy mens en breier seg ut på liggeunderlaget støttet på skrå inntil toppvarden og myser utover det disige landskapet med vakre Tverrådalskyrkja i front...! Endelig total avslapping, meditasjon på eget nivå og mimring over tidligere turer i området. Breheimen forbinder jeg med positiv ensomhet og fravær av kule randomiljøer som får en fjellromantiker på fjellski til å føle seg uglesett og dermed ukomfortabel i sitt eget rike. Her kan en lengtende sjel finne fred og harmoni. Og i pinsen for to år siden hadde jeg mine desidert morsomste minutter i hele fjell-livet til nå da Fortundalsbreen i 4 kilometer skjenket meg og de to kompisene tidenes herligste "bare la det stå til"-nedrenn fra sadelen mellom Steinkollen og Søre Tverrådalskyrkja. For meg mye morsommere enn å sette svinger og signaturstoff...

Det var så vindstille her oppe på 1970 moh. Sola varmet så en nesten ble skremt, det er akkurat sånn det skal være på vårskitur! Hadde det ikke vært for bra værvarsel hadde jeg nesten blitt bekymra over stillheten, for det er gjerne stille før stormen. Men her var ingen storm i "lysårs" omkrets...

Tok meg noen små rusleturer på platået, spesielt mot østkanten, en mildt sagt triveligere østkantvariant enn en viss bydel i den såkalte tigerstaden...!!! Harmoni hersket over Skjåkfjella, og jotnene i sørøst ble stadig noe tydeligere ettersom varmedisen ble gradvis mindre i kveldinga. Jeg håpet jeg kunne glede meg til gjensyn med Holåbrean og kanskje få en ny topp i form av Store Hestdalshøgde neste dag, men kroppen var skremmende sliten, så det skulle vel holde hardt innså jeg tross alt. Og det viktigste var å være på fjellet og suge inn nasjonalromantikken!

Etter at real og sjokolade var fortært rigget jeg meg til like nord for varden og "tok kvelden". Filosoferte over hvor heldig jeg var som gadd å gjøre dette og gled omsider inn i en slags av og på-søvn. Sloknet til tider helt, våknet på ny etter noen timer og skjønte ingen verdens ting, det var da voldsomt så enormt og mørkt rom jeg befant meg i. Men da jeg omsider la merke til alle stjernene oppi der gikk det opp for meg at jeg befant meg på en Breheimstopp og hadde hele himmelen som høyt tak over min utslitte figur, og da smilte jeg litt i ørska og prøvde å gjenvinne søvnen. Det ble toppen halvannen time til...

Morgenkirkestund

Det er i grunn greit å gjøre kort prosess når en våkner på en topp. Spesielt når været er behagelig. Først "la elva fosse" og deretter sette seg inntil varden og supe noe varmt og få i seg noe godt. Ikkeno "digg", det hører ikke hjemme i mitt vokabular! Herlig å spise ukorrekt frokost i form av sjokolade mens det garvede fjellfolks forjettede land våkner til en ny dag...

Jeg greier aldri å være effektiv på en topp om morgenen. Kroppen er fortsatt utslitt av gårsdagen, og tilværelsen er samtidig altfor trivelig. Toppene for anledningen skarpere å se på enn så lenge før disen tar over igjen også. Jeg må alltid suge til meg inntrykkene. Så får travle ambisjoner seile sin egen sjø. Jeg er ambisiøs på min måte, men er likevel ikke helt der, for å si det på den måten. Livet er travelt nok som det er, på tur vil jeg ha det stikk motsatt. Og da tenkte jeg her og nå som en viss annen ville sagt det om Hestdalshøgde, noe omskrevet riktignok: Den blir en fin vintertur fra nord en seinere gang!

Nå ville jeg bare fortape meg i Tverrådalskyrkja! Og lage en engel i snøen til hun jeg tenker på...

Jeg blir visst litt stresset likevel når det lakker og lir. Og nå hadde jeg kost meg en to timers tid. Så jeg pakket motvillig sammen og hev enda mer motvillig sekken på ryggen. Hjelpe og trøste og gufs fra gårsdagens traumer...

Men jeg kom meg ned uten påfallende mye synking eller banning, og om ikke altfor lenge kunne jeg kvitte meg med overflødige ting i sekken som ikke trengte å være med mot Holåbrean. Det ble en herlig rast i nordenden av Regnbogtjønne. Og herfra kom Tundradalskyrkja virkelig til sin rett!

Mot Holåbrean
Herlig var det å loffe rundt med snill sekk som bør igjen. Krefter var det lite av, så jeg var glad for å ha koblet ut Hestdalshøgde. Koste meg med Breheimfølelsen og manøvrerte meg rundt eller over småhøer til den siste store stigningen mot Gjelåskardet, der hvor jeg og Sondre fikk den flotte åpenbaringen for 8 år (!) siden. Begynte å telle til hundre gang på gang etter gammel prosedyre og gledet meg intenst til en ny jetboilpause med snop der oppe.

Omsider oppe! Her var det disig og varmt. Og jeg var uten krefter og foretrakk å segne om i snøen. Snart freste jetbolien, og Nidars favoritter var perfekt tilbehør.
I uthvilt tilstand hadde alle Holåtindan fristet, men i dag fikk det holde med den vestre, som kanskje har den beste utsikten av de tre også. I meditasjonstempo bar det over breen, og ensomheten her fikk meg til å føle meg som det eneste mennesket på jorda. På mange måter kunne jeg like den følelsen.

På toppen av Vestre Holåtinden satte jeg meg på sekken og døste. Litt hyggelig tasting ble det selvsagt, med påfølgende ny engel i snøen. Og mimring om overnattingen jeg hadde her oppe for snart 2 år siden. Det skal sies at Tundradalskyrkja ikke har noe spesielt ved seg sett herfra. Lang og klønete i formen. Men fjell har ofte sterke og svake sider. Og de to nabo-holåene og brebassenget under var et herlig elegant syn!

Jeg måtte tenke på returen. På vei ned fra Vestre møtte jeg faktisk et menneske... Ei dame fra Lom som var av den trivelige sorten. Mannen var visst på tur over de andre Holåtindan.
Videre rant jeg forsiktig over breen og enda mer forsiktig nedover fra skardet. Over hauger og "stokk og stein" kjente jeg meg stadig mer dehydrert og grudde meg til å stappe alt utstyr som lå ved Regnbogtjønne oppi sekken igjen.

Kom omsider i gang med sisteetappen, og da fulgte jeg stort sett kvisteruta fra Fortundalsbreen og nedover. Både kjedelig og moro om hverandre. Men siste biten, som ikke var så liten når det kom til stykket, med råtten snø mellom furutrærne var drøy og frustrerende. Kroppen var mentalt allerede i bilen med avslapping, musikk på anlegget og brus og burger på "bensærn" i blikket, og dermed slett ikke innstilt på sabotasje i form av sviktende snø og påfølgende velt så jeg havnet på ryggen oppå sekken med beina og skia i været. Om ikke annet en kjærkommen anledning til å ta en fem-minutter...

Alt har en ende, og snart kunne jeg bokstavelig talt puste lettet ut ved Sota seter, et fantastisk turminne rikere!