Fjolls til fjells (16.12.2017)
| Map |
|
|---|
| Ascents | Høgdebrotet (2,226m) | 16.12.2017 |
|---|
«Tre amatører på tur» foreslo jeg som tittel på kommende rapport. «Fjolls til fjells» sa Anne, og sånn ble det.
Mini-treffets hovedtur var Besseggen i vinterversjon, men vi var tre stykker som gjerne ville på en 2000-meter. Først tenkte vi på Kvitingskjølen, men da yr.no lovet skodde på den dagen lang falt valget på Tjørnholstinden, for Gjendealpene skulle visst bade i sol og skyfritt…
Siden bilen min våknet død av kulda så ble det til at jeg og Anne satt på med Paal i hans bil. Vel framme ved utgangspunktet fant vi ut at vi var skammelig forberedt alle tre. For min egen del hadde jeg ikke sjekket fellenes tilstand siden forrige sesongavslutning (de hadde lite lim ja) og hadde ikke annet enn elendig sølvteip fra februarturen i Reinheimen. Anne hadde kortfeller med dårlig lim, og ikke hadde hun sportsteip. Dette hadde ikke Paal heller, så da hjalp det ikke for turfølget som helhet at han hadde fellene i orden.
Over flatene gikk det helt greit, det var lett å fokusere på været og ellers prøve å holde varmen. Vi har jo ikke vært bortskjemt med kulde i det siste og er derfor ikke vant til den.
Oppover meldte problemene seg, særlig for Anne. Spesielt den ene fellen løsnet i tide og utide så hun måtte veksle mellom sikksakk, fiskebein og vanlig gange med skia i henda. Uten at jeg hadde lagt merke til det hadde plutselig Paal begynt å bære sekken hennes i tillegg til sin egen. Og tida løper som regel under sånne omstendigheter, så vi begynte å innse at 2000-meterne hang i en tynn tråd i dag.
Men «alle» kjenner meg. Anne vet iallfall hvor ivrig jeg er, og Paal merka seg nok mine blikk mot Høgdebrotet, for plutselig sa de begge at de hadde tid til å vente i bilen hvis jeg hadde kjempelyst på toppen. Selv hadde de uansett laber motivasjon pga lite snø og mye stein og dermed uinteressant skiføre. Jeg hadde selvsagt tunnelsyn og tenkte kun på kalasværet, så jeg nølte ikke et sekund. Om Tjørnholstinden glapp så skulle iallfall Høgdebrotet få et nytt besøk. Denne toppen var faktisk i 2004 min første overnattingstopp overhodet…
Jeg giret om umiddelbart for å få så god tid som mulig. En times tid kunne de vente, var jeg sprek nok til det da? Det er i grunn ikke rare forskjellen på å gå fort og sakte, sakte føles det okke som, bortsett fra at det kjennes på intensiteten. Over tid er det himmelvid forskjell!
Omsider begynte et velkjent panorama mot sørvest å manifestere seg, og samtidig kom en kar vi hadde startet samtidig med fra veien skliende nedover på sine randoski. Da jeg pratet med han var det noe som ikke stemte med stemmen min. Merkelig grautsnøvling, «skjerp deg Øyvind!» Men nei, det var ikke mulig å snakke normalt. Svaret lå kanskje i kombinasjon av anstrengelse og inhalering av kald luft høyt over havet. Selv om vi ikke har ekstremhøyder er det tross alt mindre oksygen på over 2000 moh enn nede ved havnivå.
Men straks var toppen i boks. «O helga Jule-Gjendealpemagi!» Utsikten fra Høgdebrotet har jeg oppfattet som litt tørr selv i maksvær sommerstid, men med snøplastrede tinder i magisk desemberlys blir opplevelsen en helt annen. Dette var øverste hylle, «sjekk den Tjørnholstinden da, barndomstoppen min!» Og gikk jeg mot nordstupet kunne jeg se Besseggen laaangt der nede. Mon tro de hadde en fin tur der nå, hovedgjengen…
Jeg kunne ikke bli lenge, og ante ingenting om hvordan det sto til «foran i løypa». Så jeg tok av fellene som utrolig nok hadde holdt hele veien opp og bega meg ut på det som for randofolket er desserten, men som for meg er toppturens nødvendige onde, skituren nedover igjen. Det skal sies at ingen hadde kost seg fordervet av de rådende snøforholda. Men joda, jeg gleder meg til den dagen jeg har randoneeski selv, tror faktisk jeg er god med riktige ski på beina.
Det gikk i grunn ikke så aller verst ned igjen, og da jeg om en stund var tilbake ved bilen hadde Anne og Paal kun ventet på meg i 3 kvarter. Det var jeg godt fornøyd med. For en fin dag det hadde vært!
User comments