Jiehkevarri (29.04.2024)

© Morten Helgesen

© Morten Helgesen

© Morten Helgesen

© Morten Helgesen

© Morten Helgesen

© Morten Helgesen

© Morten Helgesen

#Prolog
I fjor mai hadde jeg og Anne satt av ganske mange dager hvor vi lå på været for å få til en tur til toppen av Troms. Anne samler på fylkestopper og vil veldig gjerne ha den, og selv har jeg i mange år hatt lyst på tur til Lyngen hvor jeg aldri tidligere har vært. Men begredelige værmeldinger og tilhørende stusselig vær, gjorde at det rett og slett ikke ble noen tur i 2023. Derfor var det bare å gjøre et nytt forsøk i 2024.

#Hoppe på første mulighet
Det er noe litt småslitsomt å ha en prioritert turplan hengende over seg. Man kan liksom ikke si helt ja til ditt eller datt, for er det da, og bare da, det blir fint vær der i nord, så må vi jo dit :-)
Når det dukket opp et høytrykk i slutten av april, var vi derfor raske til å hoppe på. Høytrykket skulle vare sånn omtrent til tirsdag 30. april. Aberet var bare at vi hadde tursamling her på Veslebu til og med søndagen, så det måtte bli tirsdag eller natt til tirsdag som turen ble gått.
Torsdagen før tok vi en beslutning: Bestilte flybilletter og ga beskjed til to andre som hadde vært interessert i turen. For Øyvind klaffet det dessverre ikke, men Jørn hev seg sporty med.

Anreisen
Det var spennende å følge med på værmeldingene etter at fly og leiebil var booket. Heldigvis holdt det seg noenlunde stabilt. Vi stod faktisk opp litt over ett natt til mandag og kjørte nedover mot Gardermoen i sludd og sprutregn. Helt greit å stikker av i dette været. Vi møtte Jørn på Roa og fikk sjekket inn alt pikkpakket. Flyet var helt i rute og da jeg våknet et godt stykke ut i flyturen, kikket jeg ned på kritthvite Lofoten og Vesterålen badet i sol og omgitt av blått hav og blå himmel.
Vi fikk hentet ut leiebilen, en Toyota Corolla stasjonsvogn, på håret stor nok til oss tre med alt stæsjet, og provianterte i Tromsø før vi kjørte mot Holmbukta. Siste veistubben ut gikk det i 30 og 40 på en asfaltert krøttersti med tele-hiv verre enn det vi er vant til fra Valdres egentlig.

Ventetid
Vi ankom parkeringen, en ganske romslig parkering med plass til 10-12 biler, tidlig på ettermiddagen. Det var i grunn ganske fullt med biler her til tross for at det var en vanlig, riktignok knallfin, mandag. Vi hadde nå besluttet at vi ikke ville ta sjansen på at finværet skulle holde hele tirsdagen. Det var meldt tilskyende utpå tirsdagen, og noen ganger kommer skyene før yr sier at de skal komme. Det ble derfor til at vi skulle gå på natta. Litt sånn rask telling på fingrene tilsa at vi måtte starte rund kl. 20 for å komme oss til topps sammen med soloppgangen om vi gikk ganske rolig.
Forsøk på å sove var i grunnen fånyttes, så det ble mye ventetid ved parkeringen. Folk som hadde vært på tur kom etter hvert ned, og Jørn var kjempeglad for å få noen flere å prate med :-)

Natt-tur
Med altfor lite søvn i bagasjen, var det en trøtt gjeng som la i vei. Skyggene hadde allerede inntatt dalbunnen, og vi visste at selv om vi beveget oss oppover mot den gylne kveldssola der oppe, ville vi ikke ta den igjen. Neste stevnemøte med sola måtte bli morgenen etter, ved soloppgang.
Vi gikk på truger, en beslutning vi tok fordi vi regnet med at det ville være steinhardt nedover igjen, i ganske oppkjørte fjellsider. Litt omstendelig kanskje, men samtidig traust og godt på en måte. Dessuten var det noe halvoriginalt ved det hele. Hvor mange går opp dit på truger?

Det ble en lang lang bakke, på snø hele veien fra bilen. Ganske flatt i starten, og så egentlig bare brattere og brattere. Sola forsvant gradvis fra omgivelsene og vi ble omgitt av vårnatta. Her nord er den på ingen måte mørk, men lys og vennlig med et fargebånd i horisonten der sola dupper ned for noen timer. Faktisk opplevdes natta hakket lysere enn en midtsommernatt i Jotunheimen.

Vi truget oss bokstavelig talt oppover og kom ganske trøtte og slitne opp på nordryggen til Holmbukttinden. Her ventet også nye utsyn på oss. Både til havet i det fjerne og tinderekkene på Lyngens nordlige halvøy. Like ved 1396-toppen, der en bratt renne kommer opp fra nord tok vi en liten pause og fotograferte litt. Vi registrerte også at noen hadde lirket seg innunder den overhengende skavlen her og åpenbart kjørt ned renna. Noe vi for øvrig fikk bekreftet dagen etterpå i samtale med en kar på parkeringen. Det hadde angivelig vært en førstenedkjøring med et par rappeller innlagt. Jaja, det er forskjell på folk :-)

Her oppe var snøen tørr og fin. For første gang på turen møttes vi av litt sur vind. Det føyket litt på den tilsynelatende kvasse snøryggen opp mot Holmbukttinden. Vi tok på oss stegjern for sikkerhetsskyld før vi ruslet i forholdsvis fint spor opp til toppen. So far so bra!

Om turen videre er det ikke så meget at sige. Trøtte var vi, men omgivelsene var fantastiske. Vi hadde ganske god tid, og kunne gå veldig rolig. Vi toppet ut litt før 03.00 og ikke lenge etter tittet solkula opp bak noen fjellkammer i det fjerne.

Morgenstund har fjellgull i gylden munn
Resten av turen ble en nytelse av dagen som siger inn. Vakre lys i omgivelser, som må jeg innrømme, var imponerende. Råere enn jeg hadde sett for meg. Hva og fjorder i kombinasjon med store breer. Jeg har alltid vært svak for isbreer og deres formasjoner. Lakselvtindane med den nordvendte breen ble en favoritt. Spesielt det sylkvasse Sagbladet tok seg stilig ut fra denne kanten. Fint var det også med Bálggesvárri med sitt breplatå som flyter ut i en nordvendt hengebre. Alt dette i stemningsfullt morgenlys.

Vi brukte også mye tid og entusiasme på å beundre og fotografere isveggen på nordsiden av Jøkelfjellet. Fargespillet i morgenlyset var intenst.

I en gryte mellom Jøkelfjellet og Holmbukktinden hadde vi en deilig solpause med litt næring og sitting. Vi hadde ikke sittet stort de foregående 9 timene. Så var det å slite seg opp dagens siste motbakke til Holmbukttinden.

Nedoverbakken var på mange måter like lang som opp, eller føltes slik. Etter en sesong med nesten bare ski, er man ikke vant til å gå nedover på beina, og bratt monoton snøgange som aldri tar slutt gjorde lår møre og knær vonde. Det var rett og slett digg å komme ned til bilen. Vrenge av seg alt, kjenne sola varme og drikke noen slurker brus.

Resten av oppholdet ble litt preget av trøtte hoder og akutt søvnmangel. Men vi fikk ruslet litt rundt i Tromsø, skravlet litt med Alexander som jobber her oppe og besøkt Telegrafbukta og gått Tromsøens høyeste topp.

Et veldig veldig flott turminne sitter jeg igjen med. Takk til kjæresten og takk til Jørn for en kjempetur.

© Morten Helgesen

Bildene

Karter: