Min første 2k-tur i januar (02.01.2011)  

Karte

---

Wetter for Tjønnholstinden

Dieser Dienst ist vorrübergehend nicht verfügbar.

---

Turdeltakere:
Morten Helgesen
Jørn H. Ask

Januartur til Tjønnholstinden

© Morten Helgesen

Mens planene om en romjulstur til Jotunheimen sklei ut i et eller annet, utkrystalliserte det seg en plan for nyttårstur med Jørn via chat og SMS. Han manglet et par sekundærtopper nordvest for Tjønnholstinden, og jeg ville gjerne på tur. Søndag 2. nyttårsdag ble datoen. Vi var i grunnen litt spente, for veien over Valdresflye hadde vært stengt både nyttårsaften og 1. nyttårsdag pga. vind. Grytidlig søndag morgen var det fortsatt ingen ny oppdatert vegmelding.

Jørn dukket opp uforskammet frisk på døren kl. 7, etter halvannen times kjøring fra Gjøvik. Kl. 8 presis ankom vi bommen ved Garli, og det var en lettelse å slippe se en "vegg" av refleksbrikker på bommen, men snarere en åpen vei som forsvant inn i mørket.

Et stykke ned i bakken mot Heimdalsmunnen, der veien er på sitt nærmeste i forhold til Heimdalsmunnen parkerte vi, dvs. først måtte en liten parkeringslomme graves frem.

Jørn valgte kortfeller, mens jeg holdt meg til min gode venn: blå swix.

Skuffende vær og rumlende snø

Været var ikke som meldt. Det blåste fra nord-nordvest, en del snøfiller danset gjennom lufta og de høyeste toppene var borte i en mørk skymasse. Men nå var vi her, så det var bare å krysse fingrene.
Ved inngangen til Leirungsdalen krysset vi Leirungsåe og fortsatte på andre siden. Her var snøen løs og forholdsvis dyp til vi kom over det verste krattbeltet.
Videre var snøsjiktet veldig ustabilt. Jeg gikk først og opplevde hvordan snøen søkk, drønnet og hvordan sprekker strakk seg i alle retninger, til dels ganske langt avgårde. Det var jo ikke noen fare her på grunn av liten helling og små snømengder, men jeg blir i alle fall litt reservert av slik. Det lå i bakhodet hele veien videre ift. veivalg, f.eks. forbi bekkedaler og lignende.

Lite snø

Vi begynte oppstigningen ganske tidlig. Flanken oppover fra Leirungsdalen var ganske herjet av vinden og ekstremt snøfattig, men vi fant da litt snø til skiene lell. Over dalbrekket fortsatte vi til utløpet av Søre Tjønnholet hvor vi trolig lokaliserte renna hvor Mayhassen hadde ment å gått opp om han skulle vært med. Det var mye blå is som lyste der borte. Sikkert en spennende isklatretur.

Surt vær på Tjønnholsoksle

Etter en kort matpause fortsatte vi mot Tjønnholsoksle. Vinden hadde dratt på og stod nå på skrått inn i hetteverdenen. Kreftene begynte også å røyne på den siste kneika mot toppen. På Oksle kunne jeg raskt se at Jørn hadde fått en mindre kledelig hvit flekk på ene siden av nesa. Han var rask med å få på ansiktsmaska etter en kjapp opptining. Været begynte dessuten å smile litt til oss. Et kort solstreif gled over toppen vi stod på og vi kunne skimte konturene av toppeggen på Tjønnholstinden. Dette var da fremskritt!
Etter en kort fotopause på Oksle skled vi ned på stålskare mot skardet i retning Tjønnholstinden.

© Morten Helgesen

Merkelige kontraster

Vinden stod friskt på også her i skaret. Været var i bedring, men snøfokk og en dugelig porsjon minusgrader fristet lite til pause.
Vi hadde begge tenkt det samme inni hettene, så det var ingen diskusjon om fremkomstmiddel videre. Skiene ble satt igjen. Veien videre var både bratt og ganske steinete. Skiene ville helt sikkert bare vært til hodebry for oss.
Seigt men greit opp til Tjønnholstinden NV1. En kjapp titt på klokka fortalte oss at tiden går fort når man har det gøy (eller når man begynner å bli bra sliten). Jeg spurte Jørn om han hadde tenkt seg på Tjønnholstinden som tronet kvasst mot himmelranda der i sørøst. Han ristet på hodet og jeg foreslo at han skulle gå alene til NV2 mens jeg skulle gå til Tjønnholstinden, så kunne vi møtes nede ved skiene igjen.
Som foreslått, så gjort.
Været var nå i riktig godlune en periode. Sola skant gjennom snødrev og skydotter.
Opp mot Tjønnholstinden ble det etter hvert tungt. Av en eller annen grunn lå det knedyp puddersnø her på ryggen (og knapt noen andre steder på turen), og på toppen var det til alt overmål vindstille. Vindstille som i å kunne tenne en fyrstikk og la den brenne uforstyrret ned. Nede på Tjønnholsoksle stod snøføyka boligblokkhøyt. Pussig, men det var bare å nyte. Jeg klarte ikke å rive meg løs og ble stånde på toppen noen minutter.
Utsikten mot Surtningssue og Besshøe var flott. Det samme mot naboene i Gjendealpene og i retning Valdresflye og Valdres. Ellers var det meste av Jotunheimen pakket inn i skyer.

© Morten Helgesen

Retur er sjelden noe gøy

Nede ved Jørn og skiene, var det å legge på litt blåvoks for å ha å gå på de 150 høydemeterne opp til Oksle. Aldri noe moro med lange motbakker på returen. Nedkjøringen ble også mer en jobb enn glede, men ned kom vi og noen timer senere ankom vi bilen i stummende mørke.

Jeg hadde ikke tenkt noe på det egentlig, men nå slo det meg at dette var første gang jeg hadde vært over 2000 moh i januar, den eneste kalendermåneden uten 2k tur. Det var jo litt gøy syntes jeg da. Store barn, små gleder.

Flere bilder