Store Midtmaradalstind fra Stølsmaradalen (23.07.2023)
Written by Kaare_70
| Map |
|
|---|
| Ascents | Midtmaradalsryggen (1,761m) | 23.07.2023 |
|---|---|---|
| Midtmaradalsryggen Sørøst (1,483m) | 23.07.2023 | |
| Store Midtmaradalstinden (2,056m) | 23.07.2023 | |
| Søre Midtmaradalstinden (1,959m) | 23.07.2023 | |
| Vetle Midtmaradalstinden (2,017m) | 23.07.2023 | |
| Stølsnosi (1,542m) | 23.07.2023 |
Dag 2 av sommerturen 2023, la grande finale til Store Midtmaradalstind!
Den potensielle finaledagen våknet vi i Stølsmaradalen til lovende oppholdsvær som meldt, men ikke uventet med en del skoddeskyer. Vestover var fortsatt både Stølsmaradalstind og Midtre Ringstind skyfrie mot en blå himmel over skodda, omtrent som i går. Og vi skulle jo akkurat den vegen til Store Midtmaradalstind, min siste 2000m pf≥30m topp i Jotunheimen.
At det var mye fukt som skulle fordampe denne dagen var utvilsomt, for det var klissvått i det høye graset på stølsvollen. Etter revelje litt før kl. 07 og en enkel frokost, pakket vi sekkene for den relativt lange turen vestover Midtmaradalsryggen. Både tau, litt sikringsutstyr, ett par gåstaver, ett par stegjern og en liten isøks ble med for sikkerhets skyld, men ikke alt dette skulle vise seg å være nødvendig.
Kl. 0730 var vi av gårde, og det var ikke liv i hyttene eller det andre teltet. Vi fant stien til Snørestødet ganske greit, og det viste seg å være helt nødvendig. Terrenget opp den tilgrodde lia øst for hyttene er nemlig ikke det enkleste å forsere. Vi hadde bestemt oss for å ta av fra stien et stykke oppe i det første skardet og gå i nokså rett linje uten å tape høyde vestover mot utløpet av Storebekkvatnet. Dette lyktes vi svært god med, ved å følge en bekk som gikk i rett retning. Etter 1 ¼ time var vi ved utløpsbekken, som lett lot seg steingå. Her fikk vi også Storen og Styggedalsryggen i syne for første gang, og som meteorologene hadde meldt var de kraftig hvitpyntet. Godt at ikke vi skulle så mye over 2000moh på denne turen, og forhåpentligvis ville nysnøen såpass lavt smelte dersom bare sola fikk komme gjennom.
Snaut 2 timer etter turstart toppet vi ut på Stølsnosi, som med sine 1542moh hadde ruvet slik 700 hm over dalbunnen. Det betydde i alle fall at vi hadde lagt bak oss halve stigningen til topps. Herifra såg vi et godt stykke vestover Midtmaradalsryggen, men toppene vi skulle over, var fremdeles dekt av skyene. Innover ryggen gikk det litt opp og ned forbi høyde 1552 og 1573, før vi begynte på den 200 hm lange stigningen til høyde 1760 på stupkanten mot Midtmaradalen. Men først måtte det en god matpause til; det var allerede mer enn 3 timer siden frokost.
Vel framme på stupkanten i stadig lysere vær og stadig større blå hull i skydekket ble vi møtt av herlige Midtmaradalen med sin grønne bunn og Midtmaradølas glitrende sølvbånd. Denne – etter min mening Norges vakreste dal – har jeg hatt gleden av å gå gjennom to ganger med teltovernatting; nedover dalen og opp Utladalen helt tilbake i 1996, og oppover dalen etter den legendariske traversen vår av Nordre Maradalstindar og Styggedalsryggen i 2011. Utsikten mot den stupbratte nordøstveggen av Søre Midtmaradalstind var ikke dårligere, med sine 800 hm opp fra dalbunnen – i praksis var jo dette selveste «Jubileumsveggen». Det var heller ikke feil at både Storen og radarparet Mannen og Kjerringa på andre siden av dalen kikket fram mellom skydottene. Wow! – for en plass å være, og under slike fantastiske forhold!
Opp til Søre Midtmaradalstind var det som ventet et par opptak, og jeg valgte å ta på klatreselen for å få litt improvisert dra- og sikringshjelp av kameraten. Vel oppe på Søre i 12-tida fikk vi første skikkelige glimt av vegen vår videre til topps, selv om både Vesle og Store Midtmaradalstind var dekt av en gjenstridig skydott. Skulle vi da få sikt på toppen eller ikke? Se det var langt fra sikkert på dette tidspunktet, men heldigvis såg det ut til at nysnøen allerede hadde smeltet.
Vel nede i skardet ventet det snaut 150 hm tung, men grei stigning til topps på Vesle. Her var det som vanlig i slikt terreng god hjelp av småvarder. Kameraten hadde kommet opp fra Stølsmaradalsbreen til dette skardet da han soloerte opp vestflanken på imponerende vis pinsen 2012. Han var derfor litt kjent, og visste at nedgangen til skardet mot Store måtte skje i sørvestflanken. Likevel brukte vi mye tid i dette siste skardet fordi vi var usikre på om vi skulle gå via den store steinblokka i selve skardet eller følge et tydelig drag nedenfor. Da vi endelig fant en god veg ned til dette draget, fant vi også en grei oppgang til toppryggen ovenfor den nevnte blokka.
Vel oppe på ryggen igjen pustet i alle fall jeg lettet ut etter spenningen i skardet, for nå låg alt an til at vi skulle komme oss helt til topps på gromtoppen. Ikke nok med det, men forsinkelsen hadde bare vært til vår fordel, for nå lettet skysløret skikkelig og vi fikk endatil solgløtt!
Og hvilke tanker gjør man seg når siste 2000m-topp i Hurrungane og Jotunheimen nås etter så mange år og så mange turer? Jeg følte bare den samme store gleden som jeg har følt for hver ny bestigning, men det ble selvsagt litt ekstra jubel denne gang, ikke minst fordi vi var så utrolig heldige med værvinduet. Med litt ekstra tidsforbruk i skardet brukte vi 6 timer til topps denne dagen, inkludert en god matpause halvvegs.
Etter behørig fotografering og beundring av utsikten overrasket kameraten med intet mindre enn medbrakt gulrotkake, og den gikk ned på høykant til smil og latter. Og at den kaka sparte meg for et halvt brød på denne turen er sikkert, for det var litt av en kaloribombe. Og vi kunne slappe av på svaet nedenfor toppvarden i bare ulltrøya så lenge vi ville, for det var tilnærmet vindstille på 2056moh denne stunda. For en kjempefinale dette ble!
Returen la vi som mange andre mest mulig på snøfelt. Det vil først si at vi benyttet breresten sørvest for Søre Midtmaradalstind og listet oss nedover langs og et stykke ut fra berget innbundet i det medbrakte tauet. Det var tydelige sprekker, men også bra med snø, men jeg vil uansett si at det hadde vært uforsvarlig å gå her uten tau. Etter at vi kom i land fra breresten måtte vi forsere noen sleipe sva for å komme opp igjen på Midtmaradalsryggen, og med litt improvisert dra- og sikringshjelp av kameraten gikk det fint.
Videre holdt vi ned de lange snøfeltene øst for høyde 1552 og 1573. Her tok vi en ny god strekk før vi tok oss ned i sadelen på ca. 1380moh på kanten mot Midtmaradalen; dette for å få med oss sekundærtoppen på 1483moh helt i sørøst. Fra sadelen fikk vi nytt innsyn i Midtmaradalen i all sin velde, helt til Bandet og Storen som nå var helt skyfrie. Her hadde vi også gleden av å se et stort rypekull med en oppskremt mamma og såvidt flygedyktige smånøster som vi selvfølgelig lot være i fred.
Fra sekundærtoppen på 1483moh tok vi oss enkelt ned til stien til Snørestødet, og kl. 1915 tilbake i Stølsmaradalen kunne vi gratulere hverandre med en fantastisk dag i denne indrefileten av norske fjell. At det hadde gått en del regnbyger rundt omkring denne dagen og at vi gikk klar av disse, gjorde heller ikke noe.
Etter kveldsmaten hører det med til historien at kameraten benyttet godværet til en sen kveldstur til topps på Stølsmaradalsryggen, og årsaken til dette skal jeg komme tilbake til. Selv hadde jeg nok med å kose meg i teltet og sovne tidlig med tanke på å gå den samme turen som han dagen etter.
Fasit for denne finaledagen ble for min del ca. 15 km, 1600 hm og 11 ¾ timer på tur med tre gode matpauser. Foruten rypekullet såg vi enkelte snøspurver og utrolig nok en forvillet granmeis langt oppe i høyden.
User comments