Knutsholet med Øyvind (22.04.2023)  

© Morten Helgesen

Foranledning

Jeg vet ikke hvor mange år siden, men det er ganske mange år siden jeg første gang kikket på en renne som går hele veien fra Knutsholsbreen og opp i "kroken" oppunder Skarvflyløyfttinden. Helt siden den gang har jeg tenkt at en dag har jeg lyst til å gå en vårskitur, når rasfaren er liten, til Store Knutsholstinden via Knutsholet med utgangspunkt på Valdresflya.
Men det ble liksom aldri noe av. Kanskje var turen for skremmende slitsom, eller kanskje aldri den rette anledningen bød seg. Men den har nå ligget der og godgjort seg.

© Morten Helgesen

En plan blir realisert

Fredag 21. april

Jeg har tenkt på det som en lang dagstur som bør gjøres når formen er god. Mars/april i år har vært en katastrofe med 3 uker sykdom etterfulgt av en skrott som ikke fungerer. Man føler seg ok, men ser ganske fort stjerner når det dukker opp en motbakke. Man håper jo alltids at man er over det verste. Etter noen dager på Harestua hos kjæresten med bl.a. løping på torsdag som jeg ikke tålte allverden bra, hadde jeg avtalt å møte Øyvindbr (Øyvind Brekke) på Valdresflye fredag ettermiddag. Planene var litt åpne, kanskje Søraustre Skarvflyløyfttinden, kanskje Knutsholet. Vi skulle se an. Første del av planen var å slepe våre tunge sekker i retning Tjønnholsoksle, så langt vi orket.

Som alltid går tiden for fort, og vi ruslet av gårde fra Fv51 ca. kvart over seks på kvelden. Jeg hadde håpet å komme av gårde kl. 17. Men uansett var det en fryd å stå med skia på føttene ved snøkanten vendt mot vårfjella under en varmblå kveldshimmel. Gleden varte ikke imidlertid ikke lenge (advarsel, det kan bli noe i overkant mye syting i denne rapporten). Det første som slo meg var den uvante følelsen av tung sekk. Det føltes som om vekta nærmest presset skiene ned i underlaget. Det andre som slo meg var at pusten gikk som om jeg var på 4000m i alpene, selv om terrenget var lett. Frustrerende! Jaja! Gamle menn må også gås i gang, så etter hvert gikk det noe lettere. Spesielt langs et ferskt scooterspor innover Leirungsdalen.

På et passe sted la vi om til langfeller og forlot dalen til fordel for skråningene oppover mot Tjønnholsoksle. De første stigningene gikk noenlunde greit i rolig tempo, og jeg ble svakt optimist. Men det vart ikke lenge. Gradvis ble det tyngre og tyngre, og tidsbruken ble gradvis ganske drøy. Jeg enset innimellom kveldssola som krøp oppover fjellsiden på Munken, og fargen som gradvis ble mer gyllen. Men først og fremst var fokuset på å klare å få nok oksygen. Av og til forsøkte Øyvind seg på litt skravling, men jeg måtte bare være uhøflig og si at "Sorry Øyvind, jeg må fokusere på å puste, klarer ikke å prate".

Vi hadde vel ikke egentlig avtalt å komme oss opp på toppen, men innerst inne visste vi vel begge at det ville være stusselig å slå camp tidligere. Ikke minst med tanke på starten dagen etterpå. Så sola gikk ned mens de herligste fargebånd malte himmelen. Men fotografering var den fjerneste tanke. Vi jobbet oss oppover, gradvis saktere. Siste 100 høydemeterne sa jeg til tålmodige Øyvind at han skulle gå i forveien og forberede soverom. Vi hadde tross alt bare en spade.

På et eller annet tidspunkt, halvt bevisstløs, kom jeg også opp. Det var nydelig å slenge fra seg sekken og helt fantastisk å skue rekker av sorte sagtakker mot en oransje natthimmel. Der og da måtte dagens første bilde tas.

Det var helt vindstille på toppen og en strålende natt: Vi så både satelitter og stjerneskudd (ja jeg slang på et ønske) blant alle stjernene. Jeg fikk i meg bra med mat og drikke, og tenkte at etter en god natts søvn ville formen kanskje være bedre i morgen.

© Morten Helgesen

Lørdag 22. april

Jeg var mye våken gjennom natta, men hadde det i grunnen bra i posen på et spinkelt liggeunderlag. De gangene jeg rullet litt av matta, kjente jeg kulda massere seg gjennom soveposen. Men da var det bare å korrigere plasseringen. Jeg fikk med meg soloppgangen og tok noen bilder før jeg dykket ned i posen for litt mer hvile. Litt før 8 var det imidlertid slutt. Sola var oppe og en lei vind hadde blåst opp, og uansett måtte vi komme oss av gårde om vi ville rekke bommen på den nattestengte Valdresflya.

© Morten Helgesen

© Morten Helgesen

Etter en hustrig frokost og litt fotografering. Laget vi en liten vindgrop og pakket litt overflødig stæsj ned i soveposene og la dem igjen for opplukking litt senere. Vi sa til oss selv at vi måtte være tilbake til kl. 17 for å være sikre på å ha god tid til å rekke bommen. Jeg tok noen bilder med kompaktkameraet og la det fra meg på en stein ved stæsjet. Sort kamera på sort stein. Husker jeg kikket på det rett før vi gikk og tenkte at jeg måtte huske det. Kl. 9 forlot vi Tjønnholsoksle, og 1 time senere oppdaget jeg at kameraet var glemt.

Det gikk greit ned første bakken. Jeg hadde mye bedre glid på fellene enn Øyvind og fikk en behagelig luke. Men i motbakkene opp mot Skarvflyløyftryggen fikk jeg rastk bekreftet at en natts søvn hadde ikke gjort noe med det underliggende problemet: Blåsebelgen satte i gang med en uvirkelig kraft så snart det gikk oppover, og tempoet måtte senkes tilsvarende. Ganske frustrerende når man normalt har vært glad i motbakker. Bakken opp her mot sørskaret på Søre Skarvflytinden blir etter hvert ganske bratt. Men morgensola hadde laget et lite sløsjlag i toppsjiktet, så det føltes greit å gå på ski helt opp.

Videre var det ski på sekken litt oppover ryggen mot Skarvlfløyfttinden. Vi visste ikke hva vi gikk til, og det var i grunnen en åpen tur. Primærmålet var å sjekke ut den omtalte renna. Alternativmål var å gå ryggen bort til flotte Austre Leirungstinden.

Når vi kom til toppen av renna var det ikke noe tvil om hvor vi skulle ned. Jeg hadde tatt med mye tau så vi kunne sikre i starten i tilfelle starten var uoversiktelig og ekkel. Men starten var veldig snill, mye enklere enn trodd. Forholdsvis slakt og med fin myk trinnsnø. Lenger nede var forholdene mer variable og stegjerna var tidvis veldig greie å ha på. Helningen var varierende, kanskje opp mot 45 på de bratteste stedene, ellers slakere. Den virket faktisk mye brattere når vi kom litt ned og så opp, enn når vi begynte ovenfra. Det ble en del frustrerte lyder når Øyvind fikk stegjernproblemer litt ned i renna. Men stegjernfrustrasjon er nå en del av Øyvind, noe de som kjenner ham vet :-)

Vi beholdt skia på sekken ganske langt nedover, eller det som føleste langt nedover. Da vi skulle ta på skia og Øyvind mistet klatrehjelmen sin, så vi godt at det fortsatt var langt ned igjen. Vi forsøkte å følge hjelmen med øynene, men den ble etter hvert en liten prikk før den forsvant. Det var uaktuelt å dra ned nå, men planen var å gå en lavere rute på returen for å se etter den da.

© Morten Helgesen

Knutsholet

Knutsholet, den øvre delen er en fascinerende plass, besøkt av ganske få mennesker. På én side den ville Knutsholsryggen med stup og breer, kanskje noe av det villeste man finner i Jotunhiemen utenfor Hurrungane? På en annen side noen enorme snøvegger mot Skarvlfløyfttind og Austre Leirungstind og den litt snillere (i denne sammenhengen) Skarvflytindryggen på tredje side. Den fjerde side er utløpet ned mot Gjende, som man for øvrig ikke ser. Til gjengjeld ser man nordover mot Hellstugu- og Memurutinder.
Selve Knutsholet er som et enormt, nesten flatt dansegulv. Det ser ikke stort ut, men når man krysser det, får man føle på dimensjonene.

© Morten Helgesen

Brebakken

Vi siktet oss inn på brebakken som fører opp mot sadelen mellom Vesle og Store Knutsholstinden. Første del på ski i delvis våt snø til en pauseplass oppunder berget hvor vi hadde den ene av to litt lengre pauser. Her satt vi igjen skiene. Nå var det min tur til å miste noe. En vott skled ned og stoppet 40 høydemeter nedenfor. Jeg orket ikke å hente den, så den måtte vente til returen.
Opp bakken som etter hvert bikker over 40 grader var Øyvinds sportråkking redningen. Det var ganske dyp, overveiende tørr snø (tenk å hatt randoski ned her og ikke tynne fjellski med stor sekk som vi hadde). Siden sportråkkingen var såpass tung ble farten for meg som gikk som nr. 2 overkommelig.

© Morten Helgesen

Knutsholsryggen

Wow. Nå var vi kommet så langt. Det var magisk å skue ned mot Svartdalen og tindene på andre siden. Til venstre begynte Vesle Knutsholstinden å anta sin eiendommelige ispinneform og selve StoreKnut virket da i alle fall noe nærmere. Etter å ha surfet i Øyvinds spor fikk jeg et blaff av overskudd og tråkket spor opp den langt enklere ryggen. Gradvis ble det smalere og innimellom fikk vi følelse av luft og høyder på begge sider. Litt nedenfor der sørrygen for alvor bratner til satte vi igjen storsekkene våre. Med sele og tau og isøks ruslet vi videre, men la igjen stegjerna. Jeg hadde ikke kommet langt på klyvinga før vannsig, myke skistøvler, manglende sikringsmuligheter og is under snøen. Kanskje i kombinasjon med et slitent hode gjorde at jeg gjorde vendereis på klønete vis. Hva nå?
Til vår store overraskelse kom det nå to karer i bra driv oppover ryggen. Hva? Folk her?
De hadde gått fra Bygdin via Torfinnsdalen. De vurderte også ryggen rett på. Jeg og Øyvind gikk ned for å hente stegjern, og hadde allerede bestemt oss for å prøve en omgåelse. Karene valgte også det og gikk litt ut i siden, men dro ganske raskt opp mot ryggen igjen og dro fram tauet. Jeg vurderte noen sekunder, men landet på at å følge disse med tauet vårt ville ta mye tid. Så i stedet tråkket jeg spor over et stort snøfelt oppunder vestveggen på toppen. Snøen var myk og fin å tråkke spor i, og etter hvert dreide vi opp på flanken der normalruta fra Svartdalen kommer opp. Snøen var nydelig å tråkke i, så det gjorde ikke noe at den stedvis var svært bratt. Toppen var vår! For en følelse å sitte her i april. Skyfritt! Vindstille! På kongen av Gjendealpene med en utsikt som virkelig leverer! På alle kanter! Til hele Jotunheimen og "halve Norge".

Vi blei på toppen ca. 20 minutter. Tok bilder og koste oss.

© Morten Helgesen

© Morten Helgesen

Telefon og politi

Jeg tenkte jeg fikk ta en kjapp telefon til Anne og fortelle at vi var kommet opp. Anne var på turlederkurs på Harestua og var litt opptatt, men fikk fortalt at hun hadde blitt oppringt av politiet. Det viste seg at noen hadde stusset over utstyret vi hadde lagt igjen og ringt inn en bekymringsmelding. Øyvind hadde lånt en termos av Anne som har klistremerke med telefonnummer på. Så da kunne i alle fall alarmen avblåses kjapt. Kameraet mitt hadde de visst også tatt med seg. Men det fikk jeg først vite senere.

© Morten Helgesen

Det går alltid an å bli mer sliten

Karene dukket ikke opp, men da vi gjorde oss klare, så vi at de hadde gått for varianten vår og dro over snøfeltet. Vi møtte dem på vei ned de første bakkene. Det var for øvrig himmelsk å gå nedover: Å ha en følelse av å ikke mangle oksygen. Faktisk skled jeg et stykke fra Øyvind og måtte vente litt for første gang på turen. I det hele tatt gikk det ganske greit ned til skiene og derfra over breflata. Vi fant igjen hjelmen til Øyvind før vi begynte å subbe oppover i ettermiddagssola. Å rekke noen bom var nå ganske utopisk. Men det slitet som ventet. Jaja. For å ikke "dø" i den intenste varmen, spiste jeg minst 1 kg snø på vei oppover første del av bakken. Øyvind lå bak meg til det var på tide å ta av skia. Da måtte jeg bare henge over sekken i et kvarter før jeg orket å gjøre noe. Han gikk etter hvert i forveien opp renna. Når du ikke tror det går an å bli mer sliten, så går det jo alltids an. Bakken ble evig lang. Tror aldri jeg har forsert en motbakke så sakte. Følte meg som på 8000 meter uten oksygen. Kramper kom og gikk og etter hvert responderte ikke beina på signaler fra hjernen. Måtte hjelpe til med armene for å heve kroppen, og stedvis var trinnene til Øyvind med alt for lang avstand, så jeg måtte lage musetrinn i mellom. Jeg har alltid fortalt Linn Therese og andre at motbakker tar alltid slutt. Her begynte jeg nesten å tvile på det. Øyvind var nok ganske kald der han stod å ventet på toppen. Her hadde jeg også satt igjen en stor flaske med Solo. Det smakte himmelsk!

Resten av turen er det ikke så mye mer å skrive om, annet enn at det ble en lang og slitsom retur, først mot kveld og senere natt. Men så lenge jeg slapp motbakker gikk det på et vis. Det var lite turglede å spore, men innerst inne visste jeg at når jeg får turen litt på avstand blir det et knall turminne :-)

Ekstra overnatting til 23. april

Vi ankom Garli bom litt over kl. 23. Sjekket optimistik om hengelåsen bare var satt på og ikke låst, men neida. Så da var det bare å tømme bilen for stæsj og legge seg til, uten en dråpe drikke. Det ble en "tørr" og trå natt med hodepine. Men også de tar slutt :-) Vi satt en stund i bilen og ventet på at klokka skulle tråkle seg mot kl. 9 når Kiwi Beitostølen åpnet. Sjelden har det smakt så godt med frokost og drikke som den jeg og Øyvind hadde på benken i snøvær utenfor Kiwi :-)

Og med det var turen over. Veldig godt å få realisert en ganske gammel turplan. Det var også en bekreftelse på at toppovernattinger ikke er oppskrytt. Det er lenge siden jeg har gjort det nå, men det må det bli mer av :-) (Anne?)

PS! Det var egentlig en soleklar terningkast 6 tur, men trekker litt for at det knapt var krefter til å nyte underveis :-)

Kart

© Morten Helgesen