N. Midtmaradalstindar og Dyrhaugsryggen fra Tindeklubhytta (25.08.2022)
Written by Kaare_70
| Map |
|
|---|
| Ascents | Midtre Dyrhaugstinden Nord (2,135m) | 25.08.2022 |
|---|---|---|
| Midtre Dyrhaugstinden Sør (2,134m) | 25.08.2022 | |
| Nestnørdre Midtmaradalstinden (2,062m) | 25.08.2022 | |
| Nørdre Midtmaradalstinden (2,025m) | 25.08.2022 | |
| Nørdre Dyrhaugstinden (2,121m) | 25.08.2022 |
Med «kun» de to Midtmaradalstindane utestående på 2000m-lista med pf≥30m for Jotunheimen, var planen lagt for la grande finale med ingen ringere enn Sondre «500fjell» Kvambekk som guide. Jeg synes jeg har kjent Sondre i årevis, helt siden vi var aktive på «Fjellforum» på 2000-tallet, og nå skulle det bli skikkelig kjekt å møtes i virkeligheten.
«Kun» er imidlertid et upassende ord dersom man ønsker å få med seg Store og Nestnordre Midtmaradalstind. Det er ingen åpenbart enkle oppganger til disse toppene, slik de ligger svært sentralt i Hurrungane, i alle fall ikke dersom man vil ha med seg begge på samme tur. Planen ble derfor lagt for bestigning av Store via Ringsdalen og Stølsmaradalsbreen med retur nordvestover Midtmaradalsryggen via pinaklene, Nestnordre og avslutning enten om Ringsdalen eller Dyrhaugsryggen. Definitivt ingen «tur i parken» dette, men derimot en tur som ville kreve fullklaff med vær og føre.
Akkurat vær og føre er som kjent ikke så lett å treffe blink på i Hurrungane når datoen er gitt et år på forhånd. Når det da ble meldt skikkelig vestavær med flere farevarsel for turdagen, var gode råd dyre, og heldigvis hadde Sondre like lite lyst på tur i slikt vær som meg, så vi ble enige om å forsøke oss noen uker senere.
Men heller ikke denne datoen var værmeldingen særlig oppløftende, med skodde i høyden og fare for regn utpå ettermiddagen. Imidlertid var dette eneste mulighet for Sondre, og vi valgte å tråkke til, riktig nok med bare den ene toppen. Jeg vurderte det slik at Store Midtmaradalstind ville være langt kjekkere å bestige fra DNT-hytta i Stølsmaradalen, og ikke minst i finvær; konklusjonen ble derfor at vi skulle forsøke oss på Nestnordre. Den måtte jeg sette igjen ifm. den flotte traversen vår av Dyrhaugsryggen pinsen 2012.
Ut fra Sondres logistikk og erfaring foreslo han den spenstige oppgangen via Skagastølsbandet, Lovskard og pinaklene på Midtmaradalsryggen med avslutning fortrinnsvis om Dyrhaugsryggen. Nedgangen til Ringsdalen fra Berges skard fikk være nødløsning dersom været skulle slå seg helt vrangt med f.eks. torden, for urda utover i Ringsdalen er mildt sagt beryktet.
Avtalen var at jeg skulle treffe Sondre ved Tindeklubhytta kl. 06 turdagen, og etter litt betenkningstid i bilen på veg oppover til Turtagrø fant jeg ut at det ville være dumt å ikke gå opp til hytta samme kveld. Da ville jeg både gjøre unna snaut 4 km, 450 hm stigning og kunne sove 1 ½ time lenger. Tursekken ble derfor toppet med det aller nødvendigste for teltovernatting ved Heimste Skagastølsvatnet, og med maten i en bærepose gikk turen oppover den velkjente stien fra parkeringen ved Turtagrø litt over kl. 19. Her vitnet de svært få bilene om at det a) ikke lenger var ferietid og b) ikke var meldt godvær, så jeg regnet med å gå i fred oppover.
Været var mildt og fint, men med en frisk sørlig vind rett imot oppover Skagastølsdalen. Jeg traff bare en gruppe utlendinger og Sondres turfølge; de hadde faktisk vært på Store Midtmaradalstind via Lovskard denne dagen, og vedkommende kunne heldigvis melde om fine forhold både på breene og opp renna. Vel oppe ved Tindeklubhytta etter ca. 1 ½ times tur fikk jeg med en del strev slått opp teltet nede ved vatnet, for her var vinden plagsomt sterk. Rett nok nærmet det seg solnedgangen kl. 21, men det var også en usedvanlig mørk og dyster himmel over Bandet der i sør.
Hyggelige Sondre kom ned fra hytta og hilste på, og han var optimistisk med tanke på morgendagen. Dersom værmeldingen skulle slå til, ville vi ha oppholdsvær helt til i 14-tiden, og med turstart kl. 06, ville vi forhåpentligvis være forbi de krevende passasjene før regnet kom. Jeg prøvde å ta en tidlig kveld i teltet, men vinden rev og slet slik i teltduken at det var vanskelig å få sove. Utover natta kom det også en del regn, mye mer enn det lille som var meldt, så jeg var ikke akkurat optimistisk stemt med tanke på morgendagen der jeg låg og slumret.
Kl. 0530 pep mobilen som den skulle, og det var bare å få gjort de nødvendige tingene før avgang kl. 06. Et par brødskiver ble klemt inn, sekken pakket og sjekket på ny, og så gikk jeg opp og møtte Sondre på hytta. Vinden var den samme, og skodda låg like dyster over Bandet, men nå lysnet det i alle fall av dag, og i fint driv la vi av gårde oppover mot Skagastølsbreen.
Drøye timen etter avgang fra Tindeklubhytta var vi oppe ved innsteget på Skagastølsbreen. Praten hadde gått i ett, og vi hadde mye å drøse om fra «Fjellforum» og diverse turrapporter fra Sondres imponerende meritter. Over breen, som har smeltet noe voldsomt tilbake siden jeg var her sist i 2011, gikk vi stort sett på blåis og dermed uten tau. Øverst mot berget var det 3-4 gapende glefser som «stien» snirklet seg mellom, men med stegjern og isøks i beredskap kom vi oss greit i land. Så mye som breen er redusert i tykkelse, kan det by på problemer å komme seg opp til Bandet om få år – virkelig skremmende!
Snaue halvtimen brukte vi over breen og opp til Bandet, hvor vi ankom 1 time 40 min. etter avgang. Her fikk vi ruta vår videre i syne, og ikke minst min desiderte favorittdal, selveste Midtmaradalen. Den har jeg hatt gleden av å gå gjennom to ganger med teltovernatting; nedover dalen og opp Utladalen helt tilbake i 1996, og oppover dalen etter den legendariske traversen vår av Nordre Maradalstindar og Styggedalsryggen i 2011. Har du ikke prøvd en teltnatt i Midtmaradalen, så ikke nøl!
Vi svingte ikke bortom Skagastølsbu, men la kursen rett ned mot Midtmaradalsbreen og renna som fører opp til Lavskard/Lovskard (begge navn brukes, men «Lovskar» står på dagens kart, på turens tidspunkt feilplassert i «hakket» snaue 200m lenger mot sørøst, nå i ettertid korrekt plassert etter at jeg har vært i kontakt med Kartverket). Fra laveste punkt på Bandet måtte vi slippe oss ned om lag 200 hm før vi igjen begynte å vinne høyde på breen. Etter en matbit på isen bandt vi oss inn i tau og forserte snødekte sprekker og etter hvert snøbakken opp mot renna på forskriftsmessig måte. Selve renna var snødekt anslagsvis 2/3 av stigningen fra om lag 1600moh til Lovskard på ca. 1780moh, og veldig grei å gå. I øverste del var det mye løsgods, så der måtte vi utvise forsiktighet. Det minte meg på mottoet fra fjorårets semi-travers av Soleiebotntindane (motsatt av «Følg rygg, vær trygg!»), nemlig «Følg renne, ikke la det bli din ende!» En nysgjerrig ravn holdt oss med selskap her.
Vel oppe i for min del sagnomsuste Lovskard, denne viktige overgangen sentralt i Hurrungane, fikk vi flott utsikt sørover mot Stølsmaradalsbreen. Men skodda låg tett over ca. 1900 moh og skjulte selvfølgelig gromtoppen lenger sørøst på Midtmaradalsryggen. I nord kunne vi også bare ane hvordan Storen skulle ha ruvet over alt annet, særlig herifra hvor den tar seg så flott ut. Uansett var det en stor glede at været fortsatt var på vår side, tørt og fint og endatil med mindre vind enn forventet; paradoksalt nok mye mindre enn nede i Skagastølsdalen. Opp hit til Lovskard hadde vi brukt snaue 3 timer, og vi syntes at vi låg godt an tidsmessig.
Men vi, og spesielt jeg, var selvfølgelig spente på dagens desiderte crux, passasjen forbi pinaklene. Og på snaut 1850moh dukket de plutselig fram i underkant av skodda, riktig som en rekke med troll av eske! Dæven, de veldige spirene og blokkoppstablingene; tilfeldighetenes spill over mange årtusen – i sannhet mektig! En ny matbit ble inntatt mens vi studerte veien videre i ærefrykt. Sondre hadde heldigvis passert her to-tre ganger før; nedover på sin legendariske Hurrungane 2k-maraton(!) og oppover på en kanon rando-tur midtvinters(!). Men nå skulle han også klare å lirke meg forbi, og jeg regnet med at det skulle være i de beste hender.
Og veldig bra gikk det; veien ble simpelthen til underveis. Vi holdt oss litt nede i vestsida hele passasjen; opp og ned, men med fin framdrift. Det er nok ikke mange taulagene som går forbi her hver sesong, det vitnet alt lavet, all mosen og vegetasjonen for øvrig om. Etter en time var vi jammen forbi og oppe i skodda, og i alle fall jeg var lettet og storfornøyd – pinaklene var sannelig verd hele turen alene! Og det er faktisk ikke umulig at de framstod ekstra mektige denne dagen pga. skodda.
Vel forbi pinaklene etter snaut 4 ½ timer på tur ventet nesten 200 hm stigning i variert terreng og bratthet til topps på turens hovedmål, Nestnordre Midtmaradalstind. Det var i alle fall to-tre småsleipe svaparti hvor spesielt det ene krevde sikring og endatil hjelp av en slynge for min del. Men kl. 1130, 5 ½ timer etter turstart ved Tindeklubhytta, kunne vi gratulere hverandre på 2062moh og min nest siste 2000m-topp med pf≥30m i Jotunheimen. Det var høy stemning til tross for null sikt, og vi måtte selvfølgelig feire med en matbit.
Det beste var at været fortsatt var tørt og fint, med unntak av skodda. Etter pausen på hovedtoppen jobbet vi oss effektivt over den nordre sekundærtoppen på 2025moh og relativt bratt ned mot Berges skard, som markerer skillet mellom Midtmaradals- og Dyrhaugsryggen. Spesielt siste partiet ned i skardet var bratt, men ikke verre i venstre kant enn at det nok hadde gått fint uten tausikring. Vel nede i bunnen og under skodda kl. 1230 var det god sikt videre nedover mot Ringsbreen, men den løse og lurvete nedgangen fristet ikke, så hjemvei over Dyrhaugsryggen ble raskt og enstemmig besluttet.
Dermed bar det bratt oppover det første partiet mot Søre Dyrhaugstind, gjennom «tunnelen» og slakere mot skråplatået som utgjør denne toppen. Vi droppet omveien om toppunktet og tok i stedet en matbit før neste oppstigning mot Midtre Dyrhaugstind sør, hvor vi toppet ut kl. 1340, etter 7 timer 40 min. på tur. Været hadde holdt seg helt hit, dog med økende vind etter Berges skard. Her mellom sør- og nordtoppen, temmelig nøyaktig som meldt kl. 14, begynte det imidlertid å småregne. Snakker om flaks, ferdige med de største vanskelighetene som vi var! Og gratulerer til meteorologene i Yr som er blitt så gode til å treffe på værmeldingen, endatil høyt i Hurrungane!
Vi var oppom Midtre Dyrhaugstind nord, men etter dette tyknet det skikkelig til med regn. Vi kunne bare prise oss lykkelige over at det var så mildt at det ikke var mulighet for sludd og snø. Videre mot Store Dyrhaugstind valgte vi å droppe omveien om toppunktet, og tok i stedet en matbit i brukbart le før avslutningen ved Nordre Dyrhaugstind. Her var den lange ryggtraversen i mål, og vi kunne legge tauet og sikringsmidlene i sekken for godt.
Nå fulgte den lange, litt kjedelige og ikke ufarlige nedstigningen i stein og urd, for anledningen dessverre ikke snødekket, mot Øvre Dyrhaug. Her fikk vi hyggelig selskap av to fjellryper (fugler!), hvorav jeg gjetter på at den med minst kvitt i fjærdrakten var en stor årsunge. Før Øvre Dyrhaug dreide vi østover, forbi det vesle tjernet på ca. 1330moh og meget tungt den siste lille motbakken over 1390-toppen og ned til Tindeklubhytta. Her steingikk vi utløpsosen av Heimste Skagastølsvatnet og unngikk heldigvis å plumpe uti og bli ytterligere våte på beina.
Her etter drøye 11 timer på tur var det tid for handshake med Sondre for denne gang, før han rasket på ned til Turtagrø. Jeg tok en matbit i le av Tindeklubhytta (ja, her nede blåste det fremdeles friskt!) før jeg pakket ned det klissvåte teltet og selv returnerte til Turtagrø, hvor jeg ankom sliten og fornøyd etter en innholdsrik dag kl. 19. Da hadde været bedret seg betraktelig, og jeg fikk endatil noen gløtt av sol nedover Skagastølsdalen.
Etter en kort kjøretur opp til munningen av Ringsdalen slo jeg opp det større (og ikke minst tørre!) teltet som hadde ligget i bilen, inntok en enkel middag på stormkjøkkenet og sovnet rimelig raskt. Neste dag var det pissevær og 27 års bryllupsdag og derfor et enkelt valg å legge veien rett hjemover.
Fasit for dagen ble drøyt 10,5 km, 1250 hm og 11 timer på tur t/r Tindeklubhytta, og med snaut 4 km, 450 hm og 1 ½ time ekstra retur til Turtagrø. Foruten de nevnte fjellrypene og ravnen ved Lovskard hadde vi spredt selskap av snøspurver i høyden og steinskvett og heipiplerke lenger nede.
User comments