Ølfjellet - endelig en smakebit av magi! (07.07.2017)
| Map |
|
|---|
| Ascents | Ølfjellet (1,751m) | 07.07.2017 |
|---|
Værmessig var ferien min i Nord-Norge tilnærmet komplett skivebom, noe jeg kommer tilbake til i siste avsnitt. Men dette var på mange måter den beste turen jeg fikk nordpå i sommer.
Jeg var ikke i slag etter å ha stått opp grytidlig i Mo i Rana etter en altfor kort natt da Oksskolten med Anne og fører Frank var i boks nærmest på overtid kvelden før. Skikkelig hodepine faktisk. Etter et vemodig farvel etter hyggelig samvær med Anne noen dager kjørte jeg alene fra Røssvoll lufthavn nordover mot Saltfjellet og Storjord. Jeg har et forhold til stedet etter Solvågtinden i 2014. Men været var gørrkjedelig, så jeg fikk ta det som det kom, kjøpte kart på nasjonalparksenteret for ordens skyld, og fikk spørsmål om hvor jeg hadde tenkt meg. Ølfjellet kunne jeg bare glemme, der var det så mye snø! Hyggelig samtale likevel, men i mitt indre tenkte jeg at «du kjenner jo ikke en peakbooker», det er bare været som kan hindre meg…
Jeg kjørte den dårlige veien oppover til Kjemåga stasjon langs Nordlandsbanen og fant meg til rette der. Slappet av i bilen og hørte på musikk. Sendte bildemelding til naboen hjemme da toget dundret forbi, dette var jo en parallell til vårt barndomsforhold til Ørgenvika stasjon langs Bergensbanen. Tida gikk, det var langt på ettermiddagen og været totalt uinspirerende. Nå hadde jeg såpass ut på tur aldri sur-vær innabords at skulle jeg finne det bryet verdt å prøve meg på Ølfjellet så trengte jeg en aldri så liten håndsrekning fra sol og blå himmel…
Det ble etter hvert litt nå eller aldri-opplegg over det, så en eller annen gang rundt kl 17 labbet jeg i vei. Formen var elendig, jeg var ikke meg selv i det hele tatt. Men møysommelig jobbet jeg meg gjennom mikroterrenget og opp på den grønne vidda oppunder Addjektind og selve Ølfjellet. På en primærfaktortur i knallslag ville begge toppene vært aktuelle, men ikke i dag. Og på selve toppmassivet var det massive skyer som enn så lenge nektet å slippe taket. Jeg kjente hvordan de motarbeidet enhver motivasjon, jeg hadde fersk trippel rutine i å stå på toppen av et fjell omtrent uten å se noen verdens ting samt kjenne den utrivelige kombinasjonen av vind og nedbør. Grøss… Ikke i dag!!!
Men det var nå tross alt lov å manøvrere en halvsjuk kropp i posisjon i tilfelle julenissen skulle komme på besøk. Ølfjellet begynte å tårne seg opp foran meg nå, vakkert pyramideformet. Fortsatt mye skyer og en anelse månesol (Det vil si en sol som ser ut som en hvit planet, uten stråler) innimellom der. Månesol, spesielt vinterstid, er som regel et dårlig tegn de fleste misforstår fordi de nesten uten unntak er ukuelige optimister av natur. Hvor mange ganger har jeg ikke opplevd at de da sier om sola «Han kommer nå!». Men den gjør det aldeles ikke, den somler og forsvinner etter hvert, det tetter seg enda mer til og begynner å snø, og vipps: Det var den dagen!
Men så var det julenissen da. Akkurat nå syntes han tydeligvis at jeg hadde vært snill og tålmodig lenge nok. Plutselig ble det fortgang med å jage skyene på dør!
Endelig en motivasjonsvekker!!! Sola skinte intenst og jeg kunne føle varmen dens i tillegg. Skyene trakk seg unna, ble aldri borte i horisonten, men etter alt grått de siste dagene var dette for Øyvindvær å regne, det endte med å bli gnistrende over det aktuelle området og videre i forholdsvis vid omkrets. Jeg vant masse høyde i bratt snø før det virkelig bratnet til med blokkmark siste 50-100 høydemetrene. Men det gikk det også.
Toppen!!! Herlige ektefølte fjellglede!!! Dette sto definitivt ikke tilbake for Solvågtinden, jeg vet ikke om jeg er enig eller uenig med Otto da han en gang besteg begge fjell samme dag og utropte Ølfjellet til dagens vinner. Men fantastisk fint her oppe var det definitivt!!!
Litt vind, men mest stillhet. Stillheten jeg alltid søker når jeg skal til fjells. Ølfjellet viste seg å være et fjell etter mitt hjerte. Beliggende i en av Saltfjellets ytterkanter, dermed tett innpå en av våre større villmarker. Jammen så det forlokkende ut innover der, tenk å dra på flerdagerstur i dette fjellriket og leve ut positiv ensomhet med masse tid til livsnyting og refleksjoner over tilværelsen... En dag… (!)
Okstindane så ut til å trives langt i sør, det var nok i dag vi skulle tatt turen på Oksskolten, men for egen del har jeg jo den magiske Svartfjellnatta der i pinsen meget friskt i minnet, og for det andre hadde jeg det fantastisk her på Ølfjellet, så de fikk bare erte meg så mye de ville, de fikk ikke fram noen geip i munnvikene mine.
Etter å ha nytt panoramaet, kost meg med billedtaking av stupene og sett meg mett på hovedmotivet som er Junkerdalen med omgivelser, spesielt Solvågtinden og Båtfjellet med fjerne Sulisfjell som bakteppe, måtte jeg tenke på returen. Det var nok noen timer igjen før jeg kunne legge meg i bilen, og jeg hadde en potensielt lang kjøretur dagen etter.
Nedover gikk det tålig greit ned den bratte fonna, men jeg måtte iblant ta bilder av fine motiver.
Vel nede på slettene igjen småløp jeg litt, men tok en pause da jeg nærmet meg hellingene ut mot Nordlandsbanen. Sjekket mobilen og hadde visst fått en bildemelding av Mona. Hun smilte til meg fra toppen av Kvitingatn (Kvitingane) i Hemsedal og ytret samtidig ønske om å komme nordover en tur. Koselig dette. Jeg tuslet ned mot stasjonen, krysset jernbanelinja, la meg til i bilen og hørte på den vakreste sangen ved navn «Eva» som jeg vet om, nøt noen minutter med midnattssol og sovnet etter hvert fra det som hadde vært en fin dag.
Neste år drar jeg nordover når høytrykket er meldt rundt hjørnet. Spikrede datoer samarbeider sjelden med været, eller var det omvendt? :)
Ølfjellet fikk meg til å tenke på noe vesentlig i tursammenheng. Jeg ønsker meg rett og slett mer av villmarkssuset. Det er hyggelig med sosiale turer til populære topper, men en med Monsen-tilbøyeligheter syns iblant det kan litt vel mye fokus på den sporty delen av turlivet blant toppene, det er fint med langturer i bortgjemte strøk også. :)
User comments