Alle Memurutindane fra Spiterstulen (02.09.2023)  

Nydelig og lang dag over samtlige Memurutinder.

Jeg kjørte fra Oslo fredag etter jobb med Eirik Bruland og kom fram i mørket ved Spiterstulen før midnatt. Lite kreativ teltplass på parkeringa.

Vi var usikre på hvor tidlig vi orket å sette på alarmen, men kom fram til at kl 0630 akkurat skulle holde.
Av utstyr tok vi med 1 stk 60 m halvtau, sele, slynger og noen få sikringsmidler. I tillegg til en liten vindsekk, staver hodelykt, varme klær osv.

Etter en halvtime i godt driv fant jeg ut at jeg hadde glemt solbrillene i bilen. Det fikk så bare være. Hadde ikke tid til å snu. Dagslyset var ikke evig i september.

© Trym Granerud Nygaard

Vi kom oss inn dalen, opp på 2000m høyde og husket så vidt å svippe innom "Nord for Store Memurutinden Vesttoppen". Deretter bar det ut på den brede og fine vestryggen med fokus på å holde jevnt tempo. Flott område og mange topper på rekke. Vi tok da "runden mot klokka", slik mange andre også har gjort her på peakbook. Sett i ettertid hadde det kanskje vært like greit å gå motsatt vei, så hadde man sluppet å bekymre seg for den luftige ryggen på Store til slutt. Vi risikerte jo å få den i mørket, om noe skulle skje.

© Trym Granerud Nygaard

Det ble en taulengde opp til V3. Vi var forberedt / innstilt på å bruke tau og hadde med utstyr til det, så da ble det like gjerne å binde seg inn i tau. Jeg brukte to slynger som sikringer ved "cruxet", der det er markert gul/rød trekant i detaljkartet til 2000m-boka. En kjapp liten standplass ved rappellslyngene ved toppen. Dette gikk veldig lett, så de tre kamkilene jeg hadde valgt å drasse med fikk jeg ikke satt. Kunne altså spart vekt der. Om vi skulle gått opp der en gang til, hadde vi kanskje valgt å ikke sikre, men veldig greit når man er der for første gang.

© Trym Granerud Nygaard

Ved V6 brukte vi en del tid på å vurdere. Vi valgte breen selv om den hadde et par sprekker som muligens var skjult av snø og vi ikke var spesielt godt skodd. Eirik med fjellsko uten stegjern og jeg med Hoka Speedgoat og et lett par stegjern. Staver, ikke isøks. Vi tok sjansen.

Kryssingen av Austre Memurubrean gikk fint. Holdt høyden.

© Trym Granerud Nygaard

© Trym Granerud Nygaard

Da var det tid for matpause, energidrikk og lufting av føtter. Velfortjent.
Solnedgang var fortsatt flere timer unna.

Deretter bar det bortover ura på tvers av noen snøfonner og til Steinhaugen, før en solid stigning opp til Østre ventet oss. Ø2 så uryddig ut nedenfra, men vi bare satt i gang og holdt litt mot høyre. Muligens for langt til høyde. Ble ganske luftig klyving på meg oppi der. Vi valgte forskjellige ruter for å unngå rase stein på den andre. Kom oss greit opp til slutt, men måtte holde hodet kaldt opp til Ø2 faktisk.

Ned fra Austre Memurutind ble det en rappell. Brukte gamle rappellfester i tillegg til å legge igjen en slynge selv, rundt samme nabb. Veldig behagelig med tau ned her. Hvis vi hadde gått motsatt vei på nytt er vi usikre på om vi hadde turt å klatre opp der uten tau (mtp å spare vekt).

© Trym Granerud Nygaard

Grei skuring opp til Store Østtoppen (første gang på Norges 8. høyeste fjelltopp), men vi var litt spente på denne luftige ryggen vi hadde hørt så mye om. Et mektig skue. Det var bare å sette igang.

© Trym Granerud Nygaard

© Trym Granerud Nygaard

© Trym Granerud Nygaard

De fleste punktene underveis var selvforklarende og greie teknisk, men særlig nordsiden av ryggen var eksponert, så her var det bare å ta tiden til hjelp og holde tunga rett i munn. Tauet forble i sekken fram til det var noen titalls meter igjen av ryggen. Da hadde vi holdt toppen av eggen, noe som ikke var lurt. Det hadde vært bedre å holde til venstre / sørsiden. Vi la tauet rundt en nabb og rappellerte ned.

© Trym Granerud Nygaard

Siste toppen var et faktum før solnedgang! Deilig. En skikkelig fin fjellrygg, var vi enige om. Kan anbefales.

Gåturen tilbake til Spiterstulen ble lang. Jeg brakk også en stav nedi stainura i mørket. Løs steinur kombinert med mørke, slitne bein og tungt hode er ikke framsiden av medaljen... Hvor langt det var nedover Visdalen tilbake til Spiterstulen hadde vi glemt, men vi kom fram til slutt. Sovnet som en stein.

Hadde vi hatt bedre tid skulle vi ha teltet lenger opp, men det gikk bra uansett! En seig og flott tur innom noen av Jotunheimens mest utilgjengelige kremtopper.

GPX-fila var for stor for Peakbook, men link til Strava: https://www.strava.com/activities/9772430814