Skarvflyløyfttinden SØ1 - gjensyn med kjære Gjendealpene (21.04.2024)  

Evig kjærlighet og endelig en ny 2k-topp!

© Øyvind Brekke

Jeg har lenge tenkt med kun sånn måtelig interesse på disse tre Søraustre Skarvflyløyfttindan, de var jo kun noen ubetydelige nerdetopper inntil den virkelig store. Og så var det klatring i bildet. Greit å utsette de lengst mulig, det fantes nok av skikkelige stortopper som frista tusen ganger mer.

Men i Gjendealpene så tynnes det gradvis ut med topper jeg ikke har vært på. Og i fjor var jeg omsider virkelig interessert i disse tre toppene, og trodde jeg skulle få de med meg på en samling som hadde disse som hovedmål. Men værvarslet den gang satte en stopper for det. Jeg syntes jo faktisk likevel det var litt synd at opplegget ble avlyst, for jeg var høyt oppe etter den legendariske vinterbestigninga, evt "vinterbestigninga" av Store Knutsholstinden (pussig nok samme helga i 2023 som årets helg som denne rapporten handler om) og hadde dermed høyere toleranse for ruskevær. Som en naturlov fant vær og varsel ut at det kunne bedre seg betraktelig etter at beslutningen om avlysning var fattet, men det setter jeg på kontoen for livets typiskhet. Jeg har full forståelse for at turleder må ta en beslutning, og at kombinasjonen klatring og uvær høres skummelt ut, hadde jeg vært turleder selv hadde det kun vært søvnløse netter i forkant... Og med fasiten i hånd så er jeg veldig glad for at SØ1 ble besøkt i Øyvindvær i år isteden! Med mitt nivå så trengs smilende værguder og smilende fjellheim når jeg skal bryne meg på vriene og noe tekniske topper...

Jeg sa kjapt ja takk til Morten og Annes invitasjon til å bli med på rekognoseringstur til SØ`ene i forkant av årets forsøk på samlinga som utgikk i fjor. Og jeg gledet meg lenge mens jeg fantaserte om knallvær med den råe utsikten jeg både så for meg og etterhvert fikk bekrefta av diverse bilder her inne. Men så begynte jeg å lese turrapportene og sjekke ut bilder som fokuserte mer på kinkige punkter enn på panoramautsikter, så en kan trygt si at jeg begynte å psyke meg ned...

Hva om det ikke er mulig å sikre akkurat der hvor utglidning er mest sannsynlig og ikke tilgis? Hva om skrånende snø er for hard og glatt men likevel inviterer til overmot? Hva om man blir truffet av stein fra oven? Hva om, hva om osv... Og hva med skredfare... Jeg tenkte fram og tilbake, og var noe bekymra for breen også, for det lille brefallet fra Skarvflyløyftbreen er mildt sagt oppsprukket om sommeren. Men akkurat dette siste bekymret meg tross alt minst.
Uansett så var bilturen oppover mot Beitostølen fra Ørgenvika - hvor jeg hadde hjulpet naboen med takpresenning - av det ensomme og alvorstunge slaget sammen med økende skumring.

En viktig grunn til min hyppige engstelse foran denne typen turer er motsatsen til hva foreldre føler på grunn av barna. Jeg har et nært forhold til begge mine foreldre. Noe av det eksen min sa som faktisk hang på greip var at hun aldri hadde kjent noen så nært knyttet til sine foreldre som meg. Merkelig nok så hun heller ikke noe galt i det. Og det er iallefall helt sant. Og de som synes jeg er engstelig og bekymra burde møte min far! Hans massive engstelse på mine vegne psyker meg ut fordi jeg føler på et ansvar. Og ja, jeg klager til han på grunn av dette...

TUREN

Etter litt kløning jeg ikke gidder å komme nærmere innpå, pluss dårlig start ernæringsmessig fordi jeg overnattet i bilen på Garli parkering og unnlot å spise kvelds og frokost siden jeg ikke ønsket å være Lofot-turist så var vi straks klare for start fra nedre Valdresflya. Været var fantastisk, joda jeg så noen skyer i retning nordøst, men de påvirka ingenting hos jotnene. Og det får være måte på kravstorhet. Kjempevær er lik Øyvindvær så lenge det kun er fjern horisont som har skyer. Denne dagen skulle vise seg å være gnistrende i sin helhet iallefall når det gjaldt Gjendealpene, og litt normal må man jo takle å være...

Etter å ha unnagjort flatene bar det innover i kjære Leirungsdalen, dalen med omgivelsene som aldri skuffer - i knallvær. Sola tok godt på mens vi var i bevegelse, men så fort vi tok småpauser kjente vi at vinden var kald. Jeg måtte stadig kikke på Munken, Kalvehøgde og Leirungskampen med Leirungsbrean, det synet blir jeg aldri lei, det er så stilig og mektig og taper seg absolutt aldri! I supervinterdrakt som nå var det bare å la seg begeistre og kjenne på den evige kjærligheten til Gjendealpene, det eneste fjellområdet som kan gi meg hjemmefølelsen på lik linje med Drammensmarka, selvsagt uten sammenligning forøvrig.

Men både Anne og jeg sleit med formen. I det vi kom inn i gryta under Skarvflyløyftbrean innså Anne at hun ikke hadde dagen til å bli med videre. Og sånt sitter ekstremt langt inne for henne, så dette var ikke for moro skyld. Jeg hadde for egen del allerede følt at ting ikke stemte helt, og underveis i tospann med Morten etter mat- og drikkepause så kjente jeg at det var meget begrenset hva jeg hadde å gi.

I solsteika oppover breen sakket jeg akterut enda det var Morten som brøytet. Hadde jeg enda følt at jeg kunne kjempe, men det fantes ingenting. I tillegg måtte det tråkkes fotspor oppover, for skiene bare sklei unna på det håpløse skrå underlaget. Jeg tenkte tappert at det eneste jeg hadde igjen var viljestyrken. Jeg måtte karre meg oppover og innover i disse majestetiske omgivelsene! I grunn er det ganske trist for meg med all denne formsvikten. Formen min er det jeg har vært desidert stoltest av i mitt liv! Jeg savner den råtassen som hang som en klegg på Sondre i de lange motbakkene i perioden 2011-2014 og ikke slapp taket før sistnevnte begynte å jogge på tampen for å bli kvitt meg, og dermed hadde han venta et par minutter på toppen/e... Og jeg har da vært svært så sprek fram til 2020 med alt det innebar. Aldri eliteform som enkelte her inne, men jeg var i sjiktet ikke langt under da jeg var på mitt beste, på en klønete måte ga den meg uansett vinger. Nå er alt dette et vemodig savn. Men jeg har ikke lenger det samme konkurranseinstinktet, så stoltheten takler det å bli fragått. Men jeg bekymrer meg over dårlig form fordi den vanskeliggjør tilgjengeligheten på flotte fjellopplevelser... Måtte det være mitt store forbigående vårproblem, for sånn som denne dagen vil jeg jo ikke ha det!

Men vi var på vei mot innsteget, i solsteika med strålende breflater og stilige vegger på nært hold, og jeg følte tross utmattelse at livet også smilte samtidig. For denne delen av Jotunheimen har gitt meg (og Morten selvsagt) så mye, og var i ferd med å gjøre det igjen. Og jeg elsker hvite tinder pudret med frisk nysnø som iskald kontrast til det varme været som heldigvis er så blått og solforgylt som det kan få blitt. Snart skulle sekken lettes for utstyr også. Jeg aner ikke hvor tunge sekker vi hadde, ikke hadde jeg den vanlige Powerframe`n heller, men det gnagde tungt på skuldrene, det skal være visst.

I det jeg skulle trøble med siste stegjernet pådro jeg meg plutselig en vond elektrisk låsefølelse i venstre hofta. Ikke måte på hvor gammel jeg skulle måtte føle meg ass...
Forøvrig starter utfordringene så å si umiddelbart, og bildet jeg hadde nistirret på de siste dagene befant seg nå i praksis like foran og ovenfor meg og Morten. Heldigvis satset vi, dvs han, på sikring. Et fall her ville ikke være behagelig selv om hjelmen ville redusere faren for alvorlig skade betraktelig. Videre oppover snøbakke-skråhylla gikk det i grunn veldig greit. Så kom et luftig hjørne og påfølgende småmiksete klatring. All klatringen var i grunn av typen som ikke krevde altfor mye så lenge en er sikret. Men uten sikring ville jeg blitt redd flere steder og dermed fort gjort dårlige eller katastrofale valg og bevegelser. Ikke at Morten hadde noen grunn til å være imponert, jeg somler og er definitivt ingen klatrer!

Et sted måtte man ned i ei aldri så lita kløft mellom to hyller. Der kunne jeg ikke hatt storsekken, da hadde jeg satt meg fast. Og det var ikke nødvendigvis så lett for meg å komme skikkelig oppi/inni den heller med skrevinga som krevdes pluss min for dagen svært så stive og gå i lås-villige kropp. Her var det iallefall ikke luftig, men det ble det kjapt etterpå. Men med god sikring så kom jeg meg stort sett problemfritt opp ved å ta tida til hjelp. "10 meter til toppen!" hørte jeg Morten si, og det var godt å høre.

Der var`n jo også, og den kunne være så nerdete den bare ville, Skarvflyløyfttinden SØ1 er en herlig topp! Her er det jaggu tett inn på store flotte saker. Det er langt ned til breene på to sider, og på tredje siden er man så kloss innpå den flotte ryggen alle ser på langt hold fra Valdresflya, den som går fra hoved-Skarvflyløyfttinden til selveste Austre Leirungstinden. Alt dette i kremvinterdrakt under deilig intens sol og såkalt påskevær, det kunne faktisk ikke bli stort bedre! Utslitt og deppa over egen form til tross, jeg var så fantastisk fornøyd med turen og utsikten og kjente nok en gang hvordan hjertet mitt banker aller mest for Gjendealpene! Både Hurrungane og Lyngsalpene er råere og flottere enn Gjendealpene, men det er alltid noe som er "bedre". Men best/flottest betyr ikke nødvendigvis kjærest. Joda, jeg har en såkalt kjærestetopp borti Vest-Jotunheimen som heter Stølsmaradalstinden, og det må den bare fortsette å være, men Gjendealpene er hjemme! Jeg vet at Gjendealpene er 80-90% Vågå kommune, men for meg så er dette Valdres. Og Valdres er også lik hjemme, og Fønhus og deler av Vassfaret og alt det der. Jaja, det sklir ut, men Gjendealpene er fysisk sett også min nærmeste del av Jotunheimen. Og for noen opplevelser de har gitt meg i åras løp... Jeg elsker Gjendealpene!!!

Vi kunne selvsagt ikke bli lenge på toppen på grunn av at Valdresflyveien stenger kl 20 ved Garli, men vi var i rute satset vi på. Klokka var fortsatt ikke 16, men det klatretekniske måtte jo til pers. Og jeg somler,både på grunn av kløning og fordi jeg måtte passe på at stegjern og isøks ikke traff tauet. Der vi gikk usikra fikk jeg god hjelp av Mortens instrukser, ellers ble det noen halvrappeller. Kaller de det fordi det ikke var så bratt at jeg trengte å lene meg bakover. Men klatring er klønete for meg. Jeg synes det er så mye styr med å holde styr på både armer, bein og utstyr som i tillegg ikke må glippe ut av henda. Som Jørn skrev i sin rapport fra 2019 så var det godt å være nede ved skia og resten av utstyret ved innsteget. Sekkene hadde vi jo hatt på oss hele tida.

Nå var det bare å renne nedover breen. Litt pudder var det, og stort sett gikk det greit på randoski, men ned brefallet ble det bratt og slitsomt. Jeg syntes det var lettere å skli sidelengs. Morten nærmest akte seg nedover. Jeg er forøvrig helt enig med Jan Petter (JPV100) at slushføre er det beste for skileik og moro nedover. Pudder er nok for proffene, for meg blir det anstrengende. Nei gi meg slush, og la meg slippe å høre "Pudderalarm/Podderalarm!" med tøff og kul knirkestemme... :)

Nedover Leirungsdalen koste vi oss ved å holde høyda så lenge som mulig. Beina mine verket av randostøvla, men landskapet var nydelig og jeg følte på stor lettelse. Og etter relativt kort tid var vi tilbake ved bilen hvor Anne hadde ventet en stund. Plutselig kom Else Mari kjørende, og hun stoppet selvsagt opp, og så ble det utveksling av turerfaringer for dagen. Alltid trivelig det, Og Naboen-naboen kom etterhvert også. En liten, hyggelig og kort minisamling ble det mens vi pakket sammen. Alle hadde hatt en strålende dag, og mitt navn hadde blitt nevnt her og der på grunn av været.

Tusen takk for turen til Morten og Anne, og tusen takk fantastiske Gjendealper...!
Ses igjen når som helst, og kanskje neste vintersesong for SØ2 og SØ3...

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke