Flukten fra "Den femte årstida" (19.01.2017)
| Start point | Bogbrua |
|---|---|
| Endpoint | Bogbrua |
| Characteristic | Backcountry skiing |
| Map |
|
| Ascents | Hestehøgda (1,132m) | 19.01.2017 |
|---|---|---|
| Langtjernkollen (1,149m) | 20.01.2017 | |
| Sæterknatten (1,136m) | 20.01.2017 |
Den femte årstida
Ja hva ellers skal en kalle denne årstida som hjemsøker og rir Drammensregionen og det sentrale Østlandet som en mare, både i år og desember 2016? Vinter er det iallfall definitivt ikke!!!
Det finnes nok av politisk korrekte måter å takle denne årstida på. For det første er det den berømte klisjeen om et i-landsproblem, og for det andre så finnes det alltid "nånting bra i det som skjer", og utfordringer (problemer er på vei ut av vårt offisielle vokabular) skal ses med positive øyne. Alt kan vris og vendes på så det kan tolkes som en ny dør av muligheter som åpner seg. Smil og vær glad, negativitet er stusselig og det er den som tar alt på en positiv måte som har det best med seg selv! Joda, men selv den mest erkepositive tankegang klarer ikke å manipulere følelseslivet til et fortapt vinterhjerte...
Jeg må få det ut: Avarten av vinter kan sammenlignes med det å få servert moderne samtidsmusikk når alt en ønsker er å høre vintersatsen i Vivaldis fire årstider. Det er som å lide seg gjennom hip hop når en lengter etter å høre på Pearl Jam med "Just breathe". Det er som å være Fønhus da han som student vandret hvileløst rundt i Oslo og lengtet hjem til Valdres.
På leit etter en flik av vinter
Istedet for å fortsette å la de negative superlativene hagle om den femte årstidas ekle udugelighet skal jeg hylle den siste rest av vinter som enda finnes noen steder i overgangen mellom skau og fjellheim. Drammen og omegn er intet blivende sted, så jeg flyktet så langt jeg kunne innen tidsrammene, og da ble det Vassfaret.
Allerede på vei innover Hedalen fikk jeg flere og flere smakebiter på at vi faktisk befinner oss i januar måned. Med stemningsfull musikk på anlegget ble det ekstra følelsesladd å gjøre store øyne ved synet av snøkanter og frosne bekkeleier med snø på steinene langsetter veien jeg kjørte på. Meget mulig jeg smilte et småforelsket smil...
Vinter... Den døde årstida javel, men selv døden kan under rett tilnærming ha noe vakkert over seg. Vinter er stillhet og renhet. Vinter er eventyrland og moro. Vinter er frossen kunst. Vinter er først og fremst estetikk på øverste hylle. Ekte vinter innebærer at også de lavereliggende områder av Norge ligger under den nydelige hvite kappe. Snøtunge trær langs frosne bekker under høye snøkanter med vasshøl som fossekallen higer etter å stupe ned i. Vinter er hvit og blå poesi. Jeg elsker deg vinter, du er en verneverdig årstid!
Turen
Jeg får vel skrive om selve turen tross alt. Og siden jeg ikke har fått trent så mye som jeg pleier pga denne femte årstidas "fortreffelighet" så valgte jeg ikke minste motstands vei. Jeg måtte snarest få herja og trent på sedvanlig vis, og derfor var den naturlige rute å gå rett på sak opp fra selve Vassfardalen. Parkerte ved Bogbrua like etter mørkets frembrudd og sjanglet bortover den glatte veien med tung sekk for første gang siden Alpene helt til jeg etter noen kilometre kom fram til skilt merket "Ruggstien".
Det gikk tungt oppover siden jeg hadde gått gjennom to sultedager av vekttaktiske hensyn (nok et stikk mot denne "årstida" som hindrer fri utfoldelse og snikinnfører hengevom og dobbelthake) og det faktum at den gode gamle sliteturen har ligget brakk i et par måneder. Uansett hvor fælt det føltes fysisk visste jeg at det var akkurat dette jeg trengte! Å pese mens skuldrene verker, bare følelsen gjør at en mister et par kilo på flekken. Svetten silte og jeg okket og bar meg mens jeg jobbet meg oppover den bratte skogslia overfor Aurdalsætra. Da det ble så bratt at jeg måtte ta av skia tok jeg en sårt tiltrengt pause. Skrudde av hodelykta for å suge inn det totale mørket og områdets tradisjonsrike bjørnemystikk.
Jeg har vært så lite i Vassfaret. Stadig oftere på Vikerfjell og Bukolltraktene, men selve Vassfardalen har jeg kun krysset sommeren 2010. Og bortsett fra Nevlingkollen kjenner jeg ikke nordsida. Derfor nøt jeg hvert sekund av den bokstavelig talt mørke stemninga hvor kun de nærmeste trestammer og granbar var synlig. Det svake vindsuset i trærne måtte vel være som skapt for Fønhusen da han i sin tid søkte inspirasjon her.
Etter lidende stønn og klagende ul i ly av natta ble jeg omsider ferdig med den bratte snøbaksinga og kunne ta skiene på igjen like under tregrensa. Vel oppe på fjellet var det lettere å se terrenget, og jeg manøvrerte meg oppover og bortover helt til jeg fant ei perfekt snøflate ganske nære Hestehøgda på Manfjellet, ei flate hvor snøpluggene satt som støpt. Og det var virkelig påkrevet, for bare det å sette opp teltet var særdeles krevende i den kraftige vinden som utvilsomt var av kulings styrke, noe yr.no også hadde lovet...
Teltliv i kveldinga
Dyktig sliten rigget jeg meg til og "segnet om" i soveposen. Men jeg hadde glemt å ta med meg Fønhuslitteratur. Og mobildekninga var virkelig så som så. Jeg ble liggende å filosofere og tenke på mye rart. Når det gjelder musikk er jeg forøvrig i Åge-modus for tida, og siden jeg har funnet ut at "Trondheimsnatt" passer som hånd i hanske for fiolinen og det faktum at jeg her og nå var poetisk stemt så begynte jeg for første - og antakeligvis siste - gang i livet å fundere ut et dikt fritt etter "Trondheimsnatt".
"Vassfarnatt"
Jeg ser stjerner som skinner på Manfjell i natt, som noen smykker på Sørbølfjells rand
Jeg ser lys i fra bygd og fra by blinke skarpt... fjernt fra eventyrland
Kulingen pisker på vidde og telt, imens Dyttholen traust holder vakt
Over vann, over skogsli, over myrer og stup
Over ei Vassfarnatt
Jeg ser fjella som danner en mektig portal, der hvor slagbjørnen Rugg hadde hi
Og hvor Fønhusen hentet sin inspirasjon... han fant vassfarmagi
Kulingen pisker på vidde og telt, imens Dyttholen traust holder vakt
Over trollelg og bamse, over Nevling og knatt
Over ei Vassfarnatt
Trur jeg lar det bli med det, men moro hadde jeg av å leite fram setninger som passet til den fine melodien. Og det var Vassfaret som måtte til for å få meg i diktmodus for første gang...
Litt tasting med mobilen ble det faktisk likevel før jeg etter virkelig langvarig prøving og feiling omsider gled inn i drømmeland mellom klokka 4 og 5 om morran. Alt bråk fra kulingen som reiv og sleit i teltet var en sterkt medvirkende årsak...
Vindfull morgenstund
Jeg våknet nærmere halv 9 og fant ut at jeg hadde visst sovet litt likevel...
Det var fine soloppgangsfarger på himmelen, ifølge glippa under ytterteltet, så jeg krabbet etterhvert motvillig ut for å rusle bort til utsikten over dalen for å ta noen bilder.
Trudde at jeg tok fire bilder, men det siste og beste fant jeg i ettertid ut at jeg ikke fikk tatt. Det var da jeg sto på den luftigste plassen med utsikt mot vest mens vindkulene fikk meg til å tusle tilbake til teltet med halen mellom beina. Trykking på kamerautløser og motstandskamp mot kulingkast lot seg tydeligvis ikke kombinere...
Jeg ble liggende noen timer i teltet og slappe av og kose meg med jålekaffe og sjokolade, men nærmere middagstider var vinden løyet såpass at jeg ble motivert for ei lita runde på ski. Kom meg først bort på Hestehøgda-utsikten og fotograferte til gangs det jeg hadde bomma på noen timer tidligere, og styrte deretter skia i retning Sæterknatten. Det gikk smått fordi jeg var preget av gårsdagens slit og av stor søvnmangel. Men føret var likevel endel bedre enn det jeg opplevde på Blefjell to uker tidligere.
Skitur på lavgir
Jeg var rett og slett lat hele runda. Nøt tilværelsen og de helhvite omgivelsene med små gransnar hist og pist. Sæterknatten var fin den, om ikke like fin som Hestehøgda. Det skal godt gjøres her i traktene. Langt i det fjerne kunne jeg se uværet fråde over Hemsedalsfjella, og Jotunheimen skulle vel normalt ligge et sted til høyre for de, men det var definitivt ikke noe Øyvindvær der i gården. Langtjernkollen var som høyeste punkt et obligatorisk mål, og dermed var jeg fornøyd. Med tanke på returen til dalen og Bogbrua følte jeg for å komme meg kjappest mulig tilbake til teltet for å rigge det ned.
Returen
Halvannen time seinere befant jeg meg atter i brattskråningen ut mot Vassfaret. Og det varte og rakk, jeg gikk nedover i det uendelige og følte at jeg aldri kom tilbake til skisporet. Gikk jeg virkelig så langt opp bratta til fots i går? Hmm, nesten imponert over meg sjøl, men kanskje like greit at det var mørkt da så jeg ikke fikk se hvor høyt åsen og etterhvert fjellet tårnet seg opp over meg. Mobilen var nå midlertidig død, så derfor fikk jeg ikke tatt det som hadde blitt noen aldeles nydelige landskapsbilder. Men endelig kunne jeg iallfall ta på skia, og med føret som var suste jeg relativt komfortabelt avsted. Beholdt skia på også på hovedveien og vekselvis staket og glapp meg framover helt til jeg var tilbake ved bilen. Nå smakte det virkelig med en iskald boks med fresende energidrikk som jeg forutseende nok hadde latt bli igjen i framsetet.
Jeg kjørte omsider mot Hedalen og Nes i Ådal og etterhvert videre i retning Gjerdrum, særdeles godt fornøyd med turen. Dette lille villmarkslivsinnslaget trengte jeg virkelig. Vassfaret er selvsagt ikke i nærheten av hva det engang var, men myten og stemninga lever videre, og jeg lokkes utvilsomt tilbake! Og i Vassfaret er det iallfall per i dag dårlig vinter, ikke fravær av vinter...
User comments