Hustrig natt i Huldreheimen (23.02.2017)
| Map |
|
|---|
| Ascents | Skaget (1,685m) | 23.02.2017 |
|---|---|---|
| Nørdre Langsua (1,552m) | 24.02.2017 | |
| Søre Langsua (1,520m) | 24.02.2017 |
Nå som jeg var så godt i gang med årets fjellfangst (Reinheimen-turen) så frista det med mer, og jeg kunne skylde på vinterferietida, så derfor fant jeg et smutthull fordi værvarslet så ganske brukbart ut for Skaget og Langsua. Jeg hadde noe ugjort i området siden kraftløsturen i april i fjor ikke strakk til, så denne gang måtte Nørdre Langsua til pers. Men høydepunktet skulle være Skaget, bokstavelig talt...
Det ble seint i det jeg startet fra Selstølshøgda. Mørkt og kaldt og totalt fravær av måneskinn. Ikke et snev av fjellromantikk over denne vandringa, skulle den type stemning vært tilfelle måtte jeg allerede ligget i posen, ferdig med leirarbeidet. Men nå hadde jeg sikkert omtrent tre timers mørkevandring foran meg. I kveld var det ingen grunn til å ha vakker musikk på hjernen selv om jeg prøvde etter beste evne. Det passet liksom mest naturlig med noe svartmetall av mest primitive sort, sånt som jeg blir sliten av å høre på, men kan le hjertelig av en fire-fem minutter. Uten det trollbindende månelyset var det nærmere uhyggestemning enn motsatt. Men hva var det som var så skummelt da? Mørket i seg selv er jo bare trygt og godt! Men helst i skauen eller sommerfjellet, denne hustrige nattutgaven av Huldreheimen i februar kunne få noen og hver til å føle seg svært så liten, ene og forlatt uten å se lenger enn dit hodelykta nådde, og bedende til høyere makter om at uværet over Jotunheimen forble nettopp der sånn som yr hadde lovet, for skulle det hjemsøke forgården ville det være fare på ferde...
Det var underveis oppover siste del av toppryggen, drittlei av tung og verkende bør og vissheten om at jeg var kliss våt av svette i kalde omgivelser, at jeg begynte å krype til korset og jatte med meninger jeg innerst inne ikke ønsker å være enig i, nemlig det å erkjenne at jeg er ekstrem som gjør dette. Ikke nødvendigvis ekstrem på øverste hylle på Peakbook eller blant større fjellfolk enn det Peakbook har plass til, men ekstrem sammenligna med den såkalte gemene hop. Hvem ellers er det som presterer å sette i gang med mørkevandring mot Skaget eller en annen topp i februar, uten engang å ha månen som veiviser??? At GPSen min kveldet for et drøyt år siden er irrelevant, GPS gir deg ikke selskap av noe måneskinn...
Endelig toppen!!! Av med drittsekken og straks iverksetting av lueskift. Etter det går "angstoperasjon klesskift på overkroppen" noe greiere. Herlig å være ferdig med den prosessen, men likevel var det duket for snarlig frustrasjon. Yr hadde for en gangs skyld lovet lett bris, men jeg trur nok den var ganske frisk når det kom til stykket. Og snøunderlaget kunne definitivt vært fastere. Etter noe banning fikk jeg likevel satt opp teltet forholdsvis brukbart. Jeg ville gjerne kost meg med noe varmt å drikke, men var så sliten og trøtt i det klokka passerte 22.30 at jeg foretrakk minste motstands vei, rett i posen med noe sjokolade og cola lett tilgjengelig. Sovna faktisk ganske fort og hadde ei helt grei natt.
Våkna av den vanlige og "forhatte" blærerutina rundt halv fem-tida, men sov et par timer til. Lat som jeg er når jeg ligger i varm pose omringet av kulde drøyde jeg i det lengste. Fant etter hvert ut at jeg skulle dra ned glidelåsen på teltåpninga, men skylaget i retning Heidalsmuen (som har blitt til Mukampen) vekket ikke den helt store entusiasmen hos meg. Dormet litt videre, men fikk ikke ro på meg, så jeg åpnet luka i motsatt retning og ble møtt av oransje himmel i sørøst. Da var det kar som fikk fart på seg!!!
På med støvla, ut av teltet og opp de drøye 10 høydemetrene til toppvarden for å overvære den gryende soloppgangens fargespill over dette koselige området preget av flyer, vann og bjørkeskog langt der nede. I vest var Vangsfjella velsignet med det samme været, men fra like etter Bitihorn - som for øvrig er svært stilig herfra - var det mildt sagt rufsete himmel, det så ut som et eneste sky- og snøkok blant jotnene, og områdene mot Heidalsmuen fikk sine smakebiter. Men dette var meldt, og jeg var ikke innstilt på å se Jotunheimen i dag. I grunn imponert av yr, her sto jeg i grenseland og kunne konstatere at værvarslet for begge områder var riktig.
 |
 |
 |
 |
|
 |
 |
 |
Etter å ha blitt lei av å "brenne" fingrene mine med billedtaking tuslet jeg ned til frokost i teltet. Så opp igjen for å ta flere bilder av soloppgangen på et seinere stadium. Deretter gjensto det å psyke seg opp for å bryte leir. Noe herk hver gang, og jeg er alltid glad for at ting foregår på mine premisser og at jeg ikke blir utsatt for militær disiplin og tidspress, jeg har ikke overskudd til å gjøre ting fort når jeg er så sliten som jeg blir på denne typen turer.
Litt før klokka 10 var jeg i gang med ustø skikjøring nedover Skagets nordflanke. Selvsagt tok dette sin tid, ettertida skulle vise at jeg brukte drøye timen før jeg endelig var nede på Skagsflye.
Skagsflye ja, takk for sist! Det var her jeg under fjorårets rekonvalesenstur fant den store roen og fjellfilosoferte i Theodor Caspari-ånd, jeg vet jo at han var opptatt av dette området. Her er man fri for kule og hippe og trendy randoskimiljøer og kan være seg selv fullt ut og senke skuldrene. Herlige vidde, her finnes fred for sarte og stressa menneskesinn...
Men Skagsflye er like drøy som den er herlig, ja det er vel en grunn til at den er så trivelig, men derfor er det bare å innrømme at under de rådende forhold med tung sekk og tross alt tidspress så undervurderte jeg avstandene her inne nok en gang.
Jeg kom omsider fram til et reingjerde jeg hadde glemt fra i fjor og kort etter det til ei lita hytte oppunder Marsteinhøgde. Her lastet jeg ut av sekken og lot saker og ting ligge på le-siden fordi jeg ikke ville rekke opplegget mitt om jeg fortsatte med full bør. Og jeg tok meg tid til å bruke jetboilen, men primusen var ikke full nok, så pølse på termos var det bare å glemme. Smelta snø fikk jeg, likevel var dette nok engang en dehydreringstur...
En snau time seinere var jeg på Søre Langsua, et ganske trivelig gjensyn fra i fjor. Syns utsikten her er fascinerende, det er så mye rom og store vidder, skau, vann og middels store fjell i skjønn forening. Og i dag var det egentlig interessant å se kontrasten mellom fint og stusselig vær så lenge jeg sjøl befant meg i den bedre halvdelen. Det blir bare ikke terningkast seks når det ikke er strøkent, men jeg trivdes for det.
Så var det turens - på papiret - egentlige mål, Nørdre Langsua. En lang bakke ned og en lang bakke opp, så var jeg der. Her fikk jeg mer føling med det halvgråe været, blæææh...
Mulig det gjorde noe med totalopplevelsen, men jeg synes uansett at sørtoppen er finere. Oppholdet ble kortvarig, spesielt på grunn av tida. Men jeg fikk sett noen eldgamle kjenninger i Leppkampen og Ongsjøfjellet, småfjell jeg var på i påsken like etter Lillehammer-OL.
Det ble litt knot, men også herlig nedrenn tilbake til hytta. Her var det bare å stålsette seg for tung bør på ny, samt glede seg til rolig sklitur utover Skagsflye. Feil...
Det viste seg at føret var trått, så det ble diagonalgange istedenfor. Skaget og Storeskag kom selvsagt aldri nærmere, og solnedgangen begynte å synge faretruende på siste verset. Stemning over stemning, men det beste hadde vært å ha full primus og samtidig muligheten til å slå leir her og nå. Situasjonen kvalifiserte til sukk og stønn, men heldigvis har man rutine i den slags, så "ett skritt om gangen" gjelder stadig. Men jammen føler en seg mutters alene her i livet når mørket atter senker seg og forsøket på å få i seg slushen fra brusflaska er til de grader resultatløst!
"Videre, videre, videre..." som Monsen gjerne beskriver det når han er lei. Det var i høyeste grad jeg også. Men likevel passet jeg på å bukke ærbødig foran Skaget og takke for opplevelsen som jeg om kort tid ville lovprise, for det var selvsagt tilværelsen på det lokale Kilimanjaro som var turens høydepunkt i både bokstavelig og overført betydning. Men dæven som jeg lengtet etter bilen nå.
I en turrapport er det jo "berre å juksa litt", og vips var alle lidelser i form av frysing, amøbegange i dehydrert tilstand og verkende skuldre slutt, jeg kunne skifte og skru opp varmen i bilen, sette på god musikk på anlegget og kjøre nedover mot Yddin og Heggenes. Klokka var nå langt over åtte på kvelden, og det ville dermed bli ei kort natt i Drammen før bryllupskaffe på Jessheim kvelden derpå.
Men som skremmern sa det: "Det e det vel verdt, tihæh..."
User comments
Ypperlig beskrivelse
Written by 19topper 28.02.2017 11:16av fjellets gleder og frostens utfordringer :) i vakker Norsk natur !
Fin tur!
Written by Nils 28.02.2017 00:02Flott tur i et område jeg snart må få et gjensyn med selv. Dette er jo fjell jeg kjenner så godt fra barndommen. Dine bilder av Skagsflye vekker sterke minner fra da faren min og jeg var på Marsteinhøgda i 1984 med start fra Yddestølen, på sørsiden av vannet Yddin. Som 14-åringen husker jeg Skagsflye som endeløse. Vi gikk og gikk, og det føltes som vi sto på stedet hvil. Det er noen vidder der inne som er seige ja. Langsua var vårt mål dengang, men det ble altfor drøyt fra Yddestølen. Snart på tide å gjøre et nytt forsøk. Det ønsket ble kraftig forsterket med dine herlige bilder og supre rapport, Øyvind!