Stemningsfullt på Andørja og Langlitinden (11.07.2017)
| Map |
|
|---|
| Ascents | Langlitinden (1,276m) | 11.07.2017 |
|---|
Jeg kjørte med bange anelser mot Andørja etter Hamperokken. Det lyste fra displayet foran på bilen, selvdiagnostikk av motoren. Slutt å tull, tenkte jeg, her er ingenting galt. Men jeg ble aldri kvitt følelsen av småangst. Viktigst her og nå var å rekke fram til Straumbotn før bilen eventuelt skulle bli kaputt, en NAF-redningsaksjon kunne jeg tenke på når situasjonen oppsto, nå ønsket jeg bare å komme i posisjon til å få besteget Langlitinden så tidlig som mulig i morgen, det var formiddagen som var meldt klart best på yr…
Kom meg heldigvis helt fram, puh… «Da blir det tur i morra uansett hva som skjer med bilen!» tenkte jeg og slappet av. Hadde fått smaken på telt natta før oppe ved Breivikeidet, men her regnet det som besatt, og jeg likte ikke tanken på at Mona skulle bli tilbudt vått telt om få dager, så da ble det bilen som soverom igjen. Jaja, da ble det musikk nok en gang. Herlig det også!
Her var dekninga mildt sagt dårlig, så jeg følte meg ganske langt unna folkeskikken og likte å føle på «dramatikken» siden bilen potensielt ikke var helt god nå. Kanskje hadde jeg strandet på Andørja for evig tid, hehe… I såfall hadde jeg valgt meg ut et svært vakkert sted!!!
Jeg sov svært lite denne natta, og da morgenen som lovet opprant med mye bedre vær, dog noen småskyer og ulldotter om hverandre, var det bare å komme i gang litt over 05.30. Skyene skulle vel forsvinne snart tenkte jeg. ..
Panoramaet med Åtinden, Ristinden og Snøtinden høyt over grønne lier og Straumbotn var et vakkert skue, og jeg følte meg som en grønnskolling fra sør som ikke visste noen verdens ting om utseendet på topper og omgivelser. Sånt er gøy iblant og gir en slags pionerfølelse. Samtidig gikk jeg med vakker musikk på hjernen og en merkelig vemodsfølelse innabords. Av og til blir det sånn…
Kroppen tung, men jeg var frisk igjen, nå var det nok alle turene som satt i beina. Greit nok, jeg skulle ikke sette noen fartsrekord, ville kun nyte naturen i ensom majestet. Eneste stusselige var at all frodig vegetasjon var våt og ekkel og gjorde klærne mine søkkblaute. Gledet meg til å komme over tregrensen!
Endelig fjellet! Så artig å se en lokal variant av Rundemellen her, Rundfjellet. Følte meg nesten «hjemme» jo. Og veien videre oppover var tung, men lett. Forserte noe ur og enkelte bratte snøfonner, og plutselig var jeg oppe på denne landets høyeste øytopp.
Herlig utsikt! Dessverre drivende skyer, men masse sol og blått, og typisk nordnorsk kystpanorama. Omgivelsene rundt Salangen og Astafjorden gjorde mye vakkert ut av seg, og Løksetinden var vel fjellet som gjorde seg best bemerket sammen med halvpinnaklene i Langlitindens nabolag.
Det tok dessverre aldri helt av som jeg ønsket værmessig, og jeg hadde mine ting å rekke, så etter et par timer på toppen – som gikk så altfor fort - så fant jeg tida inne til å rusle nedover.
Tok meg tid til enkelte raster, og hadde et par hyggelige samtaler med folk jeg traff på vei oppover.
Nede i bjørkeskogen igjen ble det glovarmt, så da jeg endelig kom fram til bilen nede ved stranda følte jeg meg så svett og seig og luguber at alt som sto i hodet på meg var en kroppsvask i fjorden.
Som tenkt så gjort, og det var herlig! Slappet så av på gressletta ved bilen før jeg pakket sammen og kjørte av gårde. Lurte på hvor lenge bilen ville holde…
Det viste seg å gå veldig fint, eneste var at noen dager etter måtte eksospotta rettes på. Flere dager seinere hadde Peugeoten min bragt meg trygt tilbake til Drammen…
User comments