Snøhettatraversen pluss Larstinden (10.09.2002)

Lang dag på Dovrefjell

Nesten nøyaktig et år tidligere hadde vi forsøkt å gå Snøhettatraversen. Kraftig snøvær og vind gjorde at vi måtte snu mellom Vesttoppen og Hettpiggen. Vi bestemte oss egentlig der og da for at denne turen ville vi gå igjen, men da under gode forhold!

Jeg og bror min, Tor Erik, bor på i to vidt forskjellig deler av landet, men Dovrefjell er på en måte praktisk fordi det ligger omtrent midtveis mellom våre bosteder som er hhv. Fagernes og Trondheim. Vi hadde planlagt turen i september og visste at vi ikke hadde allverden tid på oss før vinteren kom. Etter å ha fulgt med på værmeldingene noen dager bestemte vi oss for å satse på tirsdag den 10. Værmeldingen var så god som den kan få blitt og jeg ordnet meg fri fra jobben. Tor Erik som er student hadde det naturligvis enklere.

En dagstur på Dovrefjell med start på Fagernes krever tidlig start. Vekkerklokka ble satt til å ringe kl. 3 og halv 4 tuslet jeg opp til bilen med utstyret. Himmelen var sort, men krydret med tusenvis av stjerner og ikke en sky var å se. På vei over Valdresflya var det ekstra stemningsfult, med et grønt nordlys som danset over Jotunheimens stortopper.

Jeg hadde nok beregnet litt for god tid på den nattlige kjøreturen og var fremme ved avtalt møtested på Hjerkinn nesten en time for tidlig, en time som ble utnyttet til en liten blund. Det var ikke nødvendig med passerseddel denne dagen på grunn av reinjakte, men inn og utkjøring til Snøheim var begrenset til visse tidspunkt. Et kort stykke før Snøheim dukket enda en overraskelse opp. Veien var stengt! En reinjeger kunne informere oss om at etter utvidelsen av nasjonalparken var veien den siste drøye kilometern inn til Snøheim stengt. Med andre ord vi fikk litt lenger å gå enn planlagt.
Omtrent samtidig med oss ankom en annen bil med to klatrere, med langt mer erfaring enn oss, den ene av dem skulle det vise seg var endog ekspert på klatring. Det er vel unødvendig å fortelle at de var langt tidligere ferdig med traversen enn oss?

Snøhetta og Midttoppen

Det var en nydelig morgen. Blå himmel i massevis og storslagne omgivelser. Vi fulgte merket rute oppover mot Snøhetta (2286 moh) og merket tidlig at kroppene var tunge. Tempoet var langsomt og pusten rask. Noen kilometer innenfor Snøheim tok stigningen for alvor til. En sammenhengende oppoverbakke på ca. 600 høydemetre. Heldigvis var det mer lettgått enn vi hadde trodd, i stedet for steinur gikk vi for det meste på fast fjell og svar. Først mot slutten var det bare ur. Snø fantes det ikke på denne siden opp mot toppen.
Vi tok en liten matpause der stien fra Reinheim kommer inn på stien fra Snøheim før vi fortsatte til toppen som ble nådd drøyt to og en halv time etter avmarsj.
På toppen ble vi stående en stund og beundre eggen videre bortover mot Vesttoppen. Stupene ut mot Gryta var virkelig imponerende!

Turen videre bort til Midttoppen var en grei transportetappe på tørt og fast fjell. Mens vi ruslet bortover mot Midttoppen kom et av forsvarets grønne helikoptre flygende. Det sirklet to ganger rundt massivet, bråket lit ttil ære for oss, før det landet på helikopterplattformen ved radiolinkstasjonen.
Midttoppen ble passert uten videre stopp før vi fortsatte bort til randen hvor eggen ned i skaret mot Hettpiggen tok til. Her nådde vi igjen de andre klatrerne og sammen gikk vi nedover eggen, men de var selvsagt snart langt foran oss igjen. Eggen ned mot skaret bød på klyving / lett klatring, men de vanskeligste punktene kunne omgås på vestsiden, noe jeg gjorde et par steder. Like før vi kom ned til skaret passerte vi et artig fenomen. Mellom steinblokker som lå på eggen var det et rektangulært hull på ca. 1 x 2 (b x h) meter. Gjennom hullet kunne man se ut på breen og videre mot Rondane i horisonten. Det som gjorde det ekstra morsomt var at man i tillegg så en stein som lå litt lenger borte på eggen gjennom dette hullet. Steinen, en attraksjon i seg selv, var en flat helle 4-5 meter lang, hvorav ca. 2 meter lå utover avgrunnen. Det må være et kjempemotiv dersom noen tør å sette seg ytterst her og dingle med beina, men så langt ut fikk ikke jeg lokket Tor Erik.

Hettpiggen

Tor Erik hadde tatt ut en fører for Snøhettatraversen på internett som beskrev en rute opp til Hettpiggen med klatring av grad 4-. Vi var derfor litt overrasket da de andre forholdsvis raskt kløv opp til toppen uten bruk av tau eller sikringer. Det viste seg at de hadde gått litt lenger bort i siden før de gikk opp. Dermed fikk de enklere og mindre eksponert klatring. Vi bestemte oss imidlertid for å følge ruta som beskrevet i denne føreren, om ikke annet så for å få litt ekstra klatretrening. Standplass ble satt et lite stykke bort i siden og Tor Erik klatret en taulengde på 20-30 meter før han var oppe på eggen. Deretter var det min tur. Litt for mange kilo rundt omkring på kroppen, ryggsekk og noen utslitte lefser av noen fjellsko i kombinasjon med et klatretalent som ingen til dags dato har oppdaget gjorde turen slitsom. Jeg har ikke så god greie på klatregraderinger, men jeg vil tippe at det meste av ruta var lett 3' er klatring med et par punkter opp mot 4. Mens vi holdt på med tau og sikringer kom det enda to til gående. Også de gikk målbevisst litt lenger bort i siden før de klatret usikret opp den enklere oppstigningen der. Det siste stykket til toppen fulgte vi eggen enkelt til toppen.
Det ble en svært kort stopp på Hettpiggen før vi fortsatt videre bortover mot Vesttoppen. Først var det forholdsvis enkel klyving ned en 20-30 meter før vi kom til et sva (snaut 10x10 meter?) som skrådde utover mot stup på alle kanter. Det så ut til å være en del riss å sikre i, og heldigvis var svaet fritt for grus og sand, men jeg vet ikke om jeg ville likt meg her usikret i regnvær. I den nedre enden av svaet holdt de to karene som hadde passert oss like før på med sin rapell (ca. 20 meter ut til høyre (vest)). De var til og med så snille at de lot oss rapellere på tauet sitt noe som sparte oss for verdifull tid.

Vesttoppen

Fra skaret mot Vesttoppen gikk vi bortetter ei horisontal hylle på vestsiden av eggen, dekket av løsgods anslagsvis 50 meter, kanskje noe mer. På venstre side hadde vi bratte fjellveggen og på høyre side var det bare litt mindre bratt. Vi kom til en nokså markert renne som skrår fra høyre mot venstre. Å starte opp denne renna er visst letteste veien til topps.
Vi fikk en god pause mens de to andre bedrev sin taulagsaktivitet. Vi var overrasket over at de gikk så langt ut mot venstre som de gjorde.
Så var det vår tur. Tor Erik ledet en litt mer direkte rute oppover, men også han kom et stykke lenger ut mot venstre enn utgangspunktet. Klatringen var forholdsvis grei, men jeg måtte jobbe litt et par punkter. Det værste var en sprekk hvor vi måtte kile oss opp, med sekk på følte jeg meg som en krøstet banan der jeg vrikket meg oppover.
Videre gikk vi bortetter eggen snaut 50 meter før nok en hammer stod i veien. Året før hadde vi brukt tau her i snødrevet, nå gikk vi uten, litt på høyre kant, men jeg syntes det var litt ekkelt over den siste kammen og var glad for Tor Eriks hånd.
På toppen var det tid for en pause. Fornøyde kunne vi konstatere at Snøhettatraversen var "erobret". Klokka var fortsatt "bare" 3 og litt for overambisiøs hadde jeg overtalt Tor Erik til å fortsette Larseggen og så klatre Larstind fra sydøst. Tor Erik hadde hele tiden messet at det kom aldri til å gå, men han hadde gått med på å prøve.
Nå studerte vi toppkjeglen. Det så ikke så enkelt ut, med loddrette vegger på 50 meter eller mer.

Larstind

Vi hadde vært bortskjemte med tørt fjell hele dagen, også i skyggesidene, vi ble derfor tatt litt på sengen av at de mosdekte steinene nedover Larseggen var såpeglatte der disse hadde ligget i skyggen. Jeg tryna skikkelig ved en anledning og hadde flaks som ikke skadet et eller annet.
Kreftene begynte etterhvert å røyne på også. Drikke ble det også for lite av, spesielt for meg som har et ekstremt svettenivå. Pusten gikk selv ved de minste bevegelser. I tillegg var det steikende varmt opp den sydvendte steinura mot Larstind. Å gå rett opp ble fort uaktuelt, men vi traverserte et stykke vestover under veggen bortetter noen grusdekte sva til et punkt hvor fjellveggen møttes ovenfra og nedenfra. Har var det et markert, skorsteinlignende, parti som gikk omlag 10 meter oppover. Tor Erik klatret opp, slet litt på et punkt og fortsatte så videre oppover ute av syne for meg. Han var svært usikker på om vi ville komme opp, så gleden var stor da han ropte og sa at vi ville klare de.
Jeg byttet til svaskoene mine for første gang i dag, jeg trengte den "hjelpen" jeg kunne få for jeg var dyktig sliten. De første 5-6 meterne var enkle og så kom ei blokk hvor jeg følte at jeg ble presset utover, men med litt om og men kom jeg meg greit opp. Dette var også det vanskligste punktet. Taulengden fortsatte med forholdsvis enkel klatring, korte veggpartier avbrutt av litt flatere partier. Vi fortsatte en kort taulengde til før vi kveilet sammen tauet. Toppen så ganske imponerende ut fra denne kanten.

Vesteggen ble fulgt opp til toppen, vi brukte ikke tauet noe mer, men ved å gå eggen direkte ble det litt klatring på oss likevel (de vanskeligste passasjene her kunne også omgås). Snart befante vi oss oppe på det flate topplatået på Larstind, dagens 5. 2000 m. topp. Herfra hadde vi også orkesterplass til Snøhettatraversen. Veggen opp mot Vesttoppen så faktisk mye mer skremmende ut på avstand enn da vi selv befant oss midt oppe i det. Vi delte broderlig de siste 3 dl. med vann før vi fortsatte ryggen videre nordover mot Nordtoppen. Det var grei klyving ned her, men en del sleipe steiner krevde høy konsentrasjon. Nede i skaret prøvde Tor Erik seg direkte på en blokk, men gav fort opp. Her var det faktisk nyttig å vite at veien videre går tvers gennom en stor steinblokk. Sprekken var en halvmeter brei, men på andre siden var det loddrett ned noen meter. Tor Erik ville ikke sikre, og jeg følte meg for sliten til å klatre ned der usikret, men så oppdaget vi at det gikk en tunnell under den sprekken vi gikk først, som førte ut på bakkenivå på andre siden. Jeg gikk tilbake, hoppet ned i et "sort hull". Denne sprekken, eller rettere sagt tunnellen var også i full ståhøyde, men adskillig smalere enn den en etasje ovenfor, så jeg måtte føre sekken foran meg. Vi befant oss nå øverst i renna ned mot Storstyggsvånådalen som også blir benyttet til bestigning av Larstind, men det fristet ikke så mye å gå ned den bratte grusrenna nå, og dessuten hadde jeg veldig lyst på Nordtoppen også. Fra skaret var det klatring et stykke oppover (punktvis grad 3?). Også eggen bort mot toppen var litt småkronglete noen steder, men jeg ungikk de værste punktene ved å holde på vestsiden av eggen. Slitnere enn sliten nådde jeg dagens 6. topp, nordtoppen på Larstindmassivet. Herfra ventet kun en lang, ubehagelig steinur ned til dalen. Ned steinura stod kun en ting i hode på oss: Drikke. Jeg var imidlertid nesten for sliten til å drikke da vi omsider kom ned til det innerste tjernet i dalen, men en halvliter fikk jeg da i meg. Det begynte å bli sent. Sola var allerede borte her nede i dalen, og Larstind begynte å få en rødlig kveldsfarge. På motsatt side av dalen kneiset siluetten av Østre Langsvasstind. Herfra skulle vi følge T-merket sti ut til Snøheim igjen. Da vi tok frem kartet fikk vi oss en overraskelse. Det var 11 km igjen til Snøheim, altså mer enn 12 km igjen til bilen! Det ble en lang retur. Himmelen gikk fra lyseblå til fiolettrosa til mørkeblå før nattemørket senktet seg ubønnhørlig. Det er ikke noen vits å utbrodere alle "pinslene" som bein og føtter gikk gjennom det siste stykket. Halv 11 var vi fremme ved bilen, jeg kanskje mer "kake" enn noen gang tidligere på tur.
Jeg var ikke en gang i stand til å kjøre sammenhengende til Fagernes, med stopp og små sovepauser trengte jeg nesten hele natten før jeg var fremme.