Slitsomt men vakkert på Stav-tur (23.04.2016)  

Formmessig lavmål i Sogn

Endelig sto Sogn for tur! Endelig tur med Sondre, det blir jo så altfor sjelden…

Morten heiv seg med, så da var vi tre fra «gamlegjengen» på tur.

© Morten Helgesen

Stav har jeg som vanlig tenkt på i årevis, den ligger jo strategisk plassert for god utsikt over fjordsystemene i Midtre Sogn, pluss at den er en sørvestlig utpost av mine kjære Sogndalsfjell.

Været skulle bli best utover lørdagskvelden, så det var lite poeng i å være tidlig pån. Egentlig ville jeg helst overnatte på toppen av den grunn, men dette kom for brått på, og vi hadde ikke utstyr til den type tur. I grunn like greit skulle det vise seg…

Vi starta i strålende humør opp fra Hella ferjekai, tempoet var bedagelig og praten gikk dermed lett. Ingenting å bekymre seg over, kanskje hadde jeg klart å gå meg opp i form i løpet av Romsdalen? Kaffekvalm hadde jeg vært i bilen riktignok, men dette var jeg i ferd med å gå av meg nå.

Men da skia kom på var det «velkommen til den grelle formvirkeligheten!»

Noen hadde tydeligvis hekta blylodd på beina mine og injisert allergislapphet i pustekanalen, for jeg måtte jobbe på høygir for å «overleve» 5 meter om gangen. Sondre og Morten var i prateform mens jeg bare gikk og pusta, peste og okket meg av uventet slit. Det var jo rett og slett ingenting igjen av meg!

«Hva skjer a?» tenkte jeg til dels høylytt. Er storhetstida mi over eller? Orker jeg snart bare å gå fra hytte til hytte på Hardangervidda med lett sekk? Ingen nedvurdering av vidda jeg gjerne vil utforske og finne bortgjemte perler hvor jeg kan filosofere i fred på mulig Arne Næss-vis, men jeg har jo liksom store drømmer som dreier seg om store og flotte fjell og skal vel ikke være for gammel allerede…

Morten lo og sa «herregud Øyvind, tenk på den og den som er i den og den alderen og fortsatt holder koken osv» og minna meg om at det også er lov å ta det rolig. Ja, jo, det stemmer vel det. Men jeg er så godt vant. Nå greide jeg ikke å respondere på internhumoren til Sondre, han kunne moroprate så mye han ville, jeg greide bare å puste og pese til svar. Det har ikke skjedd før. Begynte å føle meg uvel, frøs gjorde jeg også. At Fjærlandsfjorden med storslåtte omgivelser var vakkert kunne være det samme, jeg hadde ikke overskudd til å ta det innover meg. Jeg var bare bekymra og utilpass.

De små nutene oppover mot Troeggi fortonte seg i min stusselige tilstand som de reneste Himalayatopper. Selvsagt tidenes mest håpløse overdrivelse, men hvordan i all verden skulle jeg orke karre meg opp der???

© Morten Helgesen

Det ble som alltid, en fot om gangen og litt syting her og der, og det var tross alt mulig å vinne både avstand og høyde. Sondre og Morten forsvant fra meg i retning Troeggis topp, men jeg var fast bestemt på at der skulle jeg styrte nedpå så mye som mulig av halvannenliteren jeg hadde igjen i sekken. Følte meg nemlig underernært, men den flaska inneholdt kullsyre som vel har noen salter å tilføre…

På Troeggi ble det pause og endelig overskudd til å betrakte det vakre og spektakulære landskapet. Ikke langt til Stav nå, men dessverre mange høydemeter å tape før det var pån igjen med ny motbakke til turens hovedmål. Og jeg drakk som besatt, og holdt vel fortsatt på i det Sondre nådde skaret langt der nede. Morten fotograferte og ble ikke ferdig før jeg var klar, så jeg kom meg faktisk ned i skaret før han.

© Morten Helgesen

Og nå ble jeg litt «oppesen», måtte se om det fantes en flik av «gode gamle» i meg siden jeg hadde fått påfyll, og jeg durte på oppover den til dels bratte skråninga. Plutselig hadde jeg krefter som varte og følte glimt av gammel storhet. Pusten ble verre ettersom det gradvis slakket ut, men beina hadde rista av seg blylodda, og jeg holdt samme driv helt til varden ble nådd. Det føltes godt, kanskje var det enda noe igjen av meg likevel…?

Jeg turte ikke (og tør fortsatt ikke) å friskmelde meg selv med dette, men det var en opptur. Og nå kunne jeg skifte til tørt og nyte landskapet i fulle drag. Ikke var det langt til kjære Voggebreen, og Meneseggi og storfjella i Sunnfjord lokket til nærmere bekjentskap. Indre Sogn så iskaldt ut nå, kanskje var det den store Bleia-veggen som forsterka inntrykket av nettopp det. Hurrungane lå der de skulle ligge, og jeg tok Sogndal-lua på. Jeg er nok den eneste som har både Godset- og Sogndal-lue, og her var det rett og rimelig at den sistnevnte skulle brukes. Og jeg og Sondre tulla med trivielle Sogndalsanger om fotball og alt var endelig ved det gamle.

Nedkjøringa var også ved det gamle. Egentlig litt skeptisk med faregrad 3 og det bratte terrenget, men så sant ingen snøskavl løsnet oppi sida over oss så burde dette gå bra siden hellinga var under 30 grader. Det verste er at nettopp dette faktisk skjedde omtrent samtidig i Jonadalen, med fatale konsekvenser…

Morten var bedre enn meg til tross for at han også hadde fjellski, men det var ingen mareritt-nedtur, for vi slapp unna skiftende snøforhold. Og vel nede i Grindsdalen var det bare å la det stå til (riktignok langvarig til) hele veien tilbake til bilen vi hadde stående ved enden av brøytinga. Nå skulle det smake med pizza i Sogndal!!

Takk for turen begge to!