Hytta via Trettekollen og utenatt et eller annet sted (22.08.2014)  

Denne ferieuka hadde rett og slett bare vært stusselig værmessig. Jeg hadde tatt fri fordi vi faktisk hadde storfint besøk fra USA. Men etter at de reiste hjem over dammen hadde jeg litt igjen av ferien. Kort oppsummert besto uka av joggeturer og badeturer, men jeg ville ha litt villmarksliv før det ble for seint i denne omgang. Med så elendig varsel gadd jeg ikke engang vurdere Vassfaret - Vidalen, og labbet i vei hjemmefra med ca 25 kilos sekk på fredag ettermiddag.

Det gikk radig innover mot Goliaten og Tverråsvann, og ettervert opp Måneskinnsheia. Plutselig oppdaget jeg gedigne mengder kantareller, enkelte av den svære sorten. Og mens jeg rykket de opp avslørte flere seg. Jeg måtte ta den nye kaffekjelen ut av eska så soppen kunne oppbevares der.

© Øyvind Brekke

Videre forbi Løken og over til Svarthavnveien, opp en kjerrevei hvor flere kantareller ble plukket, og så var jeg omsider på gode gamle Trettakollen. Så mye svineri som er gjort mot den, hogst til tett oppunder toppen og den idiotiske masta de satte opp i 2008. Mener noen har sagt at det viste seg ikke å være nødvendig når det kom til stykket. Faen!

Da jeg var fornøyd med oppholdet rusla jeg videre, og langt om lenge kom jeg fram til et hemmelig sted. Sånn er jeg i skausammenheng. Føler ingen dårlig samvittighet, det er bare å bruke fantasien, så finner man fram til steder i marka på egenhånd. Her slo jeg opp duken og fant litt ved. For en gangs skyld trengte jeg ikke å nijobbe med veden, det hører heller vinteren til.

© Øyvind Brekke

En meget vanlig misoppfatning av meg er at jeg ikke tåler regn. På store fjell mener jeg Øyvindvær er det eneste som er akseptabelt, jeg er estetisk anlagt sånn at gråvær ødelegger skjønnheten, spesielt i den alpine sone hvor stein, snø og is dominerer. Når en rusletur langs Drammenselva blir vakrere enn en topptur i Jotunheimen er det noe som er feil. Men sånn blir det om stortoppværet er grått og middelmådig eller verre. I knallvær derimot...

Men altså, sjøl om finvær alltid er best så skjønner jeg at man må ta det man får i løpet av en flerukerstur. Eller som nå her på skauen. Den er koselig og fin uansett! Da jeg satt under pressenninga i mørket håpet jeg at regnet skulle komme. Og det kom! Så bra! Mørket og regnet og lyset og varmen og bålet du aldri blir lei, nesten som Dagfinn Kolberg synger i sangen Vinterland!

© Øyvind Brekke

Det var kuer i området som rautet noe aldeles truende og maskulint borti lia. Har for flere år siden skjønt at kuer er sånn. Men stakkars gjeng, regnet ble tydeligvis for mye for de, så de stoppa å bråke da. Mystisk stillhet, herlig skaustillhet...

Alene med bålet, regnet og mørket langt unna 2014-samfunnet! Det kan jo ikke bli bedre! En stortopp i Øyvindvær er selvsagt like bra på sin måte og gir mye større ekstase for all del. Men er man skaumann så elsker man disse vare og bortgjemte skaustemningene.

© Øyvind Brekke

Dagen etter dro jeg mot hytta via noen omveier for å plukke med meg mer blåbær. Fant skikkelige villbringebær også, en enorm forekomst faktisk, men de fleste bæra var over toppen. Stakk innom en annen hellig leirplass jeg har 4 fantastiske minner fra og knota meg uti brattlende og kratt og surra og røra helt til jeg kom til Solbergsetra. Derfra var det bare å følge veien mot Nerdammen, raske med seg flere blåbær og kantareller før Rime ønsket meg velkommen på hytta.

Ble den sedvanlige skravlinga med Svein Erik og lefse- og kaffekos og ellers den klassiske hyttekvelden med masse Rimeklynk og Rimebjeff.

Dagen etter ble jeg med på Svein Eriks joggerunde på ca 6 km før jeg måtte komme meg hjemover. Fin avslutning på ferien detta!