En søndag ruslet jeg og min turkamerat innover Skautflyene fra Spiterstulen, i håp om at Heillstugutinder og Memurutinder magisk skulle neutralisere det forferdelige været vi så innover Visdalen. Det var ikke særlig mye bedre vær innover Skautflyene, og vårt håp om å komme oss til Store Veotind den dagen forsvant rimelig fort. Jeg var ganske redusert etter mange hyggelige netter på Spiterstulen, og dagen ble ikke mye bedre av at jeg tok feil matboks med meg fra hytta. Noen gamle knekkebrød med tomatsild. Heldigvis hadde Petter med seg både sjokolade og solbærtoddy, OG kaffe. Bra kar. Vi satte heller kursen mot Veobreen. Over moreneområdet var det litt spennende, veldig utilgjengelig og vanskelig terreng gjorde at vi fikk en herlig barnslig følelse av å utforske nye nytt. Vi satte på oss stegjern og gikk opp mellom de to hestene som stikker opp av breen. Vi fulgte så grusveien som strekker seg over Veobreen og mot Leirhø. Et merkelig skue og fenomen dette. Vi lurte på om vi skulle ta for oss Veobretinden, men vi bestemte oss for Store Memurutind V i stedet. Veobreen var fin bort til Veoskaret, og vi hadde ingen problemer med berglepper. På veien bort var Veobreahesten et mektig skue innpakket i skyer. Så tok vi for oss den siste etappen opp til toppen i meget dårlig vær og med enda værre sikt. Vi nådde omsider toppen, eneste grunnen til at vi skjønte dette var fordi vi hadde sett bilder av toppunktet før. Kalde og våte satte vi så kursen mot Veoskardet og ned i dalen under Heilstugubreen. Veoskardet ned i tåke og regn kan jeg ikke anbefale til noen. Vi kom oss i hvert fall ned, og satte nok rekord i banning per minutt samtidig. Petter løp ned til stulen for å sikre oss litt kveldsmat, mens jeg strevde litt siste biten. Fin tur alt i alt!
User comments