Englevakt på Gjuratinden (03.01.2012)

Forsøk på Gjuratinden – kaldt, slitsomt og englevakt

Kart

Trykk på kartet for større versjon. NB! Startpunkt er feilsatt.

Turdeltakere
Sondre Kvambekk
Bjørn-Even Verbeke

Mørkevandring opp lang bakke

Lenge har jeg siklet på Gjuratinden (1712). Dette spisse og alpine spiret som tårner høyt over Isfjorden, som enhver umulig kan la være å imponeres av. I og med at jeg snart drar nordover i militæret ville jeg og Bjørn-Even ta en siste tur, og den skulle bli spenstig og uforglemmelig. Vi forsøkte på Gjuratinden vinterstid.

© Sondre Kvambekk

Vi ankom sætra Rabben rundt halv ti kvelden før og slo opp mitt splitter nye telt (Terra Nova Super Quasar) på sletta nedenfor vegen. Følgende natt ble preget av litt dårlig søvn med mange tanker som strømmet rundt i hodet. Lytte til skred som tordnet ned fjellsidene, vinden som ulte ned gjennom dalen og mulige ting som kunne gå galt under en vinterbestigning. På grunn av at vi spiste grådig mye på Sinclair på Kvam like før gjorde at kroppsvarmen føk til værs, først langt utpå natta merket vi at det egentlig ikke var så varmt. Vi fikk nå litt søvn til slutt.

Våknet kl. 05.15. Det har blitt få turer på oss i høst, så vi prøvde å komme inn i rutinene igjen. Kle på oss, spise frokost, gjøre klar sekk og ski – festen er i gang! Vestlandsfjella er imponerende, men baksiden (?) er at en bestigning her alltid byr på en laaang motbakke fra nærmest havnivå til himmelhøyde. Låra fikk i alle fall kjørt seg oppover med digre randoski (Bjørn-Even hadde lette fjellski, gru deg til nedrennet!) og gørrtung sekk som inneholdt blant annet klatreutstyr og varme klær. Det var snø helt fra start og vi prøvde å følge t-stien opp gjennom skogen. Opp gikk det greit, men vi grudde oss allerede til returen ned her... Lenger oppe gikk skareføret over til pudder og ved Førhaugsteinan skiftet det mellom pudder og hardpakket snø.

© Sondre Kvambekk

Skredfare?

Det var stemningsfullt å gå i mørket og titte ned mot bebyggelsen rundt Isfjorden som glitret som tusen stjerner. Dette får man ikke oppleve i Jotunheimen. Natta var lang og vi ønsket etter hvert at det skulle bli lysere. Hyppige spise- og drikkepauser gjorde til at lyset kom kjappere, følte vi. En ting vi var litt spente på var rasfaren. Etter å ha lest side opp og side ned om juleorkanen Dagmar ble jeg litt skeptisk til akkurat dette. Men det beroliget meg litt å tenke på at denne bakken er vestvendt og at skredfaren kun var moderat på Strynefjellet sist jeg sjekket. Etter Førhaugsteinan kommer én bratt bakke hvor vi fulgte en slags rygg. Deretter flatet det litt ut før det ble så bratt at det bikket 30 grader. Her gikk vi spredt og forsiktig i sikk-sakk oppover. Til høyre for oss hadde det gått et skred som vi kunne skimte i grålysninga, så vi følte oss ikke helt komfortable. Men snøen virket i grunn stabil og vi kom opp uten å merke antydninger til drønninger.

Herfra og videre opp økte vinden kraftig på med mye snøfokk som gjorde det til en kald opplevelse. Bjørn-Even hadde problemer med at stålkanten på den ene skia løsnet og at fellene ikke satt godt nok. Ved å brekke stålkanten og surre sportstape rundt fellene fikset vi biffen. Låra var seige, men ved å ta skritt for skritt over tid kom vi til slutt oppunder Gjuratinden som så enormt stilig ut fra denne vinkelen. Overrasket over seigheten til Bjørn-Even. Til å ikke ha gått en fjelltur siden i sommer var han i god form! Nå fikk vi også se litt av sola som skinte med oransje farge på toppene omkring. Det var noen skydotter her og der som skygget litt for sola og det var ikke helt tydelig å se om sola nettopp hadde stått opp eller om den var på vei ned. Dagene er korte så vi hadde bare tida av veien om vi skulle rekke til topps på Gjuratinden.

Gjuratinden – we`ll be back

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

Vi rundet like oppunder Gjuratinden i østsiden og parkerte skiene ved en stor bresprekk under en skråflanke av snø som førte opp til sørryggen. Hadde nå brukt hele 5,5 timer fra bilen og opp hit! Skjemaet begynte å ligger tynt an, og vi var spente på hvor lang tid vi ville bruke på toppstøtet. Brukte litt tid på å skifte fra randostøvler til alpinstøvler og diverse greier, altfor lenge siden forrige vintertur, må få til hurtigere overganger. Omsider var vi klare for toppstøt, med en sårt trengt lettere sekk. Snøen opp skråflanken var virkelig djup. Sank ned til hofta for nærmest hvert steg. Selv om den heldigvis ikke er lang måtte vi skifte på å brøyte minst to ganger.

Endelig var vi oppe på ryggen og vi skuet opp på den majestetiske Gjuratinden som badet i midtvintersol, et forlokkende skue. Eggen oppover var stort sett grei å følge med ymse snø og is som gjorde små opptak mer krevende enn på tørrføre. Så kom vi til en hammer der vi bestemte oss for å runde denne på venstre side. Etter å ha rundet hjørnet måtte vi ned et litt kinking punkt før vi kom inn i en snørenne. Her kunne vi velge å følge snørenna opp til ryggen eller å klatre på is/klippe ved siden av. Etter litt nøling ble det til at vi stort sett fulgte snørenna som var drøyt 40 grader bratt. Siste delen måtte vi traversere på klippe for å komme opp på ryggen igjen.

© Sondre Kvambekk

Klokka var nå 13.00 og det mørknet om tre timer. Bjørn-Even var skeptisk til å fortsette grunnet tid og manglende vinterklatreerfaring med stegjern og isøks. Optimistisk som jeg stort sett er klarte jeg å overtale ham til å fortsette litt til. Her valgte vi å ta fram tauet og jeg ledet opp et litt kinkig punkt før en høyere hammer sperret veien videre. Jeg valgte å skjære ut til venstre og etablere standplass. Bjørn-Even kom seg opp han også. Jeg skjønte også at tiden snart rant ut for oss, etter å ha rundet hammeren på venstre side og sjekket veien videre så jeg at hvis vi skulle sikre hele veien ville vi mørkne ute før vi var tilbake ved skiene. Vi hadde rett og slett ikke tid til det. Litt bittert i og med at toppen kun var snaut 80 meter unna... Gjuratinden, vi kommer tilbake!

© Sondre Kvambekk

Nær-døden-opplevelsen

Vinden tiltok kraftig og det var meldt opp mot stiv kuling i fjellet utover ettermiddagen. Lett å bli satt ut når man får puddersnø pisket opp i ansiktet med en iskald vind. For å komme oss tilbake enklest mulig valgte vi å rappellere oss ned i snørenna til der vi rundet forrige hammer. Vi tok slyngetauet rundt en perfekt nabb. Bjørn-Even fikk i oppgave å lage dobbel fiskeknute på slynga mens jeg ordnet tauet. Jeg tok en kjapp titt på fiskeknuta som så grei ut. Da vi omsider skulle hive ut tauet kom det bare opp igjen med vinden, så planen var å dra det med seg under rappellen.

Jeg var førstemann til å rappellere. Jeg stilte meg opp med ryggen vendt mot veststupet og lente meg langsomt bakover. PLUTSELIG ser jeg at slyngetauet på rappellfestet ryker. Jeg utroper forfjamset «hæ, NEI!» før jeg faller i et luftig svev bakover mens jeg ser at Bjørn-Even blir mindre og mindre. Jeg rekker å tenke at nå kommer jeg til å dø, lurer på hvordan det føles, blir alt mørkt? Deretter dundrer jeg borti fjellveggen og fortsetter i en dobbel salto før jeg treffer snørenna. Jeg har null kontroll der jeg ruller nedover snørenna som er rundt 40-45 grader bratt. Jeg registrerer at jeg kommer til å treffe noen steiner ved siden av. Heldigvis treffer jeg disse med ryggsekken og hjelmen. Tenkte videre at jeg måtte stoppe meg, jeg må redde meg ut av situasjonen. Merket aldri noen dødsangst eller redsel, kun løsningsorientering. På mirakuløst vis klarer jeg å klore meg fast til snøen før jeg fortsatte utfor en klippe videre ned vestveggen. Jeg ser rundt meg og tenker, «er det mulig?, jeg lever». «JEG LEVER!» ropte jeg opp til Bjørn-Even som var på gråten og helt fra seg langt der oppe. Jeg sjekket kroppsdelene, og jeg var åpenbart ikke lam, jeg hadde utrolig nok ikke fått andre skrammer enn en litt forslått rygg, en litt hoven venstre ankel og et blåmerke på venstre triceps. Av utstyret hadde en isøks løsnet fra spinner leash`en og tauet hadde jeg dratt med meg ned i renna. Jeg hadde begge isøksene hektet rundt halsen under rappellen, noe som kunne gått riktig ille... Ikke noe av utstyret ble ødelagt under fallet annet enn en tvert brukken stegjernspigg og to skjeve pigger, noen skrammer i buksa, på sekken og en del tydelige riper i hjelmen.

© Sondre Kvambekk

Hvis jeg ikke hadde hatt på hjelmen og ryggsekken hadde jeg definitivt ikke vært tilstede i dag...

Jeg tok tak i en isøks og krabbet meg oppover for å kunne stå litt sikrere. Bjørn-Even klyver ned ryggen og inn i snørenna usikret for å komme ned til meg. Jeg var fortsatt sånn halvvegs i sjokk, men på ren autopilot tok jeg fram kameraet for å knipse et bilde av meg og snørenna. Deretter begynte jeg å kveile opp tauet. Vi trengte heller ingen redningshelikopter i og med at jeg tydeligvis fortsatt levde og var i god behold. Mer hell i uhell er det faktisk ikke mulig å ha.

© Sondre Kvambekk

Bjørn-Even kommer ned til meg og er i sjokk selv. Jeg spurte ham hva som egentlig skjedde. Hektet slynga seg av nabben? Bjørn-Even forklarte at det var knuta som han knøt røk. Har aldri sett han så lettet da han skjønte at jeg var uskadd. Jeg beroliget han med å si at sånt er et felles ansvar og jeg tar på meg like mye av skylda i og med at jeg ikke dobbelsjekket knuten som i utgangspunktet aldri skal kunne ryke. Men nå måtte vi glemme dette for en stund, trekke pusten dypt, og konsentrere oss om å komme oss trygt ned fra fjellet.

Returen

Stemningen er veldig spesiell mens vi følger ryggen ned mot skiene. Jeg tenker at jeg liksom lever på overtid siden jeg faktisk mest sannsynlig ville vært død. Tidligere har jeg vært døden nær flere ganger på mine turer i fjellet, spesielt vil jeg trekke frem glissaden på Midtre Ringstinden i 2009. Hvor mange liv har jeg igjen nå? Det er rart å tenke på, men nå er det viktig lære av hva som gikk galt i stedet for å tenke seg redd på fremtidige klatreprosjekter. Det som ikke dreper gjør en sterkere...

Vel framme ved skiene fikk vi omsider skiftet og gjort oss klare til den lange nedoverbakken. Med tung sekk, kraftig vind, konturløst terreng, og ujevnt skiføre ble ikke dette noen spesielt god opplevelse. Spesielt spent var jeg på det bratteste henget. Like før dette valgte vi å få på oss hodelykta. Men hvor var det jeg la den? Til slutt så måtte jeg lete rundt i hele sekken, og i et kraftig vindkast med snøfokk ble fingrene så kalde at jeg nesten fikk angst. Bjørn-Even trådde til og hjalp meg med situasjonen, til slutt fant jeg hodelykta og vi kunne fortsette nedover. Jeg hadde randoski og kunne derfor kjøre mye fortere enn Bjørn-Even. Det gikk greit ned bratthenget uten at noe ras ble utløst. Bjørn-Even valgte å bære skiene ned her, noe som tok en del lenger tid når hvert skritt synker langt ned og skoen blir fylt med kald snø og is. Hodelykta til Bjørn-Even lyste ikke så godt så resten av veien ned måtte jeg prøve å begrense farten for å lyse vei for oss begge. Siste stykket gjennom skogen var så kjipt at jeg skal la være å skildre det. Mye stønn og banning kom fra begges kjeft. Men med tid og stunder kom vi ned til Rabben i god behold.

Deilig å få skiftet til tørre klær og omsider kunne dure i bilen ned mot Åndalsnes der vi fråtset i en stor burger med brus! Nå ventet kun 7 timer i bil hjem mot hovedstaden og det hverdagslige etter en tur som var langt utenfor det jeg regner som en hverdagslig opplevelse. Så neste gang du ser solen gå ned bak buktende blåner mens kaffelars putrer over bålet - tenk på hvor uendelig godt du har det som lever, er frisk og sprek. En dag er de ting som i dag oppleves som en selvfølge, uoppnåelig.

God tur, og husk ekstra godt på hva mamma sa da du dro; vær nå forsiktig da...

Flere bilder