Adrenalintur til Store Midtmaradalstind (14.05.2009)

Map

Ascents	Austre Ringstinden (2,001m)	14.05.2009
	Store Midtmaradalstinden (2,056m)	15.05.2009
	Vetle Midtmaradalstinden (2,017m)	15.05.2009

Det har etterhvert blitt en slags tradisjon å ta en vårtur og høsttur med Morten. Nå var det vårturen som skulle realiseres. Området var ikke spesielt vanskelig å velge, for det var svært lenge siden vi hadde vært i Hurrungane. Jeg var jo der i mai i fjor sammen med eaa, men da ødela skyene alt like etter at Stølsmaradalstind åpenbarte seg så vakkert i det vi nådde Gravdalsskar. Godværstur i den villeste delen av heimen hadde jeg ikke hatt på snart 4 år.

Store Midtmaradalstind sett fra Østre Ringstind kvelden før.

Vi startet fra veien mellom Turtagrø og Øvre Årdal, ganske nært munningen av Ringsdalen. Vi tok det rolig innover, for sekkene tynget og noe sa oss at de ikke akkurat ville virke lettere under oppstigningen fra innerst i dalen og opp mot breen. Jeg irriterte meg egentlig grenseløst over at sekken tynget verre på høyre skulder enn venstre. Det verket noe voldsomt, og sånn er det egentlig på hver eneste tur. Drittsekk!
I rettferdighetens navn må det sies at sekken er gammel, og Bergans har jammen vært serviceinnstilte i åras løp.

Etter forsiktig gange langs den "utsatte" biten inn mot breen gikk det smått oppover mot Ringsskar. Formen som hadde vært så god opp fra Ringsdalen var nå helt borte. Den evinnelige kraftløsheten slo til igjen, og handlet utelukkende om matmangel. Jeg fantaserte bare om mat mens Morten brøyta foran.

Det var alt annet enn fint vær da vi nådde fram til skaret, men omsider fikk vi opp teltet. Ingen tvil om at Morten var den mest effektive av oss der. Det ble en etterlengta matpause sittende på soveposen i innerteltet og med beina i ytterteltet, og etterhvert var tiden inne for en aldri så liten kveldstur opp på Østre Ringstind.

Det gjorde godt å få opp varmen i stigningene, og det var egentlig akkurat passe bratt til at jeg trivdes. Skydekket var mitt eneste problem, men alle toppene i "Lav-Hurrungane" var synlige. Storen så vi bare halvparten av.

På toppen var det på med dunjakka. Morten hadde ikke med sin, så han ruslet fram og tilbake for å holde varmen. På hver vår måte hadde vi det ok, og selv om været bare var middels pluss vind så var det verdt å ha tatt turen. Vi ble på toppen en drøy time for å vente på solnedgangen. Morten var ikke helt fornøyd med den, men fikk nå tatt noen bra bilder likevel.

Mot de andre Ringstindane og Austabotntindane fra Østre.

Ned gikk det svært så greit, og det var bare å stålsette seg for ei kort natt.

Etter en svært så behagelig natt for min del, dvs null frysing og overraskende greit underlag våknet vi litt over klokka 5 neste morgen. Vi kunne sikkert vært mer effektive, men somla ikke heller akkurat, og like over 6 var vi i gang. Det ble å renne forsiktig nedover Stølsmaradalsbreen på sørsida av den brede "nunatakken" som deler breen i to, altså ganske nært selve brefallet.
Forholdsvis greit nådde vi det som kanskje kan kalles innsteget til ruta opp mot Midtmaradalsryggen.
Her var det på med stegjerna.

Stølsmaradalstind sett fra "innsteget" til Midtmaradalsflanken.

Stegjerna ja! Her var det Øyvindkløning på gang. Jeg avslørte nå som ofte ellers hvorfor jeg ikke har noe på ekspedisjoner å gjøre. For det første er jeg upraktisk, det er jo greit nok, men for det andre hadde jeg i all min naivitet trodd at det bare var å kjøpe stegjern, og ferdig med det.
Selvsagt skulle jeg ha prøvd de ut og gått de inn før turen! Og jeg kjøpte de jo i oktober...

Spesielt Østre Ringstind tar seg bra ut.

Vel vel, jeg lærte nå faktisk overraskende fort hvordan man strammer og knyter de. Så da var det bare å legge trøstig i vei. Morten gikk først et stykke, men ba meg ta over etterhvert fordi han hevdet at formen var skral. Har jo egentlig hørt den før, og synes det er en kraftig overdrivelse, men men.

Det gikk nå greit oppover en stund, og formen føltes veldig bra. Men så begynte stegjerna å kødde. De ble gradvis slakkere, først på høyrefoten, og så venstrefoten. Jeg måtte pent sette meg ned og ordne på de. Selve knytinga gikk jo greit bare jeg tok meg tid, men det varte aldri lenge før jeg måtte stramme de igjen. I mellomtida hadde Morten blitt sportråkker igjen og nærmet seg toppen mens jeg satt nede og bannet stegjerna opp og ned.
Det var bare å gi opp, det var mer effektivt å gå uten. Og det var jo tross alt godt å ha spor å gå i oppover der. Og været viste en gang for alle at det hadde til hensikt å bli knall!

Etter sadelen mellom Søre og Vesle Midtmaradalstind ble det styggbratt opp til sistnevnte! Så bratt at Mortens kommentar om å være forsiktig fikk meg til å oppsøke bart fjell. Det føles jo litt feil å gå uten stegjern i en snøbakke som har mer enn 45 graders helning.
Men på mange måter savnet jeg snøen likevel da jeg sto der i luftige omgivelser og måtte være nøye med hvor jeg satte føttene samtidig som jeg måtte heise meg opp. Morten sa det så ut som det bare var luft under meg, men fullt så ille var det ikke.
Videre var det greit opp til toppen av Vesle Midtmaradalstind. Her fikk vi endelig Storen og Styggedalsryggen midt imot, et syn jeg setter stor pris på.

Adrenalinet hadde begynt å gjøre seg gjeldende, og mer skulle det få boltre seg, for snart måtte vi ned ei bratt snøflanke for å komme oss rundt et parti av eggen mellom vesletoppen og stortoppen. Jeg vurderte seriøst å snu, men Morten kunne fortelle om svært gode trinn i god snø (stort sett).
Så jeg ble med videre. Hjertet banket forholdsvis intenst, men jeg følte meg ganske trygg og lot meg ikke affisere av at jeg manglet stegjern på beina. De ville bare skapt problemer for meg likevel. Her gjaldt det å ta et skritt om gangen, så kom vi nok tidsnok til å finne ut om det holdt helt til topps eller om vi måtte snu.

Siste biten måtte isøksene til pers for å forbedre trinna siden det ble litt hardere. Etter masse sommel for min egen del så ble trinna fortreffelige og jeg kom meg opp på ryggen igjen. Nå var veien kort til topps og gleden kunne overta for konsentrasjonen.
For en utsikt!

‹

›

Et ganske kjært motiv for meg, kan man i

Fra stortoppen mot den 6 meter høyere Nestnørdre Midtmaradalstind og Dyrhaugsryggen.

Jeg er nerdete nok til å synes at Storen-Gjertvasstindpanoramaet er mer elegant, ja helt perfekt, sett fra rundt 1700 moh på Midtmaradalsryggen enn fra toppen av Store Midtmaradalstind. Men det er jammen flott nok herfra også! Storen er jo bare så utrolig spiss, og resten av ryggen mektig som bare det, og det er langt ned til Midtmaradalen. Snur man seg er det et malerisk landskap med breer og relative småtinder som i seg selv er kjempestilige, og kronen på verket er Store Austabotntind helt bakerst.

Faktisk så gjorde det ikke så mye med litt drivende skyer akkurat her...

Men selvsagt flottere uten da. — Faktisk så gjorde det ikke så mye med litt drivende skyer akkurat her... Men selvsagt flottere uten da.

Stølsmaradalstind er vakker fra denne kanten, så det ble jo litt kjæresteprat.
Jeg er bare så utrolig glad i den toppen! Har opplevd finere utsikt på Gjertvasstind, Midtmaradalsryggen og nå Store Midtmaradalstind enn det Stølsmaradalstind har å by på, men utsikten der vet jeg godt ikke har noe å skamme seg over heller. Og det er andre ting enn utsikt som spiller inn også, seks besøk har gjort sitt til at dette liksom er "min" topp. Og her på Store Midtmaradalstind kunne jeg virkelig kjenne hvordan hjertet banket for Stølsmaradalstinden min.

Det var synd og skam å måtte ned igjen, livet var jo særdeles trivelig på toppen!
Samtidig spøkte returen i bakhodet, og vissheten om at vi var her på lånt tid, disse flankene bør man holde seg unna når sola får tak og gjør snøen ustabil.

Det viste seg fort at returen ikke var noe å frykte. Spora var jo så gode! Bare å ta tida til hjelp, så går det bra. Ingen grunn til å forhaste seg, bare full konsentrasjon uten å la seg affisere av omgivelsene.
Snart var vi tilbake på Vesle.

Den ekstremt bratte snøbakken gikk som en drøm. Jeg rett og slett nøt livet i solsteika mens jeg gikk baklengs og satte føttene kontrollert inn i spora. Trur rett og slett det var ren lykke jeg følte, dette gikk jo så bra. Adrenalinet kunne jeg jo bare gi slipp på.

Så var det bare å somle seg ned til skia, det tok sin tid siden det fortsatt sikkert var minst et par hundre høydemetre dit fra sadelen mellom Vesle og Søre.
Opp til Ringsskar gikk det trått, men da foten av Østre Ringstind ble nådd åpenbarte igjen kanin- eller harepusformede Stølsmaradalstind seg. Vesle er bakkroppen og Store er de lange ørene og hodet.
Synes rett og slett den toppen er søt jeg, klarer liksom ikke å se på stupene dens som fryktinngytende. Men de er jo i virkeligheten ganske så enorme.

Vel framme på teltplassen igjen var det bare å pakke sammen. Ikke bare bare for en somlete fyr som meg, men relativt raskt var vi i gang med sklituren ned til Ringsdalen. Det tok sin tid på det harde føret, men da snøen myknet opp i nedre del kunne jeg faktisk glimte til med noen brukbare høyresvinger. Så var det bare sjarmøretappen igjen.

Denne turen er uten tvil min sterkeste tindeopplevelse på grunn av alt adrenalinet. De som er tøffere enn meg når det gjelder tinderangling kan bare trekke på smilebåndet, det gjør ingenting, jeg synes bare det er moro jeg!

Takk for denne (altfor korte!) gang Hurrungane, dere er fantastiske!

Morten har som endel kanskje vet lagt inn masse kvalitetsbilder fra turen på www.fjelletibilder.no.