Vi hadde avtalt med Nordnorsk Turselskap om føring opp til Stetinden denne dagen hvis været ble bra. Det var det heldigvis ikke noe tvil om, da vi var inne i en eneste lang godværsperiode. Vi møtte til avtalt tid, og dermed bar det oppover lia fra parkeringsplassen. Det var to førere, tre finner, Trude og meg. Vi fulgte stien oppover Storelvdalen opp til Svartvatnet. Her ble det enda brattere, men fremdeles gikk det helt greit å gå selv om lårene ble litt tunge etter hvert. Etter en stund kom vi opp på sørøstryggen, det ble det lettere å gå og snart sto vi på Halls fortopp. Et vanvittig utsyn åpenbarte seg, og vi kunne også studere veien videre over til Stetinden. Det så definitivt luftig ut! Etter en god matpause var det klart for fortsettelsen. Vi gikk/akte oss over den spisse kammen ned til skaret mellom toppene og litt opp mot Mysosten hvor selve klatredelen skulle foregå. De fleste av oss måtte jobbe litt med psyken akkurat i det vi skulle lene oss utover det 700 meters høye stupet kun ved å holde fingrene inne i et lite riss i fjellveggen. Etter den første meteren gikk det lettere, og det var egentlig ganske greit så lenge det var tørt fjell. Vel på oversiden av steinen som stengte veien, var det kun litt klyving som gjensto opp til toppen. Her oppe fikk vi nok en overraskelse - toppen var flat og vid som en fotballbane! Helt fantastisk opplevelse på alle måter, og det er ikke rart at denne toppen ble kåret til Norges nasjonaltopp! Fullt fortjent :-)
Tilbaketuren var også spennende, da ble det rappellering ned fra Mysoststeinen til skaret. Videre tilbake til fortoppen var det plutselig blitt enkel gange og det var neste vanskelig å forstå hvorfor vi fremdeles måtte være innbundet i tauet... Vi skjønte det selvsagt etterpå, men man blir fort vant til luftige omgivelser. Tilbake på Halls hammer var det i alle fall av med klatreutstyr, og det var bare å begynne på stien ned igjen mot bilen.
Kommentarer