Hørsfjell & Bambleåsen m/flere - Bamble (01.04.2024)

Påskens aller fineste vær kom den siste dagen, 2. påskedag. Etter å ha kommet hjem fra Geilo dagen før, var jeg klar for å ta det med ro denne mandagen før jobb og hverdag var i gang igjen. Men med sånt finvær måtte jeg nesten ut i naturen, og da skulle jeg i hvert fall ikke tilbake til snø og vinterlige forhold ... Nå var det vår i lavlandet, og den burde nytes så lenge den varer. Og ikke minst nå før alle insektene var tilbake.

Jeg satset på at det meste av snø var smeltet vekk sør i Telemark, og kjørte til Bamble kommune hvor jeg til slutt parkerte på plassen som er ment for de som bl.a. vil på Hørsfjell og Bambleåsen.

© Nils Haugene

Jeg vippset 20 kroner i parkeringsavgift, og startet fotturen med å vandre på veier forbi bolighus og gårder. I Svarttjenndalen var det skiltet mot Bambleåsen der en traktorvei går langs bekken. Denne traktorveien skulle jeg komme nedover på slutten av turen.

Denne turen inneholdt mye veier og stier, og i begynnelsen fulgte jeg lenge grusvei. Heldigvis stort sett bart på grusveien. Noen plasser litt vått med små rester av snø, men veldig fint å gå.

© Nils Haugene

Da jeg kom inn i Bjønndalen ble det brått fullt snødekke på veien, og ganske mye snø også. Men her hadde en skogsmaskin eller traktor kjørt, og i hjulsporene var det greit å gå.

Jeg kunne lett ha fulgt denne snødekte grusveien videre og så stien til topps på Hørsfjell, men jeg ville ha med et par mindre topper underveis. Så da forlot jeg veien i Bjønndalen og svingte først oppom Bjønnebitåsen Nordøst (268). I dalsøkket hvor jeg forlot veien lå det igjen mye snø, og her hadde jeg ikke noen hjulspor å gå i. Delvis gjennomtråkk her, noe som fikk meg til å vurdere om jeg skulle gidde disse to ekstratoppene. Men jeg regnet med at det ville bli bart så snart jeg kom høyere, og det stemte. Oppover mot Bjønnebitåsen Nordøst (268) forsvant snøen, og hele toppområdet var helt bart.

Videre mot Gonge Hørsfjell (274) fulgte jeg etter hvert kanten av Byttingsmyr. Der dukket det opp en sti som førte meg bort til sørøstryggen på Gonge Hørsfjell (274). Fint å følge denne ryggen til toppen. Underveis var det god utsikt vestover litt oppe på ryggen.

© Nils Haugene

På toppen av Gonge Hørsfjell (274) tok jeg en liten pause. Her måtte jeg børste vekk den eneste flåtten jeg så på hele turen. Den krabbet i smug oppover den lyse buksa jeg gikk med.

Etter å ha gått ned østsiden på Gonge Hørsfjell (274), havnet jeg nedi et søkk med mye smeltevann. Like etter nådde jeg en traktorvei hvor jeg gikk forbi Hørsfjellstua, en liten koie like vest for stien som går opp til Hørsfjell (288).

© Nils Haugene

Resten av etappen opp mot toppen av Hørsfjell (288) var det tydelig sti. Dette er nok en godt besøkt topp, noe jeg så da jeg kom opp også. Her var det postkasser, sittebenk og en stor varde. Fint toppområde, med litt utsikt også.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Turens lengste pause tok jeg her på toppen av Hørsfjell (288). Nå passet det bra med litt mat og drikke, og dette var en fin topp å sette seg ned på i det strålende været.

Etter pausen fortsatte jeg videre på stien som går ned på nordsiden. Som forventet lå det igjen snø noen steder her, særlig i dalsøkk og mer skyggefulle plasser. Spesielt på Lille Byttingsmyr, hvor stien fra Hørsfjell møter en traktorvei, var det mye snø. Med staven målte jeg 30-40 cm. Heldigvis bar snøen stort sett greit, men et og annet gjennomtråkk hadde jeg.

© Nils Haugene

Istedenfor å gå traktorveien østover fra Lille Byttingsmyr, for så å følge en vei vestover igjen mot Bambleåsen lengre nede, gikk jeg nå videre nordover gjennom skogen for å ta en snarvei. Garantert mer kronglete, men ganske mye kortere. Såpass mye kortere at jeg var nødt til å spare tid selv om det var langt mer uveisomt.

Plutselig møtte jeg på en søkkvåt myr på drøyt 175 meters høyde som merkelig nok hadde et navneskilt på et tre ... Av alle ting het denne myra "Nilsemyra"!

© Nils Haugene

Like nedenfor Nilsemyra møtte jeg på en vei, og akkurat der jeg traff denne veien visste jeg utfra andres turrapporter at det skulle starte en sti mot Bambleåsen (272). Stiens start var markert med en tydelig, rød "T". Men videre nedover slet jeg med å finne så mange andre T-er. Allikevel så jeg sånn cirka hvor stien gikk, tross en del snørester mellom trærne.

© Nils Haugene

Nede i dalsøkket mellom Hørsfjell og Bambleåsen krysset jeg en bekk, og derfra var det bratt oppover mot sistnevnte topp. På grunn av masse løv på bakken var det litt vanskelig å se hvor stien gikk, men et tau som var hengt opp mellom noen trær viste at jeg var på riktig vei. Høyere oppe da jeg hadde kommet ovenfor det bratteste partiet, ble stien mer tydelig, og den var lett å følge videre til toppen av Bambleåsen (272).

© Nils Haugene

Under oppstigningen til Bambleåsen (272) møtte jeg en kar jeg dro kjensel på med en gang takket være hans høye turaktivitet på Peakbook. "Hei, du er ØyvindBergkvam, ikke sant?" Litt forundret over at jeg kjente han igjen kunne han bekrefte det. Vi ble naturlig nok stående å skravle en stund, og fortsatte etter hvert i hver vår retning. Han var en meget hyggelig og imøtekommende kar, så veldig synd vi ikke skulle samme vei!

På Bambleåsen (272) var det to jevnhøye toppunkt. Ingen av de hadde noen utsikt å skryte av. Etter en liten appelsinpause fortsatte jeg videre, men nå skulle jeg først tilbake på samme sti et lite stykke nedover.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Nedi dalsøkket mellom Bambleåsen (272) og Bambleåsen Øst (242) skulle jeg forlate stien, og innstilte meg på vandring i lyng og kratt over sistnevnte topp. Men neida, over østtoppen var det også sti, og attpåtil rødmerket her og der.

© Nils Haugene

Jeg svingte oppom de to jevnhøye toppunktene på Bambleåsen Øst (242), og fulgte stien ganske bratt ned til bekken som renner ut av Krokvann. Her, dypt nede mellom Bambleåsen Øst (242) og Svarttjennheiane (218) var det litt steinete, mørkt og kjølig. Stien jeg hadde fulgt fortsatte sørover og ned mot Svarttjenndalen. Jeg ville imidlertid også stikke oppom Svarttjennheiane (218) først, og så ta meg ned i Svarttjenndalen derfra.

Greit å gå opp til turens siste topp, som hadde utsikt mot sørøst, hvor havet var lengst bak. På Svarttjennheiane (218) var det et nokså stort og skrånende svabergparti hvor trærne hadde fått lite feste, så her var det åpent.

© Nils Haugene

Nedover fra Svarttjennheiane (218) var det stedvis noe ulendt med søkk og knauser, og avslutningen nederst mot stien og bekken var bratt. Litt kronglete der, så det var derfor godt å være på stien som går nede i Svarttjenndalen.

Til å begynne med så det ut til at det å følge stien langs bekken skulle bli en behagelig og lett etappe. Men jeg kom ikke langt nedover dalen innen det ble sammenhengende snødekke der stien/traktorveien gikk. Og det lå igjen ganske mye snø også. Ikke bar snøen meg heller, slik at jeg sank nedi 10-20 cm for hvert skritt. Etter hvert ble jeg temmelig lei, og forbannet denne drittsnøen som aldri ble borte, og selvfølgelig måtte ligge igjen akkurat der stien gikk. Men jeg hadde jo sett underveis på turen hvor snøen pleide å ligge igjen, så det kom ikke som noen stor overraskelse egentlig at det var mye her nede i den dype og litt skyggefulle Svarttjenndalen.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Å nå grusveien igjen nederst i Svarttjenndalen var intet mindre enn en sann fornøyelse etter traskingen i snø den siste kilometeren nedover dalen. Det er noe skikkelig pes å gå i sånn halvveis fast snø hvor du akkurat detter gjennom for hvert tråkk.

Så siste biten tilbake til bilen på grusvei og asfalt sørget for en behagelig avslutning på en rundtur i nydelig vårvær og med varierende forhold. Herlig å kjenne at våren er kommet!