Bedagelig rusletur i Rondane (04.09.2010)

Trur verken far eller Irene er enige med meg i denne påstanden, men det får bare stå til. Rondane hadde tatt på seg den absolutte finstasen som besto av snøtopper og knallvær og gjorde hva de kunne for å gi to førstegangsvandrere i området et perfekt førsteinntrykk. Snakk om flaks, denne turen var jo på mange måter avtalt et år i forveien, far skulle feire overgangen til pensjonistenes rekker med å bli kjent i området han mener har landets kanskje fineste navn.

Det starta jo på en måte heller labert på fredagen med ustabilt vær på kjøreturen oppover. Var det ikke nå det skulle bli så fint da? Her var kun ørsmå blå flekker, truende skyer og regn å spore. Dette bedret seg heller ikke på Straumbu, så det var bare å legge trøstig i vei og håpe at knallværet var en smule utsatt.

Bjørnhollia var akkurat like koselig som jeg husket fra påska i fjor. Her kunne vi se at yr spådde kjempevær for morradagen, og sjøl om jeg har blitt litt påvirket av andre forummedlemmer og er skeptisk til yr så var jo dette langt å foretrekke framfor et fælt varsel om grå sky med nedbør. Og etter at mørket falt på åpenbarte en fantastisk stjernehimmel seg... Smile

Lørdagen opprant med så bra vær at jeg for min del hadde vært villig til å droppe frokosten. Men vi dro omsider av gårde. I rolig loffetempo kom vi langt om lenge til Langglupdalen, og spesielt ved brua over bekken (ja det står faktisk bekken og ikke åi på kartet) er jo synet av snødekte Rondslottet i bakgrunnen med all vegetasjonen og vassføringa i forgrunnen en klassiker. Det var bare å ta av seg hatten og si det rett ut at dette er norsk natur på sitt beste og vakreste Exclamation Smile

Vi skulle prøve oss på Høgronden. Det ble til at jeg lot far rusle i forveien mens jeg sjøl holdt meg sammen med Irene for å gi henne mest mulig støtte. Inni meg var jeg ekstremt skjelven for at vi ikke skulle rekke til topps, for ting tok tid. Med oppmuntrende ord som ”detta klarer du!” gikk det iallfall oppover. Men hvordan ville det bli når snøen overtok? Confused

Der traff vi til alt overmål to damer som hadde snudd fordi de hadde hørt at det gjensto 2,5 time til toppen. Irene lot seg heldigvis ikke skremme, og jeg helte bensin på bålet hennes ved å si at det var umulig å bruke så lang tid herfra. Heldigvis var ikke underlaget av samme kategori som på vei til Eggi et drøyt døgn seinere, så det gikk forholdsvis greit sjøl om enkelte pauser måtte til. Etter noen små mishagsytringer kom vi omsider til topps, og der sto allerede far og gliste fornøyd. Flere andre folk var der også, så det var ikke noen vanlig topptur etter mitt regnskap, men man kunne jo ikke vente annet. Rondane er populære, og i knallvær som detta da gitt!

Egentlig burde man selvsagt blitt i evigheter på toppen, men trivialiteter som siste bordsetning gjorde sitt til at vi måtte tenke på klokka. En halvtime ble det tross alt der oppe, og panoramaet mot Rondslottet, Vinjeronden og Storronden var helt fantastisk!

Storronden er jo bare kjempealpin og elegant fra denne siden! Merkelig fjell dette, fra Mysuseter-Rondvassbuområdet er den jo bare ei diger og rund hø. Fra Vinjeronden blir hø-preget vanna ut med det gedigne stupet mot Storbotn på en slik måte at man føler man blir stirra på av et digert troll uten ansikt. Shocked Smile Et klønete og fascinerende fjell Storronden, men sett fra Høgronden kan til og med vestlendinger og nordlendinger som foretrekker tindespir og alpine rygger bli imponert, trur jeg. Ellers var jo selvsagt Rondslottet blikkfang nummer en, og en gedigen koloss!

Ja dette var en digresjon, og jeg bør jo nevne utsikten mot S-formede Atnasjøen langt der nede, det var jo en fryd for øyet å se den og det grønne lavlandet ellers. Spesielt far lot seg begeistre.

Nedturen startet litt trøblete, som det nesten måtte bli for Irene som bortsett fra to turer til Rambera knapt er vant til steinur, og denne var jo attpåtil snødekt. Godt det var rondeur og ikke jotunur i det minste. Nok en gang sendte vi far i forveien, og etter hvert fortonte nedturen seg som en lek for Irene også. At den var slitsom for henne er en annen sak. Syntes iallfall at hun var tapper jeg! Smile

Vel nede viste det seg at vi faktisk hadde brukt omtrent det samme som står i tidsangivelsen på kartet. Strålende fornøyde var det bare å benke seg foran en herlig middag. Sliten eller ikke sliten, alle var enige om at denne dagen hadde vært flott tross alt. Far hadde bevist at manglende trening de siste to tiåra kunne kompenseres med manglende søthunger og inntak av purre, paprika og hvitløk så å si hver dag gjennom et helt arbeidsliv, og det hadde han høstet fruktene av i dag.

Søndagen ble det en virkelig bedagelig rusletur tilbake til Straumbu. All reinlaven og furuskogen med Rondane i bakgrunnen var et vakkert syn som fulgte oss så å si helt tilbake til bilen. Vemodig var det å vinke Rondane farvel. Men vi kommer igjen! Spesielt far har blitt hekta på Rondane og har begynt å tenke på selveste Slottet ved neste anledning… :-D

Bilder: http://fjellforum.net/viewtopic.php?t=22520&highlight=