Humbug fra yr.no - Men legendarisk tur! (24.02.2018)
Vassfjøra har med jevne mellomrom streifet mine tanker, jeg har i et par tiår vært veldig begeistret for området mellom Raundalen og Osafjorden/Ulvik. Min slitsomme drømmetur over Raundalsryggen for snart 3 år siden bare bekreftet for meg at dette etter min oppfatning er det flotteste turterrenget langs Bergensbanen! Neste prosjekt her i gården måtte bli toppovernatting på Vassfjøra, i aldeles strålende vær selvsagt...
Yr.no lovet knallvær iallfall for lørdagen, så skulle søndagen bli grå før godværet tok over til gangs utover uka. Jeg og Endre møttes på Voss og gledet oss stort...
Veien innover mot Mjølfjell er i grunn en opplevelse i seg selv, og fram til Skiple mimring for meg. Vi pratet skit som vanlig og kom omsider fram til vandrerhjemmet hvor turen endelig skulle begynne. Men hvor var sola og den blå himmelen yr.no hadde lovet???
Oppover mot Slondalsvatnet var det bare grå og dyster himmel over oss. Iblant kunne sola treffe noen fjerne fjellkammer, men den hadde så visst ikke hastverk med å innfri noen forventninger. Og tankene penset etter hvert helt naturlig inn på andre ting enn Øyvindvær, for dette var første tur på evigheter med tung sekk, og det kjentes til gangs! Såpass at jeg lurte på om jeg ville holde helt inn denne gangen...
Vi sleit oss oppover de første brattene opp fra dalen, tok feil retning og endte opp ved Småfagerdalsvatni, men mistet ikke all verdens av tid, mest av alt var det litt frustrerende, uansett gikk det fort over. Endelig utpå Kvannjolsvatnet, og her tynget sekken noe aldeles forferdelig på skuldrene til en på dette feltet muligens noe utrent skrott. Det var lenge siden forrige ekspedisjon, og dagsturene har florert. Kondisen hadde kommet seg, men dette vil alltid være noe helt annet.
Å bære blytung sekk oppover fjellsider (riktignok bak for eksempel Endre som brøyter spor) er og blir en helt annen aktivitet enn det å leke kondisfantom i langrennssporet. Joda, jeg vet hva det vil si å henge med stavene etter å ha peisa på så fort jeg kan, og likevel ha blitt utklasset av skiløpere, men å bære "bly" på denne måten skiller likevel klinten fra hveten når det gjelder å definere en slitetur. Ellers er jo nettopp det begrepet så oppbrukt hos meg at jeg lot være å nevne det i overskriften.
Pauser tvang seg ubønnhørlig fram, men vi hadde grei disiplin og befant oss ganske snart i brattene sørover og oppover fra Skipanutvatnet mot det lille vannet under toppen av Svana.
I stigningen videre oppover massivet kom skodda for fullt som en stusselig alliert til de allerede dansende snøfillene som hadde holdt oss med selskap en god stund. Uten GPS ville vi vært tvunget til å slå leir mye tidligere, det var etter hvert umulig å se noe som helst!
Etter å ha overlevd de verste brattene virket det som om kroppen begynte å huske tidligere strabaser og stille inn modusen deretter, men det var fantastisk å komme fram til toppvarden og dermed få vrengt av seg sekkemonsteret! Stusselig vær eller ikke, nå skulle det smake å skifte til tørre klær, få opp teltet og kose seg med leirlivets gleder i form av primus, real turmat og min såkalte oksedreper, det vil si den knallfeite sjokoladekaka mi!
Å være med Endre på tur er i grunnen som å være med Sondre på tur. Det går i tullprat og harmløs herming etter folk som ikke er til stede og ambisiøst fjellprat, kort sagt fantastisk flott fellesskap og kameratskap! Og selv om vi ikke har vært så ofte på tur sammen vi heller så vet vi at innimellom kommer anledningen for felles stortur. Så dette var trivsel fra ende til annen.
Og som spiss på det hele så fikk vi jammen litt halvmåne og stjernehimmel utover natta. Det var stemningsfullt å kunne ane lys fra hardangersk sivilisasjon langt der nede samtidig som store skysystemer kom drivende fra så å si alle kanter. Kanskje var dette turens estetiske beholdning...?
Utpå kvelden endte vi opp med å prate lenge med Sondre i telefonen. Han skulle i barnedåp, men hadde ellers vært en naturlig del av turfølget. Så det satte en ekstra spiss på kvelden.
Og denne natta sov vi godt begge to.
Da det sedvanlige nødvendige ærend gjorde livet i soveposen for utrivelig var det bare å komme seg opp og ut av teltet. Uten andre forventninger enn null sikt eller iallfall ivrige drivende skyer. Nei så men, her var det utsikt!! Ikke det været jeg alltid vil ha, men en blåhvit himmel med grålig tone, høy nok til å åpenbare den klassiske utsikten over Osafjorden og dens mektige omgivelser. Uventet som dette var så føltes det helt fantastisk! Da ble det værvindu med utsikt da!!
Vi ruslet rundt på platået og følte på ekte fjellglede mens vi for det meste beundret hovedmotivet, men også nuter og fjellkuler i det fjerne. Iblant dukket selveste Hårteigen opp i det nedbørrike skoddehavet langt i sør.
Det er herlig å ta livet med ro på en topp. Null stress i dag, jeg skulle ta nattoget hjem fra Voss, og Endre hadde leiebil. Uansett, timene på en fjelltopp går alltid fort. Teltet ble pakket ned i ro og mak, og litt over klokka 12.30 bar det nedover fra toppen. Skikkelig ustøtt for min del, spesielt ille blir det alltid på første storturen med sekk. Over ende et par-tre ganger til tross for at det ikke var spesielt bratt engang. Men rytmen innfant seg til sist, selv om Endre måtte vente litt nede på Skipanutvatnet.
Videre mot Fløyelsvatni (Fløydalsvatni?) og over dette til oppstigningen mot selve Øykjafonn som vi aktet oss over. Det var seigpining mens været igjen tettet seg til og lot snøfnuggene danse på ny. Godt det lenge hadde vært faregrad 2 på skredskalaen, ellers hadde jeg ikke likt meg. Vi kom oss opp ved hjelp av småpauser, men det var selvsagt ikke rare utsikten her oppe. Noen skispor fra motsatt kant gjorde nedturen mot Slondalen enklere for oss, vi fulgte de stort sett med hell ned til Fagerdalsvatnet. Flere steder var det såpass bra at jeg med randoski ville fått ganske morsomt utbytte av det. Hit skulle iallfall Endre tilbake for å kose seg med å lage skisignaturer i snøen!
Det var i grunn godt å komme ned til Slondalsvatnet og føle at alle utfordringer var over. Sjarmøretappen var mildt sagt lite krevende, men vi skvatt begge da toget tutet inni snøoverbygget like over siste del av løypa, bråk var vi ikke vant til nå.
Vi var begge svært fornøyde med turen, og etter litt kaffe og hilsing på flotte trekkhunder på vandrerhjemmet kjørte vi utover Raundalen med herlig musikk på anlegget. Før vi skiltes hadde vi selvsagt rukket å tenke over kommende turplaner. Men nå ventet for min del en lang ventetilværelse på Voss stasjon (som jeg kortet ned med avstikker til Deli de Luca for å kose meg, hører du Erling? :)) og sist men ikke minst en søvnløs reise med nattoget tilbake til Drammen.
Jeg sovnet på sofaen utafor kontoret mitt, men da det etter en drøy halvannen time begynte å renne inn med kolleger ble jeg av enkelte "beordret" ned til hvilerommet så jeg ikke skulle ligge sånn rett i glaninga. Eksterne folk kan tenke sitt må vite... :)
Tusen takk for en aldri så lite legendarisk slitetur Endre!!
User comments
Flott teltplass
Written by sveinh 01.05.2018 21:06Gøy å lese om slitsom tur til noen av våre favorittfjell her i området. Vi synes det er tungt nok å gå til Vassfjøra uten telt og alt utstyr som følger med. Vi har en egen samleliste for fjellområdet som ligger mellom mange kommuner: https://peakbook.org/index.php?module=index.lists.view&id=145