Man kan bli lykkelig av mindre! (24.10.2010)  

Map

© Sondre Kvambekk

---

Turdeltakere:
Øyvind Brekke
Sondre Kvambekk
Jan Petter Vad
(Frigg)

Turdata:
7 timer
19 km
1530 høydemeter

Jeg har lenge lengta etter å bli bedre kjent med Telemark. Store deler av dette nabofylket mitt er jo tilgjengelig etter bare drøye 2 timers biltur. Men det går veldig trått på bilfronten etter at EU-kontrollen knerta min kjære gamle Volvo tidlig i 2007, og tremenningen som i ei årrekke jobba i Lunde har det såvisst ikke vært noen hjelp å få hos. Han prioriterte heller å jobbe seg "ihjel" på Svenheim Møbler enn å stille opp for en nerdete fjellkamerat. Alle andre bekjente/kompiser støtta han i at Lunde er en møkkaplass hvor det ikke er noe å finne på og hvor man like godt kan bruke tida på jobben.

© Sondre Kvambekk

For en tenkemåte! De eneste møkkaplassene i Norge er jo de store byene "der det skjer", og Telemark er et spennende og trolsk fylke. Litt minivestlandsk er det også til tider. Når Sondre endelig fant ut at han ville på Røysdalsnuten, og Jan Petter trengte Jøronnatten i kommunetoppsamlinga si skjønte jeg at jeg endelig skulle få utforske Lifjell.

Jeg ble henta i Drammen ved 8-tida søndag morgen, og så bar det sørvestover. Etter nærmere 2 og en halv time var vi klare for tur ved Myklestulbrua. Det var småglatt, men stort sett greit å gå oppover. Denne oktoberdagen var akkurat sånn som en klassisk høstdag bør være. Sol, klarvær, knasende snø og lettgåtte myrer. Granskogen danner stort sett tregrensa her som så mange andre steder i Telemark, og spredte smågraner holder stand langt opp på fjellet.

Etter endel trivelig vandring sto vi omsider på toppen av Jøronnatten. Her blåste det en god del, men det klarte ikke å legge noen demper på fjellgleden. Utsikten var spennende, og Gaustatoppen ruvet virkelig ekstremt i forhold til resten av Telemarksfjella. Den tok seg meget godt ut med skikkelig melisdryss og vel så det. Resten av utsikten var også til å leve med. Frigg var nok mest opptatt av svelene Irene hadde sendt med meg, og jaggu klarte hun å overtale meg til å gi henne en smakebit også. Bikkja poserer nesten med kløkt og verdighet når hun tigger, og resultatet er at jeg rett og slett ønsker meg ei bikkje sjøl.

© Sondre Kvambekk

Herfra delte vi oss, for skulle Sondre få sin Røysdalsnut uten at det skulle bli urimelig seint så måtte Jan Petter ned til bilen og kjøre den opp til parkeringa på Grimås ovenfor Grunningsdalen. Han var uansett fornøyd med ny kommunetopp, og det viste seg at han seinere skulle rekke en tur opp på Grimaren.

© Sondre Kvambekk

Jeg og Sondre fortsatte videre i spennende og koselig terreng. Enkelte bratte skrenter ga trivelig spenning, men stort sett var det veldig enkelt bortover. Stadig var det frosne myrer og små, islagte småtjern og pytter å se. Vi gikk og skravla en god del, og jeg greide ikke å ligge unna herming i dag heller nei. Dette er vel min eneste form for humor, og er ikke vondt ment. Jeg prøver å etterligne meg sjøl også, men det blir nok litt overdrevent tregt, mumlende og mørkt.

Frigg storkoste seg og var snart både foran og bak og foran igjen. Til slutt kverka hun et lemen. Da Sondre ville ta fra henne lemenet fikk hun hastverk og svelga hele stakkaren. Men det ble tydeligvis for mye for henne, så lemenet ble gulpet opp igjen. Da fikk Sondre kasta det vekk og overtalt Frigg til å ligge unna (altså å ikke spise det).

Siden jeg ikke er så vel bevandret i Lifjells geografi kan det godt hende jeg tar feil, men jeg trur det var like før Tjorbubekken at vi kom til turens "crux". Her måtte en slags hammer klyves ned, men et fall ville i verste fall bare ført til en mørbanka kropp trur jeg.

Oppover dagens siste lange stigning bar det først rolig, men da Røysdalsnutens klyvefjell skulle til pers ble vi begge litt gira. Dette var bratt moro, og overraskende snart sto vi på toppen. Her var det nok enda flottere utsikt enn på Jøronnatten, spesielt partiet med Mælefjell, Londalen og Blåtjønnfjell trekker oppmerksomheten til seg. Skorvetoppen er ikke småtterier å se til heller. Her på Røysdalsnuten begynte jeg å tenke på at jeg burde kalle rapporten for det jeg faktisk har kalt den, for både underveis og på toppen hadde jeg stadig tenkt at man kunne bli lykkelig av mindre her i livet! Lifjell er jammen fint!

Fra toppen bar det videre ned til vakre Store Tjorbutjørni, og i trivelig terreng ned til parkeringsplassen hvor Jan Petter allerede hadde venta en stund på oss.

© Sondre Kvambekk

Fornøyde satte vi oss i bilen og kjørte hjemover etter en god opplevelse. Det som ikke var like trivelig var at jeg presterte å bli bilsjuk etterhvert. Den barnesykdommen blir jeg tydeligvis aldri helt kvitt. Men det hjalp på elendigheta å høre på radioen at Godset lekte med Hønefoss og vant 4-1, og vel hjemme var jeg så og si helt fin igjen.

Takk for en flott Telemarkstur gutter!

Flere bilder