Rundtur i Dovrefjell (18.07.2023)

Lang å gå, mykkjy stein å sjå, men fleire fine fjelltopper man kan nå!

Vi har stått klare på startstreken til å skyte av gårde så snart værmeldingen ville melde seg. Det er tross alt sommerferie og det vi vil er på fjellet! Vi sjekka alle topper og hauer i næromliggende fjellområde for å finne gløtt av værvindu. Her så vi en liten mulighet til å få en fin dagstur i Dovrefjell. Regn på inn og utmarsj ville ikke spille så stor rolle, så lenge selve toppturdagen var ok nok.

INNMARSJ

Onsdag formiddag kjørte vi inn til Skamsdalssætrin, parkerte bilen og gikk dagens innmarsj til Lesjøen/Langvatne omegn. Været var over all forventning, og med staver trava vi innover Skamsdalen. Etter ca. 4km venta første utfordring, vi måtte vade over en elv som hadde bygd seg opp de siste dagene med nedbør. Vi fulgte sommerstien og forsøkte å gå høyere opp for å finne bedre kryssingsmuligheter. Norgeskart viser nemlig a man skal krye høyere opp. Der ok vi feil, det var umulig! Det så ut som at det engang kan ha vært en bro, siden armeringsjern sto opp, men den var det lite å se av nå. Derfor var det bare å gå ned igjen for å vade seg over der strømmen var minst. Skal ikke legge skjul på at temperaturen var rimelig frisk! Etter 6km kom vi inn til Lesjøen. Siden vi hadde med fiskestang måtte vi prøve fiskelykken samtidig som vi bevegde oss innover dalen. Der var litefiskehell, kun napp av noen småfisk. Videre ble stien til myr og vi gikk et høydedrag lengre opp for å unngå å bli søkk våte. Slik kom vi oss til enden der stien krysser elva som er innløp til Lesjøen. Igjen var det av med sko og sokker og vading over. Fra her vurderte vi hvor vi skulle sette camp, slik at vi hadde tilgang på vann. mulighet for å fiske, samt ok utgangspunkt for morgendagens tur. Vi bestemte oss for å gå noen km til slik at vi kunne komme oss opp til vann ved 1405. Opp høydedraget fra Lesjøen vikk vi brått øye på 4 moskus nesten rett foran oss. Heldigvis var de på andre siden av en bekkedal, noe som føltes veldig betryggende! Her tok vi oss tid til å ta frem kikkerten, sette oss ned og beundre de store skapningene fra avstand. For noen beist! Det ble en siste vadetur før camp. Denne gangen gikk vannet godt opp på låret og vi sørga for at boksene ble våte. Godt vi hadde med mer klær! Det ble real turmat, og en ekstra gikk etter moskusene før vi krøp i posen.

Topptur

Det ble en noe variert natt, da jeg stadig følte trang til å se ut av teltet for å sjekk om ikke moskusene hadde trukket i vår retning. Jeg drømte til og med at en stor flokk galopperte forbi teltet vårt, siden teltet vårt var mørkegrønt og gikk i ett med omgivelsene kunne de ikke se det. Haha, noe så latterlig! Dette mens Marius som som en stein!

En enkel frokost og litt kaffe så var vi klare for dagens tur. Vi tok med klatretau og utstyr selv om vi var litt usikre på om vi fikk med oss bruri eller ei, da det var noe vekslende vær. Jeg starta uten stilongs, men da vi kom opp på 1900moh retning Langvasstindene, var det på med longsen, lua og tykkere hansker! Det var nok ned mot null grader, noe vind og varierende skydekke. Det var litt tåke, men den var vi heldig å dreide fra, siden vi skulle retning Store Langvasstinden. Det var MYE stein, men heldigvis tørr av vinden som gav godt grep. Den var også ganske grei å tråkke mellom, så turen opp gikk ganske radig. Søre, V2 og Vestre ble de første toppene som vi bare gikk "gjennom". For å komme til Store, måtte vi forsere en gul trekant. Det innebar en nedklyv på ca. 4m. Det hang et gammelt tau her fra før, men i tillegg hengte Marius opp et nytt ekstratau som vi kunne holde oss i mens vi kløv baklengs ned. Enkelt og greit. Det lot vi henge til vi skulle returnere kvartere seinere etter å ha vært oppom Store Langvassstinden. Så ble det 2 km retur på over 2000moh. høyde før vi kom til punktet hvor vi måtte ta oss ned mot Bruri. Vi hadde lenge gått å sett bort på Bruri og mot hakket som man må rappellere ned og klyve opp igjen. Ja, det er lange avstander og store flater her oppe!

BRURI

Vi bestemte oss for å gå ned ura. ca. 70hm. ned til rappelfestet for å se an forholda. Og når vi først hadde kommet oss dit, var det selvsagt en smal sak å rappellere ned og videre kort vei til Bruri! Det hang et rappelfeste der med to 100% slynger samla i en ring. I tillegg satt Marius et par kammer med slynge i ringen som forsterkning i til det andre. Marius hadde tenkt å legge igjen sekkene, men jeg spurte rett ut. Er du helt sikker på at vi kommer oss opp igjen?! Det var tross alt klatring opp mot grad 5 som også var sva. Han var ganske ubekymra da kan tross alt kunne klatre på topptau i retur. Ganske fint og beroligende for meg at han var rolig på det. Likevel tok vi med sekkene. Da Marius rappellerte raste det ut en stor stein eller blokk, men ingen av oss kunne skjønne hvor den hadde opphav fra. Jeg kunne ikke se han fra toppen, og ble selvsagt redd da jeg hørte blokka knasa i veggen! Marius hadde heldigvis kommet seg trygt ned og inn under fjellet da han hørte steinen komme. Det er tydelig at ikke mange klatrer her! Jeg rappellerte ned litt lengre mot høyre siden, fordi tauet la seg litt annerledes fra start. Her kjente jeg at veggen jeg sparka fra var mosegrodd og såpeglatt. Jeg ble med en gang ganske bekymra for returen! Vel ned begynte det å hagle, vi la igjen sekkene og gikk opp til toppen. Det ble med ett litt mer uforutsigbart når steinene ble glatte, passet ganske dårlig med tanke på klatringa. Tilbake til den 35m høye veggen bant vi oss inn. Marius hadde ikke med klatresko. Han kom seg raskt opp første taket. Etter ventet en skråhylle med sva som var dekt av mose. Her var det null grep! Ikkje sjans i havet at skoa vill sitte eller tak å finne. Han krafsa i fjellet og mose falt ned mot meg. Plutselig sa det også dunkt og en stein med grei størrelse traff meg midt i hodet. Heldigvis hadde jeg hjelm, og ble veldig bevisst på at jeg aldri skal glemme den! Igjen ganske tydelig at det ikke er mange som går her. Helgesen med co og 500fjell er vel blant de få. Marius måtte til å hjelpe seg med å dra seg opp i tauet mitt. Plutselig sklei han en meter ned igjen, nærmest på snørra. Dette var ikke så morsomt og langt fra så enkelt som vi hadde tenkt. Jeg halte i og dro mens Marius også måtte hjelpe seg med tauet. Han kom seg forbi svaet, til slutt opp til en sprekk mellom en blokk og fast fjell. Fra her gikk det greit, selv om han da måtte få tauet over og rundt blokka igjen fra høyre mot venstre for å komme seg opp. Her kom han også på ideen i å henge opp et ekstra tau til meg som jeg kunne dra i når det var min tur. Jeg gledet meg ikke, og selv med sva-sko var det lite feste å finne. Første parti var greit, men svaet var håpløst, jeg dro alt jeg kunne i tauet. Jeg måtte går lenger ut mot venstre fra svaet for å finne fotrep slik at jeg kunne bruke mer beina. Her måtte man virkelig stole på utstyret. Da jeg kom opp til skråhylla ved sprekken skulle jeg også ha med med hjelpetauet. Jeg likte ikke den blokka, følte at den umulig kunne være velig trygg selv om Marius nettopp hadde både rappellert og klatre over den! Jeg strevde med å få tak i tauet som lå helt nede i sprekken. Hele tre ganger måtte jeg opp og ned av den fordømte 2 meterhøye blokka for å få med meg tauet. Selv om Marius bad meg legge det igjen. Jeg gav meg ikke og til slutt kom jeg mel hel opp til Marius. Sykt glad for at dette var over. Jeg tittet tilbake på Bruri og var ganske sikkert på at jeg aldri mer skulle tilbake dit, vertfall ikke denne veien!

Siste del

Vel oppe på sletta igjen var det nå en ny km trasking over en enorm slette til toppen av Storstygge-Svånnåtinden. En stor topp, som egentlig var ganske fin med utsikt over hele Dovrefjell. Her fikk vi også sikt over til Sjogghetta og Larstindene fra flagge som veiva fra toppvarden. Returen til teltet venta, vi var også inne på tankene om å plukke med oss Skreddarhøi, men visste at det innebar lang avstand og mye mer ur. På god vei nedover ble vi enige om at det var nok stein fra før og vi hadde tross alt plukka med oss 6 av 6 planlagte topper. Skreddarhøi får stå til en annen dag. Planen var også å gå denne dagen etter, på onsdag, men da viste det seg at regnet skulle komme. Siste høydedrag før teltet, dro vi frem kikkerten for å skue etter Moskus i området leir. Heldigvis var det ingenting å se, muligens noe i retning Heinsavatnet og da på trygg avstand slik at jeg kunne sove godt! :)

Returen til bilen, innebar nok en gang tre runder med vading, men denne gangen nølte vi ikke med å gå med skoa på. Vi skulle tross alt hjem. Været var også over all forventning, selv om ponsjoen var på. Alt i alt et lite eventyr i et mektig, idyllisk, men dog trollsk nasjonalparkrike!
Takk for oss!

© Ragnhild Rosten

© Ragnhild Rosten

© Ragnhild Rosten

© Ragnhild Rosten

© Ragnhild Rosten

© Ragnhild Rosten

© Ragnhild Rosten

© Ragnhild Rosten

© Ragnhild Rosten

© Ragnhild Rosten

© Ragnhild Rosten

© Ragnhild Rosten

© Ragnhild Rosten

© Ragnhild Rosten

© Ragnhild Rosten

© Ragnhild Rosten

© Ragnhild Rosten

© Ragnhild Rosten

Start date	18.07.2023 07:41 (UTC+01:00 DST)
End date	18.07.2023 19:11 (UTC+01:00 DST)
Total Time	11h 30min
Moving Time	8h 01min
Stopped Time	3h 28min
Overall Average	1.7km/h
Moving Average	2.4km/h
Distance	19.1km
Vertical meters	1,494m