Beerenberg første tur (18.06.2008)  

Kart:

---

Oversiktskart:

© Google Maps

---

Jan Mayen oversikt

© Norsk Polarinstitutt

---

Beerenberg detalj

© Norsk Polarinstitutt

---

Turdeltakere:
Morten Helgesen
Pål Berglund
Arne Mæhlen
Turid Athammar
Torgeir Eraker
Nils Haugene
Kjell Iver Johansen
Knut Eraker
Geir Åke Dahlen
Erik Aaseth

Rundt Beerenbergs kraterkant juni 2008

Jeg har lenge hatt en drøm om å besøke Jan Mayen og Beerenberg, men spørsmålet var lenge: Hvordan? Det har liksom ikke bare vært å kjøpe en billett og dra når det gjelder denne vulkanøya. Flere alternativer ble vurdert, men det lot seg ikke praktisk gjennomføre før førsteutgaven av boka Norges fjelltopper over 2000 meter kom ut i 2005.

© Morten Helgesen

Forberedelsene

Men så, jeg tror det var sent i 2006, at jeg så en turarrangør reklamere med seiltur til Jan Mayen og bestigning av Beerenberg. Kanskje dette kunne være løsningen for oss? En ferdig snekret pakketur var ikke noe for oss – til det var våre mål med turen noe for spesielle, men kanskje vi kunne kjøpe deler av organiseringen? Som tenkt, så gjort: Vi gjorde en avtale med turarrangøren hvor vi selv skulle skaffe nok folk til å fylle båten og operere som et selv­sten­dig turopplegg på land, mens firmaet ordnet med båt, båtmannskap og noe fellesutstyr.
Etter noen måneder med litt privat markedsføring hadde vi fylt opp en båt, totalt 10 personer, stort sett kjente turkompiser, men også noen nye bekjentskaper. Vi kunne ikke skryte av så mye ekspedisjonserfaring, men det var i alle fall mye tur- og fjellerfaring samlet på et brett.
Turen ble berammet til siste halvdel av juni 2008, og primærmålet var å bestige Haakon VIIs topp. For noen var det dessuten et mål å bestige/kartlegge alt av mindre topper på Beerenberg over 2000 moh.
For å bøte på noe mangelfulle brekunnskaper, avholdt vi i april et brekurs med dyktige instruktører på Finse, og etter mye forberedelser og planlegging var vi omsider klare, med kriblende mager og reisefeber. Vi skulle ut på det store eventyret til den desidert mest eksotiske norske fjelltoppen over 2000 meter.

Vi reiser

© Morten Helgesen

Så omsider er det duket for avreise. I tillegg til meg selv er disse med på turen: Arne og Turid fra Rena, Nils fra Drammen, Torgeir og Knut fra Bergen, Kjell Iver fra Brønnøysund, Erik fra Hamartraktene, Åke fra Gausdal og Pål fra Pors­grunn.
På litt ulike vis har vi alle kommet oss vel frem til Isafjordur, en småby nordvest på Island. Etter en spennende innflyging blant bratte fjellsider blir vi møtt av Runar. Sammen med kaptein Sigurdur skal han føre båten over havet opp til Jan Mayen.
Det er en utrolig flott sommerdag. På fjorden er det kun små krusninger å se. Over fjellene, som på mange måter kan minne om Svalbard, er himmel­hvelvingen dypblå og vennlig. Spredte måkeskrik og en nedtonet fiskeeim danner en passende ramme der vi spaserer ut på brygga og får stifte vårt første bekjentskap med seilbåten Aurora.
Vi har en halv dag å slå i hjel før vi kaster loss. Den går med til proviantering, pub-besøk og latmannsliv. Men så – omsider, litt før midnatt fredag 13. juni, kaster vi loss og stevner ut fjorden. Avskjeden, som Runar og Sigurdur nettopp hadde med familie og venner på brygga, er en påminnelse om at vi skal ut på langtur.
På overfarten får vi en blikkstille dag med flatt hav, en natt med stri stamping og livlig sjøsprut. Flere går ned for telling og blir etter hvert nokså permanent sengeliggende. Maten på overfarten, som var inkludert i prisen, blir en rimelig affære for arrangøren. Litt morsomt er det også å konstatere seilergutta blant oss etter hvert hører til gruppen som er bleikest om nebbet. «Sjøulken» Kjell Iver der­imot, med flere år til havs, er helt upåvirket av at gulvet hele tiden på død og liv må gynge.
For øvrig er det ikke mye trafikk i denne delen av Nord-Atlanteren. Fra vi forlater Islandsk farvann ser vi ikke et eneste skip, men til gjengjeld en rekke hval, herunder et flott stevnemøte med en knølval, delfiner og sjøfugl. Spesielt havhesten holder oss trofast med selskap, dag og natt, skjønt natt og natt – vi er i midnattsolens rike nå, og det blir ikke lenger mørkt.
Utpå mandag ettermiddag, 16. juni, får vi omsider øye på land. For mange er ønske om fast grunn under føttene veldig påtrengende, og gleden er stor. Først er det bare en blek, blålig prikk i horisonten, men snart feies all tvil til side – vi kan se Jan Mayen!
Dagen har stort sett vært overskyet, men jo nærmere vi kommer land, desto mer blå himmel blir det. Timene snegler seg avsted, mens øya jevnt og trutt «vokser opp av havet». I begynnelsen så vi kun Sør-Jan, men lenger unna avtegnes noe hvitt mot horisonten, og det er ikke skyer. Det er Beerenberg, hvit og ren, badet i solskinn.
Vi seiler forbi Sørkapp og beundrer klippeskulpturer ute i havet slik som «Sjuskjera», «Kjeglene» og «Fyrtårnet». Været blir bare bedre og bedre, og havflaten er rolig, mens tallrike havhest kretser rundt båten. Og hele tiden «vokser» Beerenberg. For en kjempe! Olonkinbyen, hvor en permanent norsk besetning holder hus, passeres. Sigurdur kommuniserer på radio med stasjonssjefen. Til slutt, en drøy norsk arbeidsdag etter at vi så land, nærmer vi oss Eggøya, et landemerke nær foten av Beerenberg. Her er stupbratte klippevegger med de vakreste mønstre, bebodd av livlige sjøfugl i hopetall.
Eggøybukta egner seg dårlig for landgang, så vi prøver på vestsiden av Eggøya, i Jamesonbukta, og kommer oss på eventyrlig vis i land ved hjelp av en liten gummibåt, riktignok ikke helt tørrskodde alle mann, men det går. Jeg må innrømme at turen de snaue 5 minuttene fra seilbåten og inn til stranda var spennende nok. Mens gummibåten sakte fyltes av iskaldt havvann, speidet jeg nervøst mot stranda. I fart, på en bølgetopp, var det om å gjøre å hoppe så langt innpå lavasanden som mulig.

Velkommen til månen

Sent på kvelden har vi endelig fast grunn under føttene. Vi er på Jan Mayen, men det føles heller mer som månen. Mørk, løs lavasand gjør det tungt å bevege seg, og den klistrer seg til alt den kommer i kontakt med. Innimellom står skulpturer av størknet lava, og på strendene ligger store mengder drivtømmer, opprinnelig fra de sibirske skoger.
En frisk vind feier over Laguneflya og Basisslette, og man kan høre en konstant prikking fra sandkorn som treffer teltduken når vi går til sengs den kvelden.

Oppover Beerenberg til basecamp

Ny dag, og vi er heldige! Stasjonssjefen på basen i Olonkinbyen kommer kjørende og tilbyr oss bagasjeskyss over «månesletta» og inn i Ekerolddalen, der selve oppstigningen begynner. Med sekker som veier omlag 30 kg i snitt, er det ikke vanskelig å takke ja til tilbudet.
Inne i Ekerolddalen er landskapet med ett mer «frodig». (Alt er jo relativt, og mer goldt enn på lava­stranda er det knapt mulig å få det). Her inne i dalen får landskapet farge fra grønn mose, gresstuster og enkelte skinnende rosa fjellsmelletuer. En hissig storjo prøver iherdig å få oss avgårde med skinnangrep, og oppe i røysene ligger spredte snøfonner og glinser i sola. Temperaturen er behagelig.
Vi vinker farvel til Åge-Leif og jeepen i det den forsvinner i en støvsky, lirker på oss sekkene med et stønn og vender nesa oppover.
Stigningen er i grunnen jevn og slak, og underlaget veksler mellom mose, blokkmark med lav på, snøfonner og sand/leire. Litt oppe i lia råker vi dessuten på en klukkende, blinkende klar bekk. Er det trygt å drikke dette da? Noen smaker – ingen svovelsmak der nei. Det er en positiv overraskelse, rennende ferskvann er ikke noe man tar for gitt her. Vannet har en lei tendens til å forsvinne ned i grunnen, og bli der.
Etter hvert som vi vinner høyde, får vi utsikt på kjøpet. Vi skuer utover golde sletter og mot den glitrende havflata. Som en liten prikk ser vi Aurora – vår forbindelse hjem. Håper hun er der når vi kommer ned igjen. Eskkrateret er et annet artig naturfenomen, et nærmest perfekt krater, omtrent slik man får det presentert i tegneserier. Det ble observert utbrudd i området ved krateret både i 1732 og 1818.
Fra vel 400 moh går vi sammenhengende på snø, og ikke lenge etter dukker vi inn i et tjukt tåketeppe, som så ofte ligger rundt Jan Mayen. Det er en velsignelse å være mange til å tråkke spor i den vasne sommersnøen, og jeg synes i grunnen det er behagelig å rusle et stykke bak i køen.
«Kom dere i form til turen!» var beskjeden til gruppa noen måneder før turen, men det er uunngåelig med et kondisjonsmessig sprik i ei gruppe på 10 personer. Innover Kronprins Olavs Bre blir sekkene benyttet stadig mer som sitteunderlag, og det oppstår en intern drakamp i gruppa om hvor basecampen vår skal ligge. Noen ivrer for ei flate ovenfor Nunataken, mens andre er fornøyde med der de er. De fornøyde vinner idet Torgeir oppdager en bresprekk. Sekkene tas av, og det er åpenbart at enkelte ikke akter å ta dem på igjen i dag. Basecamplokalisering er dermed bestemt!

Første tur på Beerenberg

På vel 1250 moh, like over skyene og med Beerenberg i ryggen, rigger vi oss til. Klokkeslett er ikke så nøye her i nord, det er lyst døgnet rundt likevel. Sola holder oss med selskap et stykke inn i en ny dag, og jeg må nærmest true meg i seng. Det er jo så flott ute! Det er så spennende – og så annerledes! Det er ikke akkurat noen grytidlig «alpestart» på vår gruppe onsdag den 18. juni 2008. Innen vi har repetert litt «breting» og alle har fått på seg seler og nistesekken, er det nærmere lunsjtid.
Nunataken er et landemerke vi har lest og hørt mye om på forhånd, og det er ikke vanskelig å finne denne steinhaugen på ca. 1560 moh. Sprekkene opp dit er få og små, men ovenfor Nunataken endrer det seg radikalt. En gruppe fra stasjonen forsøkte seg på toppen 3 dager tidligere, men de rotet seg bort blant sprekker like ovenfor Nunataken og måtte snu. Vil vi finne en vei gjennom?
Den jevne og forholdsvis slake snøflata er nå byttet ut med skruis og glefsende bresprekker på kryss og tvers. Først passerer vi midt gjennom en slags svull, der brefallet i Bratthenget splittes i en vestgående (Kerckhoffbreen) og en sørgående del (Sørbreen). Deretter kommer vi ut på ei stor, nesten plan flate, omtrent som et amfiteater med Beerenberg som tribune. Etter litt vurdering velger vi å skrå litt opp mot høyre, siden det virker å være minst bratt. Flotte snøbroer fører oss elegant oppover mens brattheten tiltar, men det skulle bare mangle: Det øverste henget opp mot kraterkanten heter tross alt Bratthenget. Så med ett råker vi en tverrgående sprekk. Den turkisblå isen går over i dypblå, senere sortblå toner ettersom blikket søker etter bunnen. «Oj! Her er det langt ned!» Vi traverserer et stykke langs sprekken før vi finner en tynn liten bro helt i enden. Førstemann lister seg forsiktig over – den holder, og vi kommer oss alle trygt over. 50 meter ovenfor tar vi oss over ei bregleppe og ut på en markert snørygg til høyre for selve Bratthenget, en rygg som følges veldig greit videre. Det kribler litt ekstra i magen når vi nærmer oss kraterkanten. Hva venter oss? Hvordan ser det ut?
«Wow!» Førstemann er oppe. «Det er det råeste...!» En etter en kommer vi opp. Det er ikke rart at det blir noen klumper i magen og litt ekstra svelging.
I en trekvart sirkel omslutter en kvass snøkam Sentralkrateret, et digert snøbasseng omlag kilo­meteren i diameter. I nordenden har ismassene sprengt seg ut av krateret og velter mer enn 2000 høydemeter ned i havet i form av Weyprechtbreen. Der veggene på innsiden av krateret ikke er dekket av bratt snø og is, lyser fjellveggene i varme, litt rust­aktige, rødtoner.
Langt nede på Kronprins Olavs Bre kan vi se leiren vår, en liten klynge med små prikker i snøen.
Bretauet legges igjen her, like vest for Wordietoppen, før vi setter kursen nordvestover mot Haakon VII Topp, det høyeste punktet på Beerenberg. Etter kort tid er det god spredning i feltet, 10 små menneskekryp ulikt fordelt bortetter kraterkanten. Vi passerer flere mindre toppunkt, før en litt lengre, halvbratt kneik fører opp mot det som viser seg å være en fortopp. Her borte er ryggen pansret med en knudrete snøglasur som får formasjonene til å fremstå som finurlige kunstverk. Mens jeg står her og beundrer ruta videre, er allerede Nils og Turid oppe på Haakon VII Topp.
Det er bratt videre fra denne fortoppen, så vi går alle et kort stykke tilbake og tar oss litt ned i vestsiden, før vi runder innunder snøveggen. Jeg skritter over et mørkt hull i snøen, et lite spor av noe som sikkert er en større bregleppe. Den holdt de andre, så da holder den vel meg også. Jeg må også opp­om en liten sukkertopp nede i skaret etter fortoppen, før jeg drar litt ut til venstre og opp en bratt snøbakke. Der er den – toppen! Den kan minne litt om en vorte, en rundt klump som tilsynelatende er satt løst oppå ryggen. 5-6 skritt med god hjelp av fronttaggene på stegjerna, og jeg er oppe. Langs horisonten ser vi tydelig jordkrummingen. Etter en kort stund er hele gruppa samlet.
Det knipses og det jubles, og vår egen «LA8PV» alias radiomann Kjell-Iver informerer stasjonen i Olonkinbyen, så vel som kontaktpersonen på fastlandet.
Fra nordøst kommer det skyer drivende, og en stund ser det ut til at godværet skal si takk for seg. De ivrigste, som gjerne vil ta flere topper langs kraterkanten nå som vi er så godt i gang, lar seg overtale til å vente med det. Drøyt to timer senere, etter litt sightseeing blant storvokste isformasjoner nede i brefallet, er vi nede ved leiren igjen. Været ble ikke så ille likevel og vi kan kose oss utenfor teltene utover kvelden.

I ukjent terreng på Beerenberg

I dag, torsdag 19. juni, er det om mulig enda bedre vær enn dagen før. Rett og slett skyfritt. Turid, Knut og Kjell-Iver er veldig fornøyd med gårsdagens tur og velger en rolig dag i leiren, mens vi andre gjør oss klar for ny tur. Vi la igjen et bretau ved Nunata­ken dagen før for å slippe litt bæring, siden vi konklu­derte med at taulagsvandring ikke var nødvendig på flata nedenfor.
For å komme raskest mulig opp til kraterkanten, følger vi akkurat samme trasé som dagen før, men nedenfor Wordietoppen skrår vi ut mot høyre. Selv om gårsdagens tur var mer enn spennende nok for oss, er det relativt kjent terreng som har blitt besøkt en del ganger. Østover kraterkanten er langt mer ukjent land – her er det ikke mange som har gått!
Rett foran oss ligger den: Snøkammen bortover mot Mercantontoppen. Oppå ryggen ligger en 10-20 meter tykk breskavl. Ned til Sentralkrateret er det nesten loddrett, og på yttersiden er det en lang akebakke, som strengt tatt ikke tar slutt før havflata. Heldigvis har sola mykt opp snøen en tanke og det er heller ikke så veldig smalt, så vi kommer oss greit over en mindre topp og opp på Mercantontoppen. Utrolig artig terreng! De fleste storkoser seg, men et par av gutta synes det er tilstrekkelig med luft under vingene.
Vi har ikke peiling på hva som venter oss, men jeg blir ikke overrasket når veien videre ser langt mer kilen ut. Snøryggen smalner av til en egg – bratt og utsatt. På høyre side er det en snøvegg, stedvis mer enn 60 grader bratt, og på venstre vil jeg anslå at det er 40-45 grader ned mot Sentralkrateret på det meste. En utglidning er i alle fall ikke noe alternativ.
Nils, Pål og Åke er fornøyd og ønsker ikke å fortsette. De satser i stedet på å få haik med en gruppe fra stasjonen som har gjort et nytt forsøk på Haakon VII Topp i dag. Vi kan se dem på vei tilbake langs kraterkanten nå, så det blir et raskt farvel, før gutta skynder seg av gårde for å rekke bort til de andre før de begynner nedstigningen.
Vi resterende fire fortsetter oppdagelsesferden bortetter kraterkanten. Ned den bratteste kneika går i grunnen veldig greit, baklengs med nesa vendt inn i snøbakken, men lenger nede blir eggen for slak til å gå baklengs. Ennå er det mer enn 100 meter før jeg er nede, og luftig er det fortsatt i rikt monn. Snøen har en lett sprø og løs konsistens, og foten sklir litt for hvert skritt. Det kribler godt å gå forlengs ned denne eggen. «Morten, ikke hekt stegjerna nå,» sier jeg til meg selv. Å stoppe for å hvile er ikke aktuelt før jeg er nede. Endelig nede! Det kjennes unektelig litt forløsende. Torgeir venter med et glis der eggen vider seg ut fra en drøy fotbredde til noen meter.
Her i skaret mot Hakluyttoppen snudde den såkalte Symra ekspedisjonen i 2003, og før disse hadde muligens ingen vært her. Vi fortsetter med andre ord inn i jomfruelig terreng, stadig vekk i strålende vær og med humøret på topp.
Oppover mot Hakluyttoppen forserer vi et bratt, litt utsatt snøheng, men den solmyke snøen gjør at det føles ganske trygt. Vi passerer en markert liten sekundærtopp, før vi fortsetter opp på Hakluyttoppen. Snøryggen videre er også stedvis luftig, synes jeg, men etter østeggen på Mercantontoppen blir dette som den berømte parkturen.

Arnes pinakkel

Hakluyttoppen består av flere snødekte toppunkt. Vi måler som best vi kan for å finne det høyeste idet Arne får øye på noen pinakler nede i fjellsiden mot Sentralkrateret. Arne, alle toppers venn som han er, sier: «Hva med den a’?» og peker. Erik og jeg er litt mer reserverte. En omvei ned i den stekende snøskråningen nå som kroppen allerede begynner å bli sliten? Tørst er jeg også og lite drikke er det igjen i sekken. Men Arne får med seg Torgeir og durer av gårde for å sjekke.
Etter en stund lunter jeg etter, og Erik vil heller ikke bli igjen alene. Arne bestiger sin pinakkel bestående av fastfrosne «lavasmuler». Torgeir følger etter, og med en litt provisorisk sikring kommer jeg og Erik oss også opp. For hver bestigning blir toppen løsere og løsere. Alle tak og fester vakler, og det styrter en jevn strøm av lavabiter ned i krateret.
Torgeir forsøker å måle primærfaktoren med laser etter å ha gravd seg dypt ned i det snødekte skaret. Nesten 10 meter! Men vi nådde jo ikke snøbunnen, så vi sier 10 meter – for Arnes skyld.

Juvtinden – en ubesteget tind?

En gruppe på fire ekstremskikjørere var på den nord­lige delen av Hakluyttoppen sommeren 2001, men Juvtinden, den siste 2000-metertoppen på kraterkanten, har sannsynligvis aldri før blitt besteget, så vi kommer oss raskt videre dit. Utfra våre visuelle observasjoner antar vi også at sørøsthammeren på denne kanskje er cruxet på vår «kraterkanten-rundt-tur».
Via en bratt snøbakke kommer vi oss ned på flata mellom Hakluyttoppen og Juvtinden. Snøen er full av mørke lavapartikler, og snøflata ser ut som en spikermatte. Der partiklene har samlet seg er det smeltet dype skåler, og i mellom disse peker 20-30 cm høye snønåler beint til værs.
Som flere ganger før fører Torgeir an, med Arne hakk i hæl. Blir det vanskelig? Er det klatring? Den første biten går veldig greit, opp ei skrå hylle til en markert plattform ca. 2/3 opp mot toppen. Torgeir nøler litt videre, men vips er han oppe.
Hittil har ruta vært dekkett av snø og is hele ­veien, men opp mot Juvtinden er det delvis bart fjell, skjønt fjell og fjell – det føles mer som fastlimt småstein. Men «limet» holder, og snart er jeg oppe, jeg også. Det var i grunnen enklere enn fryktet.
Det er litt rart å tenke på at det sannsynligvis aldri har vært folk her tidligere. Selve toppen er snøfri, dekt av rødlig småstein, grus og sand. Ved foten av bergveggen under toppen siver det damp ut gjennom hull i snøen, en påminnelse om at vi står på kanten av en aktiv vulkan.

Så er vi ved veis ende og kraterkanten er traversert. Arne fabler riktignok om å ta seg ned på Weyprecht­breen og gå rundt Haakon VII Topp tilbake til leiren, men han får ikke noen stor oppslutning om for­slaget.

På returen klarner det opp såpass i lavlandet at vi får se Nord- og Austkapp på Jan Mayen. Frielebreen og Prins Haralds Bre kan vi følge med øynene helt til de møter saltvann nede i Austbukta.
Snøeggen øst for Mercantontoppen er heldigvis mye enklere å gå opp enn ned, og snart er vi tilbake ved Wordietoppen. Erik setter seg for å vente, mens Arne, Torgeir og jeg skal måle noen småtopper bort­over mot Haakon VII Topp. Etter småtoppene snur Torgeir for å gå tilbake til Erik, mens Arne og jeg ikke klarer å motstå et siste besøk på Hovedtoppen.

Besøk i Olonkinbyen og hjemreise

Etter nok en natt oppe på breen er det på tide å vende nesa nedover. Vi er så heldige å bli invitert til St. Hansfeiring i Olonkinbyen og få komme på besøk og se til hvordan mannskapet på denne utposten har det. Vi er visstnok de første utenfra som har besøkt øya siden siste flyvning i april – heldig for oss, for da synes stasjonssjefen det er allright med litt besøk.
Søndag 22. juni renner opp med gråvær, lavt skydekke, vind og noen få plussgrader, typisk Jan ­Mayen sommer, i alle fall nede på havnivå. Det er tid for å reise hjem igjen. På grunn av vindforhol­dene har Aurora seilt rundt øya og venter i Kvalrossbukta.
På en måte er det litt melankoli over det å skulle reise. Alle gir uttrykk for at det har vært et kjempeopphold på vulkanøya og et minne for livet, men samtidig skal det bli godt å komme hjem igjen.

Etterord

Seilasen hjem igjen var et nødvendig onde, men siden vi kom en dag tidligere enn beregnet til Island, fikk vi tid til litt sightseeing der før hjemreise. Å reise til Jan Mayen er noe man regner med å gjøre en gang i livet, men øya er et meget spesielt sted, som umerkelig setter spor hos mange, og jeg er ikke noe unntak. Et ønskefrø om en dag å komme tilbake er allerede sådd.