Heilhornet - endelig knallvær! (21.07.2017)
| Map |
|
|---|
| Ascents | Heilhornet (1,058m) | 21.07.2017 |
|---|
Etter en overnatting på kjempekoselige Holm Camping våknet vi til det samme knallværet som hadde meldt sin ankomst under siste del av gårsdagen. Jeg og Mona var på vei hjem, men i Lofoten hadde vi stort sett kun opplevd grått og vått vær, og det ville være dumt å droppe en flott tur i maksvær kun av praktiske årsaker…
Fra Heilhornet P-plass startet vi oppover brattene. Vi var ikke de eneste, en ungdomsgjeng gikk i forveien. Forholdsvis mange opptak, og litt gjørmete sti, men trestammene kunne være til god hjelp for uvante.
Etter et par hundre høydemetre flatet det ut, og vi ble møtt av et virkelig tiltalende og idyllisk landskap. Masse grønt og masse flaberg (jeg begynner å bruke flaberg igjen siden svaberg har mer med havet å gjøre) og toppen Kula i front. Nydelig! Og etter noen tresifra antall meter dukket selveste Heilhornet opp. Ok, det var nok litt lenger dit enn jeg hadde sett for meg. Men Mona koste seg med landskapet, og vi var enige om at vi ikke hadde dårlig tid. Snart ble vi tatt igjen av en spreking fra Sandnes som sikkert var i 60-åra. Og videre oppover brattene måtte jeg bare konstatere at dette er et veldig populært fjell. Ikke så rart kanskje, det er jo det første Nordlandsfjellet når en kommer fra sør, det er tiltalende i formen, og landskapet langs Helgelandskysten har med rette høy status i folks bevissthet…
Sola varmet, men vinden tiltok gradvis i styrke. Enn så lenge var temperaturen gjestmild, så da var det svært så levelig å rusle rundt massivet mens vi gradvis vant høyde. Det er alltid moro å se utover landskaper man overhode ikke har noe kjennskap til fra før, det blir til at en lurer på hvordan det kan ha seg til at disse områdene alltid har ligget der uten at en sjøl har sett de eller har hatt noe forhold til deres eksistens…
Hornet tårnet seg over oss, og for mange kan det virke utrolig at det fører en merket rute helt til topps. Men så tar den jo en temmelig lang sløyfe rundt. Omsider dreide den i mer «toppslig» retning samtidig som nye horisonter østover åpnet seg. Vi hadde lenge hatt havblikk, men nå var det mulig å se langt innover mot riksgrensa. Jeg speidet etter Okstindane, men kan ikke påstå at jeg fant de, da var de i så fall mye lenger unna enn jeg ville forestilt meg. Tipper det var Golvertinden på Børgefjell som var det største jeg så i det fjerne…
Samtidig med at vi støtte på flere folk bratnet det for alvor. Iblant måtte henda i bruk, ellers gikk det greit å småhoppe fra stein til stein. I det vi omsider kom opp på første del av ryggen syntes Mona at det begynte å bli luftig nok. Den tøffe paragliderdama er enda ikke helt vant til denne typen høydefølelse, det ble litt vel mye utsikt syntes hun. Jaja, tøff er du totalt sett likevel synes jeg... Og det var helt i orden å sole seg etter beste evne mens jeg fortsatte til topps.
Det tok ikke lange tida før jeg kom til den beryktede passasjen med gelenderet. Jeg synes selvsagt ikke noe om den slags tilrettelegging, men skal ikke gå nærmere inn på debatten her. Uansett er dette et teknisk enkelt punkt. Fascinerende smalt, men med plass nok. Dermed bar det radig til topps.
Endelig på en kysttopp i Helgeland i fint vær!
Mange folk som nøt den aldeles praktfulle og vakre utsikten. Hav og fjorder, grønne belter og glatte fjell og sva nesten horisonten rundt, bortsett fra mot innlandet. Fullt av mystiske fjell for en søring som enda er i startfasen av sin nordnorske oppvåkning. I dette knallværet var det bare å la synsinntrykkene og kommende turdrømmer strømme på!
Jeg fikk se å komme meg ned til Mona igjen! Småhoppet fra stein til stein, måtte ta noen bilder av fine motiver, men til slutt var vi samlet igjen. Hun hadde kost seg enn så lenge og var fornøyd med opplevelsen. Sånt liker jeg å høre!
Vi gikk rolig nedover og kunne ta innover oss det maleriske og småskiftende sceneriet i lang tid. Noen deilige drikkepauser i varmen ble det også. Jeg savnet i grunn et bad, uten å høste den aller største forståelse for det, uansett gadd jeg ikke uten badetøy. Småtjern var ikke så langt unna, så det hadde absolutt vært mulig…
Nei vi måtte komme oss tilbake til bilen, for vi skulle etter planen kjøre helt til Gjerdrum om det så skulle bli grytidlig neste morgen vi nådde fram.
Godt fornøyde var vi med denne turen som fungerte som kompensasjon for det vi ikke fikk i Lofoten! Helgelandskysten i knallvær skuffer garantert aldri…
Tusen takk for minneverdig tur Mona!
User comments