Galdhøpiggen - 2,469m

Name Galdhøpiggen
Search name Galdhøpiggen
Elevation 2,469 meter
Region Jotunheimen, Lom, Between Visdalen and Leirdalen
Parent regions Europe, Norway, Norway mainland, Innlandet, Oppland
Vertical separation 2,372 meter
Adviser admin (Administrator)
Last modification 09.03.2016
Alternative name Piggen
First ascent Flotten
Level of difficulty Level of difficultyLevel of difficultyLevel of difficulty 
Coordinates 32V 463564 6833873 (UTM)
Map Show object on map
Galdhøpiggen
Content
Language
Adviser mortenh - Get in touch with mortenh for questions regarding this article.
Statistics

Register ascent of Galdhøpiggen.

Overall 1584 members have registered 2889 ascents of Galdhøpiggen.

Galdhøpiggen is contained on 58 lists.

Map


Pictures

Høstdag på toppen.
Høstdag på toppen.

Høstdag mot toppen.
Høstdag mot toppen.

Sikteskiva på toppen av Galdhøpiggen.
Sikteskiva på toppen av Galdhøpiggen.

Folksomt ved hytta en forsommerdag.
Folksomt ved hytta en forsommerdag.

I tau over breen mot toppen.
I tau over breen mot toppen.

Weather for Galdhøpiggen

This service is temporarily unavailable.

Generelt

6. august: Enkelte tåkedotter kommer og går, og innimellom er det riktig så fint. Barnefamilier, venninne­gjenger, kompiser, japanske nikonturister, en eldre herre med pakkrammesekk, en velkledd frue. Det er sommer og godvær på Piggen. Folk strømmer opp fra Juvasshytta og Spiterstulen. Det summer i stemmer og knitrer i kvikklunsjpapir mens fotoapparatene går varme. Alle virker blide og svært tilfredse. Det mest påfallende, og svært ­trivelige, er den store andelen barn på toppen.
25. juni: Det lir mot kveld. En lei tåke sklir ned fra toppen og tar til å danse gjennom skar, rundt fjellvegger og over breflater, mens den sakte går i oppløsning. Lufta står helt stille. Man kunne hørt ei mus hviske. Den fyldige summingen av stemmer, som ofte henger rundt toppen, er langt unna. Jeg bretter ut liggeunderlaget blant noen ­steiner nær toppen og sovner tilfreds inn under en lys midtsommernatthimmel.
Galdhøpiggen kan oppleves på forskjellige måter, men uansett er det en opplevelse for de fleste – det er jo tross alt Norges, Nordens og Nord-Europas høyeste fjell. Det er noe spesielt ved det.

Hvem er høyest i landet her?

Går man langt nok tilbake i tid, var ikke folk klar over hvilket fjell som var høyest i kongeriket. Lenge trodde man at det var Snøhetta på Dovrefjell. Senere ble både Store Skagastølstinden, Loftet og Store Knutsholstinden trukket frem som kandidater. Etter hvert ble det mer og mer ­fokus på Galdhøpiggen. Landmåleren Harald ­Nicolai Storm ­Wergeland utførte målinger på fast fjell ­oppunder Glitter­tinden på 1840-tallet, og var sikker i sin sak: «Galdhø­piggen er Norges høyeste fjell.»
Den samme Glittertinden, Norges nest høyeste fjell, har imidlertid en bre/toppskavl øverst. Lenge var den så tykk at om man tok hensyn til snø og is, så var faktisk ­Glittertinden høyest. Dette førte til en langvarig debatt og tvekamp: Hvem er høyest? Skal man ta hensyn til snø og is, eller er det bare fast fjell som gjelder? Mens disku­sjonen pågikk, smeltet toppskavlen på Glittertinden jevnt og trutt, og i slutten av forrige århundre viste målinger at det ikke lenger var tvil: Med eller uten frosset vann på­ ­toppen av konkurrenten – det spilte ingen rolle. Galdhøpiggen var høyest uansett.

Førstebestigning og andre bestigninger

8. og 9. august 1844 gjorde Baltazar Mathias ­Keilhau sam­men med to studenter forsøk på å bestige ­Galdhø­pig­gen, eller «Ymels Fjeld» som det ble kalt. De startet i Visdalen, men på grunn av dårlig vær måtte de gjøre vende­reis på fortoppen som senere har blitt hetende Keilhaus topp.
Beretningen om Keilhaus forsøk på å bestige det høyeste fjell i landet vakte både oppsikt og (blant noen) ­nysgjerrighet. Sist i juli 1850 (eksakt dato er ukjent) la et følge på tre lomværer i vei fra setra til Stener Sulheim i Visdalen. Disse var i tillegg til Sulheim selv: Ingebrigt N. ­Flotten, kirkesanger og klokker i Lomskyrkja, og Lars ­Arnesen, ­lærer og også han kirkesanger i bygda.
I januar 1851 skrev Flotten litt om turen i et brev til sin sønn i Christiania:

«Naar du er bleven fri ved Seminaret i Sommer, følger du mig vel tilbage til Lom i det mindste til et Besøg her. Naar du kommer herop, skal vi bese Store-Galdhøpiggen; dog bliver du da ikke med de Første, som bestiger den, thi sidst i afvigte Juli vare jeg, L. Arnesen og Stener Sulem paa dens højeste Top, der overalt er bedækket med Snee. Vi gik Kl. 12 om Natten fra Sæteren i Vis­dalen og Kl. 6 om Morgenen var vi oppe paa den, Vejret var nede i Dalen, ja lige til Galdhøpiggens Fod meget mildt; men oppe på Toppen var Vinden saa kold, at vore Hænder bleve stive, da vi skule udskjære vore Navne paa en Stok, som vi sadde ned i Sneen. Man ser fra Toppen over en Mængde Bjerge, lige til Valdres, Nordfjord, Sogn, Dovre­fjæld, Østerdalen, og det forekom mig ligesom jeg saa ud over et stort Hav med hvide Bølger. Alene mot Syd talte jeg henved 30 Tinder, næsten alle bedækkede med Snee paa een eller ­anden side.»

  • Cand.med. Axel Arbo, som ble med Steinar Sulheim fem år etter førstebestigningen, i 1855, ble den første uten­bygdsboende som nådde toppen.
  • Rønnaug Sulheim, datter av førstebestigeren Stener Sulheim, var i 1856 første kvinne på toppen.
  • I 1886 gikk Johannes Vigdal og Richard F. Ball til ­toppen via den bratte vestflanken.
  • Allerede 1. juledag 1887 ble den første vinterbestigningen gjennomført. Fjellføreren Knud O. Vole gikk sammen med Thomas Thomassen Heftye og Carsten Borchgrevink opp fra Juvasshytta.
  • Sommeren 1912 ble nordvesteggen fra Porten klatret for første gang av N. Backer-Grøndahl og H. Horn.
  • I 1926 gikk den kjente fjellklatreren og filosofen Arne Næss for første gang hele traversen rundt Svellnosbrean, inkludert den artige sørvesteggen på Galdhøpiggen.

Nevnes må også Ole Røisheim, som besteg toppen første gang i 1855 og senere ble den store fjellføreren i ­området og på Galdhøpiggen inntil Knud O. Vole overtok den rollen. Med utgangspunkt nede på Røisheim og seter oppe ved Raubergstulen ble han Ole den som oppdaget ruta over Styggebrean, ei rute som siden ble den vanligste til Galdhøpiggen. Riktignok gikk den opprinnelige ruta til Ole Røisheim direkte opp til Svellnose først og ikke via nordøstryggen slik som i dag.
I 1870 kom et usedvanlig følge til Nord-Gudbrandsdalen og Galdhøpiggen. Det var den engelske byskriveren Hubert Smith, to sigøynergutter og en vakker sigøyner­jente, alle i fargesprakende antrekk. Det 150 kg tunge ­utstyret de hadde med seg, ble fraktet på tre esler. Med Ole Røisheim som fører kom hele følget seg til topps på Galdhøpiggen med utgangspunkt i Galdesand.

Soloppgangstur

«Den første sol på Galdhøpiggen» blir i våre dager tilbudt som kommersiell føringstur, men allerede i 1889 fantes det turister som ønsket å se soloppgangen fra Piggen.
I august det året gjennomførte B. Giertsen en vellykket soloppgangstur sammen med Knud O. Vole, og etterpå skrev han blant annet følgende:

«Ankom Juvashytten 13de August om Eftermiddagen. 14de Taage og dels Sneveir. Tilbragte en hyggelig dag sammen med Knud Vole. Om Aftenen lettede Taagen lidt og efter Avtale vækkede Knud os Kl. halv to om Natten. Kl. 2 drog vi afsted i det mest straalende og tindrende Maaneskin og havde en uforglemmelig Tur oppover mot Piggen. Naaede Toppen Kl. 4 efter jævn Marsch just som Solen randt i Øst. Et collosalt Skue! Og en Belysning som trodser enhver Beskrivelse – fra de fineste lyseste Farver i Øst til den blygraa Ligfarve i Vest hvor Natten svandt! Tindehavet klart. 4 og en halv grad Kulde. Tilbragte over 3 Timer på Toppen, og kom efter en og en halv Times Gang tilbage til Juvashytten kl. 9 og fik underveis Anledning at se og høre nogle svære Kalvinger af Bræen i Juvvandet.»

Utsikten

Utsikten fra Galdhøpiggen sies å være ca. 35 000 km², ­eller snaut 10 % av landet, furet værbitt som det stiger frem. ­Generalsekretær i Turistforeningen, Andreas ­Bacher, skrev i boka Til fjells at Hårteigen på Hardangervidda, ca. 174 km unna, er det fjerneste punkt man kan se fra ­toppen. Han overså da Gråhøgda på grensa mellom Os og Tolga i Hedemarken, som lar seg sikte inn litt til høyre for Kvitingskjølen i horisonten, ca. 178 km unna. Utsikten til enda fjernere landemerker, som man teoretisk skulle ­kunne sett fra toppen – Gaustatoppen for eksempel − hindres av andre fjell. Gaustatoppen er for øvrig det fjellet som kan skilte med landets videste utsikt (man ser ca. 50 000 km²), til tross for at den er nesten 600 meter lavere enn Galdhøpiggen. Dette skyldes at Gaustatoppen ligger fritt og høyt hevet over omgivelsene, mens Piggen har mange fjell på alle kanter som er nesten like høye som den selv.
For de fleste vil ikke de blåeste toppunktene i ­horisonten være synlige − da behøver man en god kikkert og helst en over gjennomsnittlig klar dag. Men det gjør ikke noe, det er mer enn nok annet spennende å hvile øynene på i de nære omgivelsene.
Mange har latt seg begeistre av utsikten opp gjennom årene og forsøkt å skrive ned sine inntrykk. En av disse var botanikeren Axel Blytt, som i 1864 var med Ole ­Røisheim til topps. Etter turen skrev han bl.a.: «Fra selve ­Piggen har man et rundmaleri som vel intet annet punkt i vårt land kan oppvise maken til. Så godt som alt hva ­Norges høyfjells­natur kan fremby av villhet og ­majestet, ser man her på en gang... ...Som på et landkart, ser man ­udbredt foran seg alle Norges sentrale høyfjell. At en slik utsikt så vel i ordets billedlige som egentlige betydning må kunne ­betegnes som opphøyet, skal vel ikke noen kunne nekte.»
En annen skriftlig beretning om utsikten forfattet ­lærer Jonas Nicolai Prahm i DNTs årbok 1872. Fra sin tur i 1868 forteller han følgende om utsikten: «Hvad så jeg deroppe? – Ja, hvad nytter det at sige, at dette var glanspunktet i denne sommers herlige fjellvandringer, ja det største og ­herligste jeg har seet i mitt liv.»
Emanuel Mohn, en mann som ikke er kjent for å bruke få ord i sine skildringer fra Jotunheimen, tok seg også tid til å beskrive utsikten fra toppen: «Det hele ser ud som en sammenhængende mur, halv fast, halv flytende, halv luft, tyndere og tyndere op mod horizonten, i hvilken den ­tilsidst svømmer over uden faste grænser. Det er i dette ­kolossale fjernsyn, hvor jorden synes at løfte sig op og hvor alle grænser taper sig, som gjør det mest gribende og over­vældende indtryk her oppe, ja næsten virker en slags angst, for at ­jorden skal forlade sin faste grun, og flyde tilbake i sit ophav. Udsigten fra tinden svarer til fjeldkroppen; den er mægtig, storartet, overvældende, kolossal, gigantisk, uhyre, man kan bruge så stærke udtryk man vil, man kommer den dog ikke nær. Men skjønt er her ikke. Og dette er Norge, saaledes ser vort kjære fædreland ud! På de 500 kvadratmile, som vi måske overskue, ikke en eneste menneskelig bolig! Hvor ere så ’de tusen hjem’? Ja, vi vide jo alle at de må ligge nede i revnerne. Men det af Norge, som vi se, hele dets øverste flade, er kun en uhyre ørken, en grænseløs, uoverskuelig vildmark.»
Galdhøpiggen har en kontrastrik utsikt som ­veksler fra et størknet hav av snø, is og forrevne tinder mot vest til et mer bølgende landskap, hovedsakelig fritt for snø, mot øst. Av Jotunheimens tinder er det bare et fåtall som skjuler seg for Galdhøpiggen. Like utenfor Heimen ­ligger kjente fjellområder som Jostedalsbreen, Dovrefjell, ­Rondane og Filefjell. Enda lenger unna ligger Hardangerjøkulen, ­fjellene rundt Romsdalen, Sunndalsfjella. Riktig langt unna kan ørneblikket finne Norefjell og den tidligere nevnte Gråhøgda.

Navnet

Navnet Galdhøpiggen er avledet av galde, som kan bety vei i bratt fjellside. Galdegårdene i Bøverdalen har fått navnet sitt etter dette og har igjen gitt navnet til det kolossale fjellmassivet som de sitter på foten til. Galdhøpiggen ble etter hvert det offisielle navnet på den høyeste toppen i massivet, som tidligere gikk under navnet Ymels Fjeld. Emanuel Mohn svermet lenge for navnet Galdhøtind, men det nådde ikke frem.

Toppbre og smelting

Under førstebestigningen i 1850 var toppen dekket av evig snø og is. Det var den fortsatt under annenbestigningen i 1855, og det samme finner man i en skildring fra 1864. Da Mohn var på toppen for første gang i 1868, var imidlertid toppen snøfri. Men en kuldeperiode må ha sørget for etablering av en ny fonn på toppen. Da Knud O. Vole bygget den første bua på toppen av Piggen i 1888, måtte snø og is hugges vekk for å komme ned på fjellet. Mot århundreskiftet forsvant den evige snø på toppen av Galdhøpiggen for godt, og i 1922 anmerket den samme Vole at det var noe sånt som 50 meter med snøfri steinrøys fra hytta og ned til breen. Siden har smeltingen fortsatt i bølger. I våre dager strekker ura seg langt nedenfor hytta, og selve Piggbrean tar først til omtrent nedi skaret mot Keilhaus topp. Tidlig i forrige århundre var det også en velvoksen snøskavl neden­for toppen langs stupkanten mot Styggebrean. Denne er også i praksis borte i våre dager.

Hytter på toppen

Sommeren 1888 reiste Knud O. Vole den første hytta på toppen, ei lita trebu på ca. 4 m². Isen måtte hogges vekk for å komme ned på fast grunn, og materialene ble båret til topps. Den første stemningsbeskrivelsen fra den nye hytta står å lese i den gamle gjesteboka på Spiterstulen: «I Knud Voles hytte var der os iberegnet 20 turister med 3 førere; stemningen var trods det uheldige veir animeret.»
Hytta ble raskt populær og hadde 172 besøk den første sesongen. De påfølgende årene lå besøkstallet mye rundt 200. 7.8.1890 skjedde for øvrig den første overnattingen i hytta.
Når man ser gamle bilder av hytta, er det i grunnen merkelig at den stod så lenge som den gjorde. Det var ei enkel plankehytte omgitt av en beskyttende ringmur av stein, snaue meteren høy i bunn. I motsetning til senere hytter var den plassert helt på toppen. Vinteren 1919 var det imidlertid slutt, da en kraftig vinterstorm feide den bort. Nå fulgte en årrekke hvor Piggen var hyttefri og kun den monumentale varden prydet toppen.
Så, i 1925, fant Lars Sulheim på Spiterstulen ut at det var på tide med en hytte på toppen igjen. Steinarstugu, ei lita, laftet hytte, ble reist oppunder toppen, like nedenfor der dagens hytte ligger.
Knut K. Vole, også kjent som «Velt-Knut», hadde i mellomtiden overtatt ansvaret på Juvasshytta og satt ikke stille og så på at Lars på Spiterstulen overtok hegemoniet på Norges tak. Allerede i 1926 svarte han på utfordringen og reiste ei hytte på samme sted som dagens hytte ligger. Alle materialene ble båret opp, og Knut K. Vole skal etter sigende ha tatt mer enn 300 (!) turer opp til toppen denne sommeren.

I årene som fulgte oppstod det nok en litt anstrengt konkurransesituasjon. Skriftlige kilder mer enn antyder at forholdet mellom Lars på Spiterstulen og «Velt-Knut» på Juvasshytta ikke var det beste hele tiden. At det ble tett konkurranse, litt skuling og kanskje «knuffing», er lett å forstå. Når den ene begynte å selge postkort, måtte vel den andre følge etter, og så videre. Hvis man ble med førerne fra Juvasshytta til toppen, var det vel opplagt å handle på Volehytta, og førerne fra Spiterstulen så nok helst at deres gjester skulle besøke Steinarstugu.
Hyttene fikk et stadig bredere tilbud. Steinarstugu fikk status som posthus på 1950-tallet og etter hvert fast vertskap, mens Volehytta fikk matservering fra 1960.
Sommeren 1960 hadde toppen sin eneste «fast­boende familie». Fjellmannen og føreren Torbjørn Ringebo fra ­Bøverdalen ble i sin tid spurt av Lars Sulheim på Spiter­stulen om han kunne tenke seg å tilbringe sommer­sesongen i Steinarstugu, Sulheimfamiliens hytte på ­Piggen. Dette var i mars, og Ringebo bestemte seg for å takke ja. Sammen med kone og to barn bodde og jobbet han seg gjennom sommeren 1960 på toppen av Norge. Sommeren var av det dårlige slaget, med flere stormer som fikk hytta til å riste, men alt i alt ble det et godt minne for den eneste familien som har bodd fast på Piggen. Økonomisk gikk det visst også rundt på et vis.
Etter at de reiste ned fra fjellet for sesongen, ble hytta knust i en storm, og sommeren etter ble den gjenfunnet i løse deler over et stort område.
Så var atter Volefamilien alene på Piggen. Eiliv og Charlotte på Spiterstulen valgte å ikke bygge ei ny hytte. Men en vindfull januardag 1969 gikk det ikke likere med den siste Volehytta enn med de andre – vinden feide den ned fra toppen.
Fra 1969 til 1974 fulgte en litt spesiell periode. Det var ingen hytte på toppen, men trafikken var stor, og det samme var etterspørselen etter suvenirer og noe å bite i. Per Vole, oldebarn av Knud O. Vole, mannen som bygde den første hytta på toppen, reiste enkelt og greit et hustelt på toppen. Herfra solgte han varer han selv bar opp fra Juvasshytta hver dag. 6 somre stod teltet på toppen, og ikke én gang brakk det sammen. Det nærmeste var noen bøyde teltstenger.

Til sist, i 1975, fikk Tora og Ragnhild Vole på Juvass­hytta satt opp dagens hytte, som for mange er selve symbolet på Galdhøpiggen. I motsetning til tidligere «Piggje­hytter», som ble bygget av tre, ble denne oppført i stein. Rettere sagt er hytta reist i tre, men innkapslet i en solid mur av stein fra området rundt hytta. Også taket er dekket av stein. Selve oppholdsrommet har tre vinkelvinduer som stikker både ut og opp, noe som kan gi visse assosiasjoner til vikingetidens dragehoder. De gir i alle fall hytta et lett gjenkjennelig og karakteristisk preg. Bruttoarealet er på 72 m². Ved siden av selve oppholsrommet med sitteplass til et femtitalls personer, er det en liten kiosk og et krypinn for hytte­verten som bor på toppen store deler av sommeren. Det er ingen overnattingsplasser for turister, ingen do og ikke innlagt vann i steinbua.
Mer om sommeren i Norges desidert høyestliggende byggverk kan du lese mer om i egen artikkel på side 212.

Raske «Piggturer» og mange «Piggturer»

Fra Spiterstulen er tidsforbruket til Galdhøpiggen angitt til 4 timer opp og 2 timer ned. Denne ruta er, kanskje ikke så overraskende, blitt brukt som treningsarena og utford­ring for mang en sprek person. Tidlig på 1930-tallet gikk den kjente orienterings­løperen Willy Lorentzen etter klokka og toppet ut på 1 time og 33 minutter. Lars Sulheim på Spiterstulen prøvde seg i 1934, og med fjellutstyr inkludert bretau «gikk» han på 1 time og 26 minutter. Sønnen Eiliv greide turen på 1 time og 18 minutter noen år senere, også det med fjell­utstyr.
En del år senere var det en rekke skøyteløpere som forsøkte seg, som en del av treningen. Knut «Kupper’n» Johan­nesen og Roald Aas greide turen på henholdsvis 1.21 og 1.24, mens Per Willy Guttormsen nådde toppen på sterke 1.13. Riktignok i kortbukse og uten sekk, i motsetning til Lars og Eiliv Sulheim.
Rekorden så langt er det langrennsløperen Reidar Bekkemellom fra Heidal som har, med tiden 1.04. Vil du teste deg? Hvorfor ikke bli med på motbakkeløpet Galdhøpiggen Opp?

Hvem som har vært flest ganger på Piggen, er vanskelig å si. Både Lars d.y. og Eiliv Sulheim anslås å ha vært om lag 1000 ganger på toppen fra Visdalen.
Fra Juvasshytta var Knud O. Vole mellom 1500 og 2000 ganger på toppen, og sønnen Knut K. Vole og barnebarnet Torkjell Vole har også ca. 2000 bestigninger.

Føring på Piggen

Føring har lange tradisjoner på Galdhøpiggen, ja lengre enn på noe annet fjell i Norge. Det begynte litt uformelt og forsiktig med Stener Sulheim i Visdalen, før Ole ­Røisheim etter hvert overtok som den store førerprofilen. Virkelig trafikk ble det først etter at Knud O. Vole kom i gang og ­etter hvert etablerte seg med Juvasshytta. Samtidig ­utvik­let trafikken seg også fra Spiterstulen.
I våre dager er det først og fremst med utgangspunkt på Juvasshytta at det blir ført til toppen. Fra Spiterstulen har de etter en lang pause gjenopptatt føring via normalruta. Det er dessuten tilbud om føring opp fra Visdalen via Svellnosbrean, en høyst anbefalelsesverdig tur.

Litt forskjellig småplukk fra Piggen

  • Styggebrean har krympet veldig mye de siste 200 årene. Tidlig på 1800-tallet skal breen ha nådd helt ned til elva i Visdalen, og siden har den trukket seg gradvis oppover fjellsiden og ligger nå godt innpå fjellet, ute av syne fra ­dalbunnen. I bredden er det også blitt mye mindre snø og is. I begynnelsen gikk man for det meste på snø fra Juvasshytta og helt opp til toppen. I våre dager går man vel så mye på stein som på snø en normal sommerdag.
  • I mellomkrigsårene forsøkte «Velt-Knut» Vole seg med reinsdyr som dro turister over breen i en slede. Et populært tilbud blant enkelte besøkende.
  • Kristi Himmelfartsdag 1928 fikk Galdhøpiggen for første og foreløpig siste gang besøk av en regulær bil, ombygget med belter. Med litt dytte- og drahjelp kom den seg opp, og det hele ble filmet.
  • 8.9.1935 ble det laget radiosending fra toppen av Galdhø­piggen for første gang. Utstyret var ikke akkurat lett og hendig på den tiden, i tillegg var det sårbart for elementene. Sendingen ble tatt opp på grammofonplater som ­senere ble sendt fra studio i Oslo. Det var kuldegrader på toppen, og stemmene ble forvrengte.

Getting there

Normalveien fra Spiterstulen:

Klikk på kartet for å åpne en dynamisk versjon.

Fra Spiterstulen går det merket og særs tydelig sti rett opp fjellsiden på den andre siden av elva. Stigningen er rimelig kontant, og mange kjenner nok både melkesyre og pust ganske kjapt. Trøsten er at høydemeter vinnes raskt. Noen hundre meter oppe i lia passeres et stidele. Her tar en mindre markert sti av til høyre i retning Juvasshytta, mens hovedtråkket mot toppen etter hvert dreier litt mot venstre.
For hver gang man tar en pause, har horisonten fått plusset på noen nye fjell, og slik fortsetter det helt til man etter hvert passerer gjennom et elveskar. Her ligger det ofte snø. Videre innover mot Svellnose er det et parti som er forholdsvis flatt, gjerne snødekt, innen man forserer ei steinur opp til fjellryggen øst for Svellnose.
Her på fjellryggen får man med ett en klimaforandring. Fra å ha trasket i en bred fjellside så langt, befinner man seg nå nær stupet mot Styggebrean. En forfriskende og spennende opplevelse for mange, litt truende og skremmende for andre, men selve stien går et godt stykke fra kanten, så det er helt uproblematisk. Dette punktet hvor man kommer opp på ryggen, blir også gjerne kalt «halvveis til ­Piggen», selv om man i realiteten er mer enn ­halvveis. Videre fortsetter ruta opp forbi Svellnose, men man må gjerne ta en bitte liten avstikker for å komme helt til topps på denne første fortoppen.
Fra Svellnose bærer det litt ned, men man kan i det minste skimte toppen «baki der», bak Keilhaus topp.
Keilhaus topp er neste, og nå begynner det å røyne litt på for mange. Bakken er bratt og seig, og lufta tynnere enn før. Men vel oppe på Keilhaus er det i det minste slutt på narrespillet. Ingen flere fortopper. Neste topp er Toppen.
Fra Keilhaus må man ned på et bredt band. På venstre side er det stupbratt ned mot Svellnosbrean, mens Piggbrean ligger nede i lia til høyre. Hold god avstand til sistnevnte. Man skal ikke langt utpå før man risikerer å råke ut for dype sprekker.
I den siste og seige bakken opp til toppen holder man i venstre kant av de bratte snøbakkene, før man til sist ­dreier litt til høyre mot hytta og toppen.
Den kjente forfatteren og tegneren Thorbjørn Egner var også glad i fjellet. I juli 1933 gikk han normalruta fra Visdalen, og etter turen skrev han ei lita vise i den såkalte «Piggjeboke» til familien Sulheim på Spiterstulen. ­Teksten skildrer enkelt og treffende den følelsen mange har når de strever seg over fortoppene på vei til selve Piggen, dette forferdelige narrespill med toppen som «alltid» ligger bakenfor neste topp.

«Vi så en topp og krabbet opp,
men så en ny, og bannet – (fy!),

Vi skuffet dro til nummer to,
men nok en topp vi måtte opp.

Men endelig så vi hytta lå
der fin og grå mot himlen blå.

Og Piggen ble vår alles venn,
vi ville snøtt nok ned igjen.»

Varianter fra Spiterstulen:

a) Liten omvei mot nord:

En litt mer ensom omvei fra Spiterstulen, i alle fall deler av turen, er å følge ruta mot Juvasshytta, forlate stien litt før høyde 1636 moh og dreie til venstre opp nordøstryggen mot Svellnose. Ryggen er forholdsvis lettgått hele veien til man lenger oppe kommer inn på normalruta igjen. En liten avstikker til punkt 1804 moh. utpå pynten mot Visdalen gir fin og luftig utsikt ned i dalen.

Via Svellnosbrean:

Dette er en av de fineste måtene å bestige Galdhøpiggen på. Turen går via bre, og man bør derfor benytte fører­tilbudet eller selv inneha nødvendig kunnskap og utstyr for trygg ferdsel på bre.
Etter å ha passert broa over Visa, følger man tydelig sti til venstre i retning Svellnosbrean. I begynnelsen vinner man høyde langsomt på en behagelig måte, gjennom vel­duftende lyng og krattvegetasjon, mens man regelmessig passerer klukkende bekker.
Litt lenger oppe må elva fra Svellnosbrean krysses. Det ligger noen enkle klopper her, men de kan være spennende nok når vannføringen er stor og plankene delvis står under. Videre sikter man seg inn på den imponerende ­moreneryggen som følges opp til brekanten.
Det er flere varianter over breen. Til venstre for ­Solskinnstoppen unngår man det meste av sprekker, men også helt til venstre i selve Eventyrisen kommer man seg greit opp. Lenger til høyre blir det vanskeligere å finne en vei gjennom islabyrinten.
Ovenfor brefallet krysser man breflata over til ­kroken oppunder foten av Svellnose, hvor man relativt enkelt tar seg opp til sørøstryggen på Svellnose. Denne følges til ­toppen, hvor man kommer inn på normalruta mot ­Galdhøpiggen.

Normalveien fra Juvasshytta:

Mange foretrekker denne ruta til toppen, kanskje ­spesielt mindre fjellvante mennesker som bare har et ­ønske om å bestige landets høyeste fjell. En betydelig mindre høyde­forskjell samt trygghetsfølelsen en fører gir, er nok de ­viktigste årsakene. Selv om noen går til toppen på egenhånd fra Juvasshytta, går de aller fleste med fører. ­Brevante kan fint danne sitt eget taulag, men det er også noen som tar sine sjanser og går alene og usikret i sporene til ­gruppene, til tross for at det på det sterkeste advares mot dette. Sjansene for å falle i en sprekk på en oversiktlig finværsdag er kanskje ikke så veldig store, men hva om tåka kommer sigende og man kommer utenfor den vanlige leia?
Fra Juvvatnet går det tydelig sti over Juvflye (noen går veien bort til skisenteret i begynnelsen) og slakt oppover mot Styggebrean, hvor man binder seg inn i tau. Brekrysningen tar normalt ca. 45 minutter og fortsetter jevnt oppover breflata. Vær for øvrig klar over at det i varmt vær fort blir mye sørpe, overvann og bekker på breen, så solid fottøy er en stor fordel. Noen ganger er det nesten umulig å unngå å bli blaut på føttene, til tross for fjellstøvler.
De fleste taulagene svinger seg i en slak bue inn mot nordøstryggen på Galdhøpiggen og entrer denne på skrå fra høyre. Vel oppe på fast fjell binder man seg ut av tauet og klyver siste det stykket til topps. Det kan stedvis se litt bratt ut, men ruta er enkel og fin. Noen korte passasjer tar man helst hendene litt til hjelp.
Den største utfordringen er hvis det ligger steinhard skare i hellingene mot toppen, men det er som regel ei stripe med snøfri steinrøys det meste av veien opp når man kommer litt utpå sommeren.
Turene med fører bruker gjerne 6,5–7 timer totalt, det vil si omtrent like langt tid som fra Spiterstulen, til tross for betydelig mindre høydeforskjell, noe som blant annet skyldes tidkrevende tekniske pauser i forbindelse med brekrysningen. Mindre, private taulag går gjerne en del raskere.

Føring fra Juvasshytta koster pr. 2013 kr. 200 for voksne og 150 for barn under 15 år. Les mer om føringen her: http://www.juvasshytta.no/generelt.htm

Varianter:

Opp Piggbrean:

Hvis man ønsker litt mer nærkontakt med et brefall, kan man styre litt mer mot venstre utpå breflata og sikte seg inn mot Piggbrean som en variant til den vanlige nordøst­ryggen opp mot Piggen. Denne brearmen begynner med en bratt snøbakke før man må gjennom et parti med noen store sprekker. Siste del flater litt mer ut innen man når steinrøysa nedenfor toppen.

Rundtur om Svellnose:

Går man i eget taulag, kan man også gå opp den relativt enkle bretunga som stikker opp fra Styggebrean i retning skaret mellom Svellnose og Keilhaus topp. På den måten får man med seg alle tre toppene på ryggen i tillegg til at det blir en slags rundtur når man returnerer normalveien på nordøstryggen.

Krevende turer:

Svellnosbrean rundt:

Dette er en av de virkelig fine traversene i Jotunheimen. Lang, luftig og litt utfordrende. Man kan gå den begge ­veier, men for å få den rette stigningen mot Galdhøpiggen vil vi kanskje anbefale å gå runden med klokka. ­Tidsbru­ken vil kunne variere mye etter form, erfaring og turfølgets sammensetning. Vi brukte 15 timer da vi gikk den med en forholdsvis stor gruppe – inkludert rikelig med pauser.
Fra Spiterstulen følger man stien opp til ­Svellnosbrean, før man tar seg opp i venstre kant av breen. Litt til høyre for den østlige utløperen på Tverråtindryggen fører en snøbakke (ofte delvis bar sent på sommeren) helt opp på ryggen. Dette er vanligste atkomst til ­Tverråtindryggen fra øst, men snøbakken kan være litt hard tidlig på ­morgenen, siden den ligger i skyggen. Videre er det enkelt opp til Midtre Tverråtinden, med godt utsikt til det meste av ­runden som ligger foran en.
Et kort stykke vest for Midtre møter man turens ­første utfordring: En bratt hammer, som mange velger å ­rappellere ned. Det er mulig å omgå den i sørflanken, men da må man et godt stykke ned. Omgåelsen er dessuten også nokså bratt. Etter hammeren vest for Midtre er det igjen enkel gange/lett klyving opp til Store Tverråtinden.
Fra Store går man først over en uanselig topp, Vestre Tverråtinden, før man dreier mot nord i retning Ymels­tinden. På veien passerer man flere mindre topper. Det går greit å følge ryggen (med stedvis klyving), men ­mange ­faller for fristelsen til å ta ut på den snødekte breen til ­høyre. En kjapp avstikker ut til Svellnosbreahesten er dessuten også mulig.
Ymelstinden ser bratt ut herfra, men det løser seg noe opp ved nærmere øyesyn. Det er flere varianter, men de mest direkte er enten en kort taulengde (ca. grad 3) rett opp, eller en nokså løs renne (grad 2) til høyre for eggen. Fra Ymelstinden er det et kort, luftig punkt der normalveien dreier ut i flanken mot Svellnosbrean.
Opp til neste tind, Storjuvtinden, er det klyveklatring (grad 2) om man går rett opp eller like til venstre for ryggen. Enklere blir det om man runder et stykke bort i vest­flanken og går opp ura fra vest. Nå gjenstår den siste ­luftige ryggen bort til Galdhøpiggen. Etter å ha passert en bitopp litt øst for Storjuvtinden bratner det til. Man kan enten ta en lang rappell (30–40 meter) eller dele denne i to. Like etter den første markerte hammeren dukker det opp en ny og mindre hammer. Denne valgte vi å omgå i sørflanken, da det ikke var noen gode rappellfester å finne mot øst. Videre til foten av Galdhøpiggen er det nå langt enklere inntil ryggen atter bratner til. Et kort opptak og et lite, påfølgende parti er gradert til 2–3, mens klyvingen videre oppover blir enklere og enklere.
Så omsider, forhåpentligvis med kveldsola varmende mot venstre kinn, kan man innta vårt høyeste fjell fra en litt uvanlig kant, etter en variert og opplevelsesrik tur.
Nå gjenstår bare en lang unnabakke via Keilhaus topp og Svellnose ned normalveien fra Galdhøpiggen til ­Spiterstulen.

Dersom man går mot klokka:
Hammeren vest for Midtre Tverråtinden anslår vi til grad 3–4 om man går den andre veien. Hammeren øst for Storjuvtinden er vi usikre på, men anslår omtrent det samme.

Via Storjuvbrean fra Elveseter:

Dette er en skikkelig «dal til fjell»-tur. Elveseter ligger på under 700 moh. dypt nede i Leirdalen, mens Galdhø­piggen, 7,5 km unna i luftlinje, ligger om lag 1800 meter høyere – en stigning omtrent på linje med de råeste «fjord til fjell»-turene man finner på nordvestlandet.
Turen kan fint gås om sommeren også, men den er kanskje spesielt fin som en vårskitur. Uti mai begynner det så smått å grønnes litt nede i Leirdalen. Den gamle veitraseen følges opp til Storjuvbrean, før man fortsetter på breen inn mot foten av Galdhøpiggen. Her tar man seg opp ei bratt renne til Porten (isøks og stegjern kan være nødvendig) og ut på Styggebrean. Siste stykket går man den vanlige nordøstryggen til topps.

Klatrerute opp nordvestryggen fra Porten:

Fra Porten kan man klatre nordvestryggen til toppen. Totalt er det snaut 250 høydemeter fra Porten og opp, men bare de drøyt 100 første er klatring, rundt grad 3/3+ ad letteste rute. Videre til toppen er det klyving, totalt ca. 5 taulengder nær ryggen eller litt til høyre for ­denne.

Winter

Fra Spiterstulen:

En tur til Galdhøpiggen med ski er heller ikke å forakte. Fra Spiterstulen følger mange omtrent samme trasé som sommerstien. Rasfaren må imidlertid vurderes, selv om den generelt er liten. Den første bratte kneika kan også omgås via en litt slakere flanke lenger sør, før man kommer inn på sommer­traseen på ca. 1500 moh.
Se også turartikkel på neste side fra en skitur til ­Galdhøpiggen fra Spiterstulen.

Fra Raubergstulen/Juvasshytta:

Veien til Raubergstulen er kjørbar deler av vinteren, og turen derfra er langt slakere enn fra Spiterstulen, selv om den er lang. Først går man opp til Juvflye og deretter til og over Styggebrean, innen man følger nordøstryggen opp som man gjør om sommeren.

Når veien til Juvasshytta åpner i mai en gang, er dette en meget enkel og attraktiv skitur i noen uker mens ski­føret ennå holder seg.

Pictures

Starting points

Literature and references

Artikkelen over er skrevet av Morten Helgesen i 2008. Artikkelen i sin helhet kan leses i boka listet opp nedenfor. Videre kilder står også oppført i den.

Konkurranser

Disse konkurransene er dessverre ikke lenger i drift, men nedlagt.

Other pictures

Trip Reports

User comments

Comment title:
Characters left: 1000
Comment text: