Et Samnanger-eventyr (05.05.2024)

Fikk melding fra Fredrik på fredagen om at han hadde kommet opp med en kul rundtur i Samnanger. Jeg var ikke vond å be. Vi avtalte å ta turen søndagen. Han plukket meg opp og vi kjørte til Holamane. Gikk gjennom dalen uten navn, men som best kan kalles Jarlandsdalen. Heftig og spektakulært landskap med trang dal og bratte fjell på begge sider.

Snøen gav etter enkelte plasser. Det ble typisk haltejogging nedover der du aldri visste når neste gjennomtråkk skulle skje. Ingen ville egentlig løpe i front, men vi byttet naturlig på det. Heldigvis slapp vi unna uten den klassike "gjennomtråkk i kald snø for så å kile foten fast mellom to steiner".

Nedover Stehaugtjørna og på langs med dette skal det ifølge kartet gå en sti. Dette kan i beste fall kalles et svakt hjortetråkk. Debatten rundt kravene til en inntegnet sti på statskartet ble reist. Setehaugtjørna var blikk stille, irrgrønt, omringet av høye fjell med rennende små fossefall. Skikkelig Instagram-spot. Vi kunne ikke gå forbi uten å bade her. Vi hev oss uti begge to. Fikk skikkelig brainfreeze etter dykk nr 2.

Ved sørenden av Setehaugtjørna og langs med Skarelva er stien bedre. Kom omsider ned til den gamle seteren ved Kikedalen, som ligger like ved Gjønavatnet. Her var det fastboende på 1800-tallet. Her kommer en kun frem til fots eller med båt.

På vei opp mot Marhovda traff vi på folk. Et utenlandsk par som hadde overnattet i telt her oppe. Vi fortsatte nå på god sti på langs med Gjønavatnet. Denne stien er mer kupert enn man får inntrykk av ved å se på kartet. Det var ikke lite opp og ned her. Den nordlige fjordarmen på Gjønavatnet er selvsagt også veldig lang. Utsikten mot fjorden og den mektige østveggen på Kjerringafjell mellom trærne er et flott skue her.

Ovenfor Gjøn slet vi litt med å finne stien videre opp mot Gjønakvitingen. Med litt frem og tilbake, fant vi den omsider. Tåken var tykk som grøt i høyden og begge fryktet at vi måtte navigere med GPS i total whiteout der oppe, men da vi kom opp på 800 moh, skjedde det mirakler. Dette var bare et lag med skydekke. Over oss skinte solen mellom det neste skydekket lenger oppe. Humøret steg betraktelig. Jeg slapp heldigvis nok en tåketur over disse toppene.

Snømengden tok seg opp. Dybden var ikke mer enn at vi holdt oss på overflaten hele veien. Rett og slett helt perfekt. Opp på Gjønakvitingen og videre til Loftet. Derfra lett løping nedover snøen og videre opp til Gavlen. Vannet på 1162 moh mellom Gavlen og Raudaberget var begynt å smelte frem. Helt turkis. Vakkert syn. Videre opp til Raudaberget i småseig snø som solen hadde jobbet med. Litt dypere her enn andre steder, så lårene fikk kjørt seg litt.

Fortsatte nå videre bort til den sørligste av Bjørnakultane. Siden dette er den høyeste av dem, var det kun denne som ble prioritert. Fredrik hadde feilberegnet tiden litt, så konen begynte å bli utålmodig. Derfor måtte vi være litt effektive. Fotsatte videre over Jarlandsfjellet og akte ned flere bratte snøflanker. Barnet kom frem i oss begge.

Videre ned på god sti over Storenipen og Vetlenipen til vi omsider kom ned i skogen og inn på en av anleggsveiene ved Holmane. Jogget så tilbake til bilen. En fantastisk og kontrastrik rundtur i majestetisk, vilt og vakkert vestnorsk landskap. Samnanger leverer varene. Tok et raskt obligatorisk stopp på Best ved Bjørkheim for en softis. Takk for turen Fredrik.

Kart