Vakkert gjensyn på kronglete spektakulært vis (05.06.2023)
Written by Øyvindbr (Øyvind Brekke)
| Map |
|
|---|
| Ascents | Stølsmaradalstinden (2,026m) | 05.06.2023 |
|---|
MIN FØRSTE RANDOSKITUR OG NY SPESIAL-JOTUNTUR
Skikkelig velkommen etter dette her, altså at jeg endelig skaffet meg randoneeski 10 - 15 år etter alle andre. Det siste drøye halvåret hadde jeg deltatt på randosamlinger på Veslebu som den eneste med kun fjellski. Og fra før den tid har jeg vært den som må oppleve nedturen fra toppen som et nødvendig onde, medaljens bakside etter den flotte utsikten, mens resten av turfølget kaster seg uti det med liv og lyst og har det supermoro. "Du må få deg randoski Øyvind!" har vært et omkved. Og jeg har kjent på "jeg hører hva du sier", men kvalmen over hårreisende priser har gjort meg til stabukk og fram til våren 2023 stoppet meg fra å kjøpe sånt. Jeg er fortsatt provosert, for jeg har aldri vært blant landets rikeste. Og det er for mye kul status over alt vinterturutstyr som byr meg i mot! Men jeg hadde i det siste begynt å innse hvor ille en fjellskitur ned fra feks Holmbukttinden kunne arte seg... Da Morten, Anne og Intersport på Fagernes ville hjelpe meg og jeg tross alt hadde oppsparte midler sto min bitre stahet for fall.
Og nå manglet Morten bare ett drømmeprosjekt for å ha Jotunheimen komplett, og det var turen over Berdalsbreen opp til Ramnaskar og den høyst uvisse nedgangen mot Gravdalen med Stølsmaradalstinden som dessert. Samme vei tilbake... Jeg var nok litt skeptisk på grunn av Ramnaskar - Gravdalen, men var samtidig nysgjerrig selv. Og det var lenge siden jeg hadde vært på toppen med det vakreste navnet, den harepusformede, Dronning Mauds land-aktige såkalte kjærestetoppen min.
DET ÆKKE BARE Å TA PÅ SEG RANDOSKI OG SÅ ER ALLE PROBLEMER LØST
Jeg har med gru betraktet medaljens bakside hos randofolket på forblåste topper hvor vinden og kulda får fingrene til å stivne. Da har jeg vært så glad for å ha normale bindinger å forholde meg til mens randofolket med bare hender knoter med innstillinger på støvler, hælløftere og hva det nå er så det er til å gråte av. Ofte må henda inn i vottene igjen, og da plundrer de med stavene for å treffe millimetrisk riktig på disse hersens klaffer og tagger, og både bindingssystem og staver spretter frastøtende fra hverandre minst fem ganger før ting ordner seg. Akkurat da, under disse minuttene, har det vært greiest å være meg! Nå skulle jeg til pers med disse bindingene som krevde rakettforsker-egenskaper for den minste lille justering. Morten måtte være læremester. Men omsider var vi i gang bortover flatene. Litt uvant, og muligens litt gnagsårtendenser på leggen. Men: Ikke skryt av at det er tyngre å gå oppover med randoski enn fjellski! Nå har jeg avslørt den greia en gang for alle som såkalt dårlig unnskyldning. Det hadde sikkert sin gyldighet for over ti år siden med mye tyngre randoski, men ikke nå, hehe...
Å komme fram til Berdalen og vatnet med den store brefronten, breen og spesielt Store Austabotntinden skyhøyt oppe til høyre var intet mindre enn magisk! Med ett gikk det opp for meg hvor lenge det var siden sist jeg hadde vært i Hurrungane...! For det er bare Hurrungane som er Hurrungane her i Jotunheimen! Uansett om Gjendealpene med rette har imponert aldri så mye ved forrige jotunanledning. Det var en fryd rent estetisk og følelsesmessig å skli over vannet i retning brefronten mens sola stekte fra skyfri himmel. Mulig selve skigangen ikke var like frydefull, for på flata merkes forskjellen på randoski og fjellski. Vi måtte la oss imponere av den kanskje ti meter høye brefronten. Satset på at den ikke hadde planer om kalving eller kollaps.
Det var fascinerende å sikksakke seg oppover breen mellom de to kjempene. Ringstinden ser flottest ut fra Ringsdalen, men Austabotntinden er helt magisk rå herfra. Det føltes andektig å bevege seg opp mot Ramnaskar, tenke seg å skulle stå kloss inntil foten av denne tøffingen med Ramnaskarpinakkelen (evt Vesle Austabotntinden) foran!
Mer skremmende var det at snart skulle jeg få min ilddåp med randoskia, på vei ned det skumle bratthenget til min kjære Gravdalen. Jeg mimret tilbake til juni 2011 og ventetida på Aurora før vi skulle over i gummibåt i urolig sjø foran ilandstigninga på Jan Mayen da Morten sa til meg at det var fullt lovlig å være spent nå. Sånn hadde jeg det i denne stunden. Men måtte jo sette i gang. Det var IKKE suksess!!!
Jeg var engstelig og hadde kun stått på slalåmski en eneste gang tidligere, ved Klein Matterhorn i 2012. Hvordan er det ned ei bratt fjellside når støvla ikke har bevegelsesfrihet og sitter bom fast i skia? Tar skia over all styring på en måte som er farlig for en uten rutine eller? Kroppen min jobbet ut i fra et instinkt som tilsa at jeg hadde fjellski på beina, og jeg veltet til stadighet, og enda hadde ikke verste brattene begynt. Mildt sagt frustrerende, og samtidig var jeg flau overfor Morten over egen udugelighet. Fantes det virkelig ikke skikjørings-håp for denne karen?? Jeg kom borti en isklump og ble straks engstelig, her var det nok bresprekker... Karret meg rundt i motsatt retning og klarte til en viss grad å seile skrått som med fjellskia. Men nå ble det så bratt at motløsheten tok overhånd. Jeg tok av meg skia og vasset nedover med følelsen av nederlag innabords. Landskapet var iallefall flott...
Bratt gange opp snøflanken mot Stølsmaradalstinden i mitt hjerte var mer hjemmekoselig. Detta er jeg vant til. Bakse oppover i solsteika uten tomme kraftlagre som for halvannen måned siden opp fra Knutsholet til Skarvflyryggen. Etter noen hundre høydemeter slaker det selvsagt noe ut oppover her, så det ble naturlig å ta på skia og sikksakke seg videre. Og langt om lenge nærmet vi oss skaret mellom Vesle og Store. Og etter noen skritt kom åpenbaringen jeg egentlig kjente så godt fra før, men når det er lenge siden sist i Hurrungane-sammenheng blir man overveldet av dimensjonene! For en gigantisk Hurrungvegg altså, for kan man si Lofotveggen kan man si Hurrungveggen. I sju år har jeg gått rundt og latt meg imponere rundt omkring i Jotunheimen, men nå slo dette per definisjon gamle og velkjente synet meg over ende! Gullrekka fra Storen til Gjertvasstinden er selvsagt mer elegant sett fra Midtmaradalsryggen, men troner likevel så diger og alpin og overveldende over resten av omgivelsene at det måtte bli hakeslepp. Stølsmaradalstind ass, ikke rart jeg er glad i deg!!!
Dette var åttende besøket på Stølsmaradalstinden. De aller siste gangene hadde blitt skjemmet av gråvær, men nå var det som i studietida. Det eneste triste var å se hvordan Store Ringstinden har forandret seg, breen er jo altfor liten blitt, sååå stor skal ikke den veggen på ryggen ut mot Ringsdalen være... Vi fikk likevel kose oss som best vi kunne, med Stølsmaradalen på ene sida og Austabotntinden på den andre. Og Morten prøvde å fortelle meg at man måtte vrikke litt sånn og sånn med føttene når man skulle kjøre randoski. Fra toppen og et stykke nedover er det heller ikke så bratt, så jeg var innstilt på å gi øvelseskjøring en sjanse.
Her oppe i harmløse omgivelser begynte jeg faktisk å få teken på det. Det var jo virkelig bare å legge til side alt som heter klassiske skiferdigheter og kun fokusere på å svinge i samme retning med begge føtter samtidig. Oioi, nå begynte det å bli litt smågøy! Og snødekket var ideelt, sånn passe tynt mykt snølag med bunnsolid såle. Motet steg for hver sving jeg satte, og nå kunne de virkelige brattene bare komme. "Jiiihaaa" er et uttrykk jeg aldri har hatt for vane å bruke i forbindelse med fart og spenning, for meg så høres det ut som "Iha", og det jo er hvordan "hija" uttales på spansk. Og det betyr "datter"... Å rope DATTER! har aldri falt meg inn når jeg gjør noe vilt... Men fra et norsk perspektiv var det vel passende nå. Og jeg ble bare tøffere og tøffere og følte meg plutselig som en garvet og kul skiboms ned bratthenget. Det var rett og slett utrolig gøy!! Så det er sååå moro dere har det dere randofolk altså? Jeg har den fulle forståelse, det er helt topp hvis nedkjøringa kan være desserten. Det var stusselig da skikjøringa tok slutt. Dette ville jeg ha mer av!
Opp fra Gravdalen ble det blytungt, på grunn av form og på grunn av stadige glipptak som skyldtes ustabil snø og generell bratthet. Flere skred hadde også gått siden sist på grunn av soloppvarming. Vanlig lidelse, men stadig ikke i nærheten av Knutsholskaliber, og brusflaskene vi hadde satt igjen i snøen oppe i Ramnaskar hilste oss omsider velkommen. Fantastisk å bælme i seg appelsinbrus og gradvis komme til hektene og nyte utsikten!
Av en eller annen grunn surra jeg mer med skikjøringa ned Berdalsbreen, men det kunne vært verre. Og ned fra Berdalen mot barmarka fant jeg fram godfølelsen igjen, så Morten trengte ikke vente lenge. Nok en gang var det stusselig at skikjøringa var slutt. Heldigvis var det ikke lange utmarsjen, og det var delvis sommer, 100% solskinn og herlige sildrebekker og godstemning i fjellheimen. Skulle hatt mer tid, det var fortsatt fine dager i vente, og en teltleir her hadde latt seg høre.
Likefullt, et verdig punktum på skisesongen, og her og nå var/er jeg nyfrelst på rando!
User comments