Stetinden - Vestveggen & Vesteggen (02.07.2023)
| Characteristic | Alpine climbing |
|---|---|
| Map |
|
| Ascents | Halls fortopp (1,314m) | 02.07.2023 |
|---|---|---|
| Stetinden (1,391m) | 02.07.2023 |
Stetinden - Vestveggen & Vesteggen
Turen til nord skulle begynne med det som skulle vise seg å være den råeste turen undertegnede har opplevd til nå. Både Ole og jeg hade lite til ingen erfaring med så mange taulengder på rad i fjellet, og vanskelighetsgraden på enkelttaulengdene hadde vi bare snust på tidligere. Denne dagen oversteg absolutt alle forventninger.
Anmarsj til innsteget
Værmeldingen for Nord-Norge var nå snudd på hodet. Hele juni hadde vært knallvarm og fin sørpå, samtidig som det hadde regnet mye i nord. Nå var det stikk motsatt, og det skulle vise seg at de neste to ukene skulle inneholde sol, varme og generelt stabilt godt sommervær. Dette skulle i tillegg vise seg og gjelde for resten av sommeren også.
Anmarsjen til innsteget tok litt over halvannen time. Vi drakk mye vann langs stien da vi ikke ville bli dehydrert i veggen det neste døgnet. Vi hadde med 2.5 liter vann hver, mat, drone, gopro, klær og ellers alt for mye ting. Til gjentakelse ville vi nok droppet noe av dette for å minske vekten litt.
Vestveggen
Vestveggen har veldig fin og jevn klatring i fast fjell på 6-er tallet. Jeg ledet første taulengde som er en 4-er. Denne er litt vanskelig å lese med mange mulige varianter, men alle ender opp på samme store hylle. Herfra kommer utfordringene på rekke og rad. Dette er vel også (så vidt jeg vet) siste mulighet til å "baile" uten å sette igjen for mye utstyr.
Ole ledet i veg på 2. taulengde (grad 6) som er noe tynt sikret til tider, men samtidig ikke for vanskelig. Kul klatring med noe layback og stemming i en kamin fører en opp til "Næss-odden". Herfra ledet jeg 3. taulengde (grad 6-). Denne er velsikret videre oppover kaminen og over overhenget, men veldig tynn i slutten. Dette var skummelt, da man måtte stole på små "nabber" på granitten - ikke min favoritt.
Vel oppe på neste hylle tok Ole over og ledet 4. og 5. taulengde i ett. Første del er her klyveklatring opp til et nydelig riss. Risset (grad 6) er omtrent 15 meter langt og byr på utsøkt klatring. Etter denne satt Ole stand oppunder den skjebnesvangre 6. taulengden: "Djevelens dansegulv".
Jeg vant stein, saks & papir ved innsteget, og fikk derfor lov å lede 6. taulengde (grad 6+). Taulengden begynner med en usikra travers ned og ut til risset som fører en oppover. Føreren sier den kan gjøres som A0, men den går fint an å gå i fri. Litt vanskelig å finne gode fottak, men ikke så aller verst. Eksponeringen er på den annen side noe helt annet. Her fikk jeg klump i halsen av å se ned. Sprekken videre er velsikra, og taulengden byr på veldig fin klatring generelt. Oppunder overhenget fikk jeg satt en god kamkile, og gikk videre for cruxet som er rett ovenfor. Dessverre klarte jeg å pumpe ut her - ett/to flytt fra å få satt den reddende knokejammen som skulle til. Datt 4-5 meter. Kammen holdt. Gusdskjelov. Tok meg en hvil og trøkka gjennom resten av taulengden. Til ettertid burde vi nok vært flinkere på å avlaste sekken til den som ledet.
Videre ledet Ole 7. taulengde (grad 4?). Ikke lett å lese ruta her, men viser seg at man skal opp og til venstre mot noen gresshyller for neste standplass. Denne fant vi ikke med en gang, så Ole satte stand for langt til høyre på veggen. Neste taulengde gikk jeg rett opp (Kanskje grad 6-?). Men dette forstod jeg måtte være feil veg. Plutselig stod jeg innunder en stor overhengende blokk, og opptaket videre virket som 7-er klatring. Jeg klatret i stedet ned og mot venstre på veggen. Her fant jeg omsider gresshylla. Til informasjon hadde jeg nå klatret ned til samme høyde som Ole stod på.
Herfra fikk Ole ledet siste taulengde på Vestveggen (grad 5), opp til eggen. Endelig! Oppe uten alt for mye komplikasjoner. Nå gjenstod bare Vesteggen!
Vesteggen
Vesteggen var nå neste utfordring. Det var 2 taulengder vi var spente på. Jeg fikk lede 1. taulengde (grad 6), som visstnok skulle være offwidth. Hadde tatt med en #4 og #5 for denne taulengden. Fikk bare bruk for #4, så #5 ble med som dødvekt på hele turen. Taulengden er kjempefin om man liker en litt bredere sprekk. Ikke spesielt vanskelig, men vedvarende. Her koste jeg meg skikkelig.
Etter å ha satt standplass på 1. taulengde kunne jeg snu ryggen til veggen og nyte noe av det fineste jeg har sett. Dette må være noe av det råere man kan oppleve. Stedet. Situasjonen. Eksponeringen. Været. Omgivelsene. Alt er helt sjukt. Fint sted!
Ole ledet videre på noe klyveklatring (grad 3+/4) og jeg ledet noe tilsvarende etter dette. Terrenget her er enkelt på gressete hyller oppover. I generelle trekk består Vesteggen kun av 2 vanskelige taulengder. Den ene var ferdiggjort, men nå stod den neste for tur. "Beinbrytarlengden".
Etter å ha fått i seg litt mat og drikke var Ole klar for å lede. Neste taulengde (grad 6-) skulle vise seg å være en tynt sikret finale på turens 6-er lengder. På youtube ligger det et klipp av en som knekker beinet sitt på taulengden. Han blir så berga av luftambulansen mens kameraten står igjen på eggen. Vi hadde ikke lyst til at dette skulle bli dagens avslutning, og Ole var fullt fokusert. Taulengden begynte litt inne til venstre på eggen før den vred seg ut på selve eggen igjen. Luftig. Tynn. Veldig tynn! Her kom de små Totem-kamkilene godt med. Så plutselig. Et jubelbrøl fra Ole. Han var ferdig.
Jeg fulgte på, og ledet neste taulengde (grad 5+?), som er en taulengde vekslende mellom gåing, klatring og klyving på hyller og steiner. Siste taulengde (grad 4?) ledet Ole. Han var på veg opp mot noe vi syntes lignet et hull i noen steiner mot toppen. Dette skulle vise seg å være fulstendig feil veg. Her måtte det klatres ned igjen. Deretter fant han vegen til høyre, gjennom det ordentlige "hullet", som fører en opp på selve toppen. Jeg fulgte på etterhvert, og vi stod på toppen litt før klokka 02.00. Endelig ferdig! For en rus å komme opp! Herlig.
Tilbake via Normalvegen
Nå gjenstod det å komme seg ned via Mysosten og Normalveien. Vi var rimelig slitne, men kom oss veldig effektivt til Mysosten for rappell. Etter denne var det lett klyving bortover den luftige eggen til Halls fortopp. Herfra tok vi av alt av klatreutstyr, og tuslet nedover. En liten bomtur først før vi fant stien ned. Et snøfelt som var tilfrosset skremte meg litt, og vi brukte god tid ned her. Har hørt skrekkhistorier om dette før. Burde nok hatt en isøks/stegjern eller gått rundt. Gikk heldigvis bra.
Vi kunne deretter spankulere og småjogge nedover dalen, skuende opp mot turen vi nettopp hadde gått. Morgensola traff oss som en vegg ned de siste kilometrene. Varmt og godt. Ferdige var vi først når soloen blei spretta på parkeringa klokka 05.30. For en tur!
User comments