Falketind og Stølsnostind, mitt livs verste tur! (31.05.2008)

© Øyvind Brekke

Eller rettere sagt fra klokka 22.30 fredag 30.05, fra Hjelle i Øvre Årdal.

Hadde planer om å kalle artikkelen for Årdalsfjella i mitt hjerte, men selv om det er en veldig sann setning dekker den ikke virkeligheten i dette tilfellet! Jeg tok meg vann over hodet og vel så det.
Fikk ikke sove noe særlig natt til fredag fordi jeg fantaserte om dette turprosjektet. I tankene så jeg for meg soloppgang på Falketind. Så naiv kan man bli, og jeg burde kjenne min begrensning og vite bedre. Hadde selvsagt ingen sjanse til å rekke det, da måtte jeg råkjørt og starta fra Hjelle mye tidligere og vært mye lettere i kroppen. I tillegg var sekken veldig tung, sikkert 25 kg med skiene på.

Man kan si at det er dumt å bære for tung sekk, men som feks askogvoll har vært inne på i en Gråhø-rapport så har dette litt med holdninger å gjøre, som å være brukbart utstyrt hvis uhellet skulle være ute. Jeg fråtser ikke i utstyr, men soveposen er grei å ha, og klær er greit å ha i store mengder, for ikke å snakke om et brød, pålegg av diverse slag, lefser, stor twistpose, risengrynsgrøt og ca 8 liter drikke. Men en ting er sikkert, for meg hadde denne turen ikke vært gjennomførbar med 35 kg tung sekk Wink

Det er alltid litt vemodig og gufsete å starte å gå i skumringa når man er trøtt og lettere fryser, og man vet hvor godt det er å bare krype inn i ei trygg og lun seng. Men jeg skjøv de tankene bort og konsentrerte meg om å suge inn den velkjente Årdalsfjellstemninga. Her var jeg utallige ganger som student, derfor er Stølsmaradalstind kjærestetoppen min. Men området som helhet er også det herligste jeg vet! Hurrunganes østside, den råeste av de alle, vestlandet som skjærer seg inn i heimen gjennom Utladalen og de idylliske hengedalene, skauen på Vettismorki og Tyinfjellas vestside, den minst beferdede siden.

Ruslinga innover veien og videre opp fra Vetti til Vettismorki gikk noenlunde smertefritt. Men oppe på platået ble skiene et problem fordi de hekta seg fast i greiner. Skjer det ofte nok kommer jeg med en del stygge utbrudd. Mon tro om folka i det teltet jeg nesten tråkka på ved Ingjerdbu hørte meg..
Det var videre herfra kronglinga begynte for alvor. Små myrer ble alltid avløst av bjørkekratt og enkelte forvridde furutrær. Ble mye lirking, bøying og dukking. Mystisk stemning var det også, særlig ettersom dette historisk sett er gammelt bjørneterreng, og bjørnen i de senere år har begynt å fatte interesse for Sogn igjen...

En lettelse var det å nå snaufjellet! Det fristet mye mer med pause her oppe, så da kunne jeg drikke meg midlertidig utørst Smile Snart måtte også skiene på, og det gjorde godt for ryggen. Men humøret var ikke helt på topp, for været var så overskyet og av og til syntes jeg at jeg kjente regndråper. Eller var det mine egne svetteperler fra håret? Jeg var engstelig, for har opplevd at godværsvarsel ikke slår til hvis skydekket somler som nå.

Endelig var jeg på sørenden av Stølsnosi, rimelig utslitt. Litt nedtur for å si det mildt å måtte så langt ned igjen på motsatt side! Jeg har sett bilder av sprekker på Stølsnosbreen ved Stølsnosi som gjorde sitt til at brepassasjen ikke sto på min meny. Mulig jeg er hysterisk forsiktig, men jeg hadde bare gått rundt med en ekkel følelse og hivende, kort pust av å krysse breen. Dermed ble det å skli kontrollert nedover mot toppen av svapassasjen på sommerruta fra Morka-Koldedalen. Det hadde jeg heller ikke turt tidligere på vinteren med overhengende rasfare.

Jeg merket etterhvert at jeg ikke bare var totalt utslitt, men også hadde et stort søvnunderskudd. Var rett og slett kvalm og småredd for helsa. Hva f... er det jeg har begitt meg utpå? Men etterhvert begynte det å lysne for alvor der oppe, ikke dagslys, for det hadde allerede vært der et par timer, men solskinn Exclamation Herlige sola som løste opp skyene Very Happy Plutselig var jo Falketind innen rekkevidde likevel, jeg fikk uante krefter og livet smilte til meg igjen Smile

De uante kreftene varte ikke lenge. Da jeg langt om lenge kom nær kanten mot Falkbreen var det av med skia. Telte til hundre skritt oppover i løssnøen før jeg måtte ha pause. Husker ikke hvor mange ganger jeg gjentok dette, men jeg husker godt at jeg følte meg som et vrak og at sekken tynget så det verket i skuldrene. Endelig var toppen der! Men jeg klarte ikke å glede meg stort, jeg var rett og slett i for dårlig forfatning. Nesten 9 og en halv time hadde jeg brukt fra Hjelle! Hva nå med Stølsnostind og den store nedturen i form av oppstigningen til Stølsnosi igjen på tilbaketuren? Oppholdet ble kortvarig, men jeg rakk jo å få med meg at utsikten var fin til tross for dis.

Nede ved brekanten kom vinden. Den var i perioder såpass ille at jeg ikke turte å følge ryggen mot Østre Stølsnostind, men foretrakk å gå på snøen tett oppunder. Det gikk i krabbetempo, men overraskende fort nådde jeg denne skuldertoppen. Her var temperaturen litt triveligere enn på Falketind. Jeg ble ikke lenge her heller, for Stølsnostind herfra har en dragende makt!
Men nå fikk jeg en nedtur: Sekken måtte av, for den var truende til å dytte meg utfor både her og der ved hjelp av berget bak. Lettere for skuldra, men dette betydde null mat og drikke på Stølsnostind Sad

Enda større nedtur var det å få bråstopp på kanten av en hammer. Jeg prøvde ei hylle på sørsida, men det var akkurat for langt ned til at jeg kunne lande smertefritt. Jeg snudde med hjertet i halsen fordi jeg nå så for meg at Stølsnosprosjektet gikk i vasken. Prøvde å finne steder lenger ned, men de ble for utsatte. Et snøfelt var litt for hardt også. Jeg tenkte på de som er glade i meg her i livet og at nå måtte jeg ikke gjøre noe dumt. Jeg gikk opp til ryggen igjen. Men i et febrilsk anfall av viljestyrke eller løsningsorientering eller hva man nå skal kalle det bestemte jeg meg for å sjekke hammeren igjen. Nei så f..., der var det jo en trang passasje på nordsiden som jeg hadde oversett, og det var steiner der som skjermet for stupet også Very Happy Skulle dette likevel gå veien da... Tenk så flaut det hadde vært å snu her og få vite om denne passasjen etterpå! Det skal da ikke være noe problem å nå Stølsnostind fra østtoppen!

Resten ble bratt og myk snø og trivelig bart fjell i passe luftige omgivelser. Nå var humøret betraktelig bedre. Snart var toppen der Smile Her var det faktisk god plass, nesten så jeg bør vurdere ei overnatting her, men det var dette med sekkedyttinga da Confused
Utsikten mot Hurrungane er bedre herfra enn fra Falketind fordi man har kommet enda nærmere de. I tillegg får man bedre overblikk over Midtmaradalen og delvis Utladalen med fossene som glinsende bånd på tvers både her og der.

Jeg ble på toppen kun 9 minutter, det er ingenting og nesten respektløst overfor Stølsnostind, men jeg måtte ha saft! Turen til skaret og videre tilbake til østtoppen gikk uten problemer. På Østre klarte jeg faktisk å kose meg, og det smakte å hølje ned 1,5 liter bringebær-Jada Very Happy

Men jeg gruet meg enormt til den lange oppstigningen tilbake til Stølsnosi fra nedenfor Falketind! Den ble også helt forferdelig. Men med hundre skritt om gangen og pause i mellom gikk det på et vis. Det er forferdelig å kjenne gammel sviende svette få påfyll fra fersk og i tillegg få alt dette i øynene.
Solbrillene dugget til tross for at jeg hadde de et stykke utpå nesa. Dette er forresten siste fjelltur med disse solbrillene! Godt jeg ikke traff en sjel underveis denne dagen. Kjæresten min fortalte lattermildt at dette er damesolbriller pga sølvfargegreiene på kantene. Hjelp Embarassed Jeg ante da virkelig ingen verdens ting om det, og nå er jeg altså avbilda på forum med de. Man skal jammen passe på så helt unødvendige misforståelser ikke oppstår gitt... Jeg er iallefall veldig glad i jenta mi og erklærer denne eventuelle saken for oppklart Cool

Om nedturen fra Stølsnosi er det ikke mer å si enn at det gikk i dårlige skiferdigheter som vanlig.
Da jeg nådde vegetasjonen la jeg meg rett ned og sovna en tre kvarters tid. Våkna igjen og somlet meg ned til Morka-Koldedalen. Her er det jammen vakkert! Denne dalen er en mystisk idyll med mose, lyng, busker og elva med Hjelledalstind mektig kneisende bakerst. Snur man seg ser man rett inn i Stølsmaradalen med skauen på Vettismorki i forgrunnen. Nasjonalromantisk! Her kunne jeg endelig kose meg Very Happy Dette er livet! Sånn bør fjell-livet føles! Ikke bare ambisjoner og utmattelse, men idyll og glede over de enkle ting. Jeg sovnet snart med et smil om munnen.

Dagen derpå måtte jeg svikte Hjelledalstind pga Sogndalbesøk, men tviler på om jeg hadde klart den uansett. I tillegg er den krevende med snødekke. Jeg kan kort oppsummere såre føtter, stikkende smerte, småstress, lykkefølelse og klump i halsen. Jeg simpelthen elsker Årdalsfjella til tross for at dette var en helt for jævlig tur! Nå skal det bli mye Drammensmarka framover, og sannsynligvis blir det andre fjellområder i sommer. Jotunheimen får vente til høsten, men det er bare bra, for hva er vel en disig sommerdag i forhold til en krystallklar kald og herlig høstdag?