Og den som ikke var 100-meterprimær var finest - igjen (01.07.2023)

Grensa for tilgang til nye tinder på Finnskogen forflytter seg videre mot nord. Denne dagen var det planen å ta de siste + 100 m PF i Åsnes-delen fra Vålersida og den nordre vegen til Gravberget.
Ved Haukåsbrenna går det an å parkere, og herfra går det veg opp mot Heberget. Det skulle være merka sti fra denne vegen, men i det aktuelle området var det nylig høgd ei monsterflate, og med blå malingsflekker spredt på stein og flere stubber til dels langt unna var situasjonen tvetydig. I tillegg sto det et skilt mot Heberget der som pekte videre innover vegen og ikke i noen umiddelbar sti sin sannsynlige retning. Javel, så er den lagt om pga høgsten, tenkte jeg, og sykla videre. Vegs ende, ingen sti, retur. GRR, ny Donald Duck-bom..
Plan B, et ikke alt for grisete høgstslep. Etter noen hundre meter, fortsatt på flata, var det tydelig at det hadde gått sti, så derfra og inn i skauen var alt på stell. Etter hvert kommer en opp i et stort myrparti, og bortsett fra insektlivet som preger et slikt miljø om sommeren, er dette et utrulig flott område. Skrått venstre fra ei lang myr som går over en bitopp, og opp på berget.

Jeg kryssa litt annerledes tilbake for å få opplevelsen av å runde et toppunkt gående i myr. Naturlovstridig for oss semiskogsfinner. Jeg fant også stien i full lengde over flata, og det var blåmerket i stein som gjaldt. Intuitivt, hæ?
Så fulgte en lang sykkeletappe med mye asfalt. Ved kryssing av Kynna, lurte jeg på om det var her vi la ut med kano på flerdagerstur da ungene var små. Det kan også ha vært lengre nord.
Litt kartlesing inn mot Stormoldberget, der jeg plasserte sykkelen ved en velteplass og med god mulighet til å bære/trille over til vegen under Bølsjøknappen. Rett før, ei ny monsterflate som kan drepe en hver illusjon om den villmarkprega Finnskogen, med masseforflytninger og terrengskader en masse.
Opp i skauen litt vest for denne flata. Nær toppen ut på ei høgstflate, og nå fulgte turens verste insekt- og kvistkrangleopplevelse, hver for seg og i kombinasjon. Jeg droppa å være forsiktig på grunn av ankelskaden, tråkka pliktskyldig på et toppunkt og trakk meg raskt tilbake.

Nede ved sykkelen venta noen minutter kryssing fra veg til veg, der varme- og blodelskende surrevesener var den største hindringa. Jeg kom opp på veg akkurat der stien til Bølsjøberget tar opp og fulgte denne til topps. Bildet taler for seg - dette er ildsjelarbeid på sitt beste!

Og etter dagens fineste topp, bar det ned på skogsvegnettet, seinere fylkesveg til bilretur, via sandwich-pakke-stopp på Flisa.