Telthelg under Surtningsue (11.03.2023)

Startet fredag kl 10 fra Russtangen. Her var det vindstille, - 18 grader og sol og vi var enige om at dette var 18 snille minusgrader. Fulgte stort sett sommerruta innover til Bessvatnet, veldig kurrant å gå der med pulk. Seigt over vannet, men kom etterhvert til bua på Blåtjønnodden og tok en liten rast der. Jacob dro pulken opp bakken mot Blåtjønnholet, og jeg tok over den siste biten inn til Blåtjønnin der vi slo opp teltet. Fikk fyrt opp primusen og hakket oss gjenonm isen på vannet slik at vi slapp å smelte så mye snø. Det ble toddy, en pils og kosefyring i teltet til vi la oss i 22-tida.

Vi våknet til blå himmel og kaldt vær, klokka målte -16 i teltet på natta, så det hadde nok vært ganske kaldt. Gikk fra teltet kl 9, i retning den nordre armen på Styggehøbreen. Inne på breen var skiføret litt bedre (stort sett hele helga gikk vi på knallhard vindherjet snø), og sida opp mot de nordre Veotindene hadde ligget i le og så ganske innbydende ut. Litt bratt i toppen, men fant ingen tegn i snødekket til at det skulle være en dårlig ide å gå opp, så vi gikk opp på ryggen her og tok dagens første topp. Slapp oss litt ned igjen og tok Nestnørdre fra sørsida. Ned her fikk vi dagens 10 eneste ordentlige svinger på ski.

Resten av turen fulgte ryggene og skiføret var deretter. Først til Store Veotinden, som var en veldig stilig topp. Flott utsikt mot Memurutindene. Så var vi ute på Nørdre Styggehøbreatinden, før vi gikk til Styggehøbreaskaret og fra der opp på Store Veotinden. Deretter var vi ute på Sørvestre Styggehøbreatinden, her måtte vi fram med tauet for å komme over en ganske smal passasje rett før toppvarden. Ganske luftig her! Så var det en berg-og-dalbane videre over Blåbreahøene. Ned fra siste av disse var det såpass hard og glasert skare at vi gikk ned med stegjern, selv om det ikke var så veldig bratt.

Tråkket oss oppover mot Surtningssue, som var dagens siste topp. Gjennom dagen hadde jeg vært litt bekymra for bratthenget rett nord for toppen som vi etter planen skulle slippe oss ned for å komme tilbake til teltet. Jeg hadde sett mye vindtransport som måtte ha lastet ganske mye snø ned i dette henget. Visste at det ville bli veldig langt og tungt å gå hele ryggen tilbake over Blåbreahøene til Styggebreaskardet hvis det ikke var trygt å slippe seg ned her. Var på toppen ikke lenge før sola krøp ned i skydekket som lå rett over horisonten. Veldig fint syn, men også veldig veldig kaldt med 10-15 m/s vind og sikkert 20 minus.

For å sjekke bratthenget som vi skulle ned satte jeg en standplass i to veldig gode økser (knallhard fokksnø på platået over kanten), planen var å ha Jacob i tau ned her slik at han kunne vurdere snøen og teste henget med belastning. Men vi skjønte fort at det ikke var noe særlig å bekymre seg for. Fokksnøen var så panserhard at vi måtte slå med øksa for å få den inn i snøen, så det var bare å trippe seg ned på stegjern. Akkurat i det vi begge var nede det bratteste og fikk på oss skiene igjen, kom skylaget inn over oss. Ble flatt lys og litt vanskelig å stå på ski i mellom all sastrugien. Kjørte på GPS-kurs og prøvde å unngå å tryne. To slitne gutter tilbake i teltet etter 9t og 30 min på tur, rett før det ble mørkt.

God natts søvn i teltet, og retur på søndag. Det gikk lett tilbake, brukte omtrent 4 timer til bilen.