Adventsgave fra Hardanger (02.12.2023)  

‹

›

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

Nå var det på tide med en stor tur til et fjell "ingen" tenker på... I moderne tid blir det stadig færre av disse å velge i, gjennom sosiale medier har jo alt blitt kjent og hvite flekker på kartet finnes ikke. Å være pioner kan man bare glemme på 2020-tallet, ja på 2010-tallet også! Likevel er det mulig for den som er nerdete nok til å lete og få et "oppheng" på et stort fjell som ikke er spisst nok å finne fram til en liten flik av den følelsen de virkelige pionerene hadde. I våre dager er selvsagt ingen områder ukjent, men kanskje akkurat DEN toppen ikke får nevneverdig oppmerksomhet blant toppsamlere. Kanskje den har ingen eller kun få registrerte bestigninger her på Peakbook, og kanskje finnes heller ingen turrapport om den...

Jeg hadde for lengst bitt meg merke i to store topper - den andre er Sovarenuten - på nordvest-vidda der en knapt nok får Hardangervidda-følelsen, og da jeg og Endre i februar 2018 under vår overnattingstur på Vassfjøra så det store stupet på Storeflåtten på den andre sida av fjordsystemene ble vi enige om at den så svært forlokkende ut. Høsten 2020 på vei hjem fra Luster pratet vi også om den uten at det resulterte i noe, men på tur i Telemark sist oktober - sammenfallende med at vi begge er svorne tilhengere av at november og desember er til for å brukes - så begynte planen om ei natt på Storeflåtten å konkretisere seg...

På grunn av avdelingsmøtedag og påfølgende julebord ble det først lørdag morgen jeg kom meg på flyet til Bergen. Mye styr dette, men verken jeg eller Endre bekymret oss for mørket. Verre var det at det oppover Grytingsdalen innafor Kinsarvik så temmelig tvilsomt ut. Det var rett og slett brattene mot Grytingsvatnet, fulle av utsatte sva over ei skikkelig kløft, som fikk oss til å droppe tanken på å gå inn der! Men heldigvis fant vi fort ut at Bjotveit og Bjotveitdalen på nordvestsiden var et realistisk rutevalg.

ALLE SLITETURERS MOR!!!

© Øyvind Brekke

Klokka nærmet seg 16 i det vi endelig var ferdigskifta og ferdigpakket og kunne rusle oppover og innover dalen. Vi var på knapt 50 moh, og jeg gruet meg skikkelig! Jeg bærer ikke lenger store og tunge sekker nærmest for moro skyld som i gamledager og lurer derfor alltid på om jeg tåler mindre enn sist. Og tanken på at Storeflåtten var nesten 1600 meter høyere enn startpunktet var nok til å sende bølger av sliteangst gjennom en gammel sjel. Endre var jeg ikke bekymret for, sprekere kar finnes knapt!

Vi var vel enige om at sekkene våre var på 20 kilo. Nå er jeg neimen ikke så sikker lenger, jeg har en mistanke om at sekkens tyngde lå et sted mellom 20 og 25... Masse utstyr og tunge klær og masse mat og drikke selvsagt, hadde det ikke vært sprengkaldt hadde vi nok hatt med enda mer drikke også, men det finnes grenser for hvor lenge man synes det er stas med slush og enda verre på tur. Sekken tynget iallefall MEG ned der vi gikk oppover i skumringa. Heldigvis, kan jeg si i ettertid, så hadde vi ikke all verdens oversikt over hva som venta. Jeg innstilte meg på at Endre gikk foran og etterhvert var sportråkker og for hver 100de høydemeter varslet om denne milepælen. Uhh, dette var raskt desperat tungt! I starten var jeg også forholdsvis frisk, og det føltes bra å være oppi 200 høydemetre. Den neste hundremeter`n ble verre og mer langdrøy, og når den var slutt trengte jeg drikkepause. Da fikk jeg iallefall letta sekken for to små Solo-julebrus. Dette ga nok Endre desto mer krefter, hvis det ga meg mer krefter så betyr det vel bare at uten så hadde jeg kanskje segna om, for det føltes iallefall ikke som noe hjelp. Og sekken føltes likedan... Og mørket kom...

Sekken verket allerede enormt på skuldrene, og pusten gikk tungt. Alt dette er velkjent for meg, og klisjeaktige beskrivelser i mine turrapporter. Morten sa en gang at søker man på "slitetur" dukker fort mine turrapporter opp. Jeg jobbet på høygir samtidig som jeg prøvde å holde laveste nivå på hastigheten. Nå var det viktigere enn vanlig å holde ut i lengden. Den bratte sådanne! Endre brøytet tilsynelatende uten problemer og kom som vanlig med oppmuntrende ord til meg. Han og Sondre er prikk like der altså! Positive, optimistiske og oppmuntrende tøffinger... Jeg fantaserte om hvile og drikke og lurte på om det var realistisk å frykte kollaps i løpet av denne kvelden. For gudene måtte vite hvor mange timer dette slitet ville vare, og jeg kjente lusa på gangen. Hver knapt tilmålte pause var en velsignelse hvor jeg i desperasjon reiv av meg sekken. Men jeg gruet meg stort til å ta den på igjen, og filosoferte ufrivillig om at statistisk sett så må den jo nærme seg den gangen hvor jeg må bryte underveis på en stortur fordi jeg bukker under for slitet. Disse tankene ble selvsagt avbrutt av Endres positive melding om at ALT kom til å bli bedre bare vi kom over tregrensa og kunne ta på oss skia...

Hadde jeg krampe i overarmene? Ahh, skli litt for hvert skritt i snøen... Klyve over vindfall. Andpusten! Tåkesyn under røyken av utpust. Underkroppen merkelig upåvirka og uten antydning til melkesyre i beina så lenge jeg gikk så sakte jeg våget, men overkroppens slit tok all oppmerksomhet og gjaldt i grunn 100% uten tvil. Jeg var ofte på desperasjonens rand, dette var så tungt! Og enda var det leeenge til halvveis... Ingen normale mennesker gjør dette, og i svake stunder er det lett å være enig med de som ikke forstår seg på oss. For hvem kunne vite om Storeflåttens herligheter var tilgjengelige for meg på denne måten...

Etter en aldri så liten evighet nådde vi tregrensa og kunne endelig ta på skia. Det var en lettelse, men iblant kom de forhatte harde glatte partiene hvor man må gå sidelengs sånn at fellene får lite feste, og stålkantene er ikke ufeilbarlige, så glipptakene florerer. Til å bli sprø av samtidig som det er sabotasje mot rytmen man ønsker å holde for mest mulig økonomisk bruk av kreftene. Om jeg skreik ut? Ja hva tror du?! Her var det lov å banne høylytt og stygt etter alle kunstens regler! Mine faste turkompiser har for lengst vent seg til at et Øyvind-utbrudd aldri er rettet mot dem...

Endelig nådde vi Vatnasetevatnet. Flatt terreng for en stund!!! Og vi ante Storeflåttens store stup oppi der selv om synet på grunn av mørket var ganske utydelig. Stjernehimmelen var derimot nærmest total. Ei pause gjorde det mulig å suge inn noe av den magiske stemningen.
Nå var vi også halvveis med tanke på høyda. Og så bar det snart oppover mot den "magisk" firesifrede høydekota, det ville føles så bra... Et slitesprang videre så befant vi oss på ca 1100 moh, men jammen var det vanskelig å nå 1200!! Her var det opp og ned hele tida, så frustrerende å måtte skli nedover når man hadde kjempet seg oppover på dyrebart vis. "Helvetes Storeflåtten ass, nå er det rett før jeg hater deg!!" Dette føltes drøyt, for nå verket skuldrene av sekkens tyngde på uholdbart vis, og jeg var desperat etter å begynne på den siste lange stigningen mot MÅLET!

Endre holdt på alle måter stoisk ro fremover og oppover i mørket, men seg ubønnhørlig ifra. Noe jeg har null og niks problemer med, han er så sprek den gutten! Ventet på meg med jevne mellomrom. Fant ut at det ville bli et vanvittig bra fotomotiv med meg i forgrunnen og månen bak i det som virkelig var et trolsk syn. Jeg prøvde å beholde verdigheten mens han tok bilde og bet meg merke i hvordan månen lyste opp landskapet og hvordan stjernehimmel og drivende skyer sørget for stemning over stemning, for om kanskje en drøy time kunne vi nok hvile ut, og jeg ville da være ytterst takknemlig for å ha fått bivåne denne sjeldenheten som kun er forbeholdt sprøinger!

For hver gang jeg stoppet opp fulgte det masse sukk og stønn. Men vi vant høyde nå, så jeg mobiliserte tross den desperate skuldersmerten, spesielt på venstre side, og tenkte at nå nærmet vi oss faktisk. Vi tapte noe høyde etter drøye 1500 moh, men det føltes som en befrielse å gi seg i kast med de siste 100 høydemetrene. Det var med en høytidelig følelse jeg gikk, det var så rart at vi hadde gått nesten hele turen i stummende mørke, og samtidig ikke noe å henge seg spesielt opp i, dette var helt normalt for oss. Endelig så vi toppvarden! Endre var raskt oppe ved den, men i det jeg sto like under og vurderte om det var trygt med to stykk med ski på beina der oppe så presterte jeg jaggu å velte... Klaget min nød og okket meg av slit mens jeg med masse besvær klipset meg ut av sekken. Fikk tatt av meg skia, og fant ut at, "Nei vet du hva? Jeg tar på sekken igjen, den skal være med heeelt til topps den også!!" Klokka var nå 22:30...

© Øyvind Brekke

Så sto vi der ved Storeflåttens toppvarde og betraktet det særdeles mektige og nifse storstupet og det ellers trolske landskapet. Dette var en høytidsstund, intet mindre! Vi var skjønt enige om at de gærne har det godt, og det på en ekstremt eksklusiv måte til gangs! For min del innebærer det haugevis av lidelse også, men Endre kalte meg likevel for en maskin. Kompliment fra absolutt øverste hold dette! Uansett, gidder man å gjøre uvanlige ting får man uvanlige opplevelser også. Trolsk stemning med skodde, måneskinn og stjernehimmel over snøkremglaserte stupet på Storeflåtten er kun mulig å oppleve for den som går mot strømmen...

Nå var det virkelig på tide å komme seg de få metrene ned på flata innafor varden og få slått opp teltet. For spesielt meg var det enda viktigere å skifte til tørt, for det å være svett, våt og kald høyt oppe på vinterfjellet i ca minus tjue, det er angst på øverste nivå. Her må en ta tyren ved horna og vrenge av seg alt, men først må alt skift være lett tilgjengelig. Brrrr, baris nå er tøft ass...! Men kort tid etter hadde jeg tre plagg solide ullgensere og dunjakke pluss den gode reserve-Patagonialua med øreklaffer på. Plutselig ble tilværelsen varm i minus tjue gitt!

Men jeg sleit likevel. Endre har aldri sett meg så fullstendig utkjørt og kaputt noengang før! Joda, hadde jeg hatt teltet mitt hadde jeg gjort det som skal gjøres, men jeg hadde null og niks imot at Endre tok seg av teltoppsettinga. Noe han fikset kjapt mens jeg opplevde noe så rart som å være varm inni alle ullklærne og likevel gå rundt og skjelve ukontrollert. Jaja, jeg var vel sliten da stakkar...

Etter å ha stupt inn i teltet for godt bare lå jeg der som et slakt og dormet og sløvet om hverandre. Men jeg koste meg. Vi koste oss som bare det, for det var så episk hele greia! Endre var fornøyd med seg sjøl, han var ikke spesielt sliten... Vi køddeherma etter diverse folk som seg hør og bør når det er Øyvind og Endre på tur, men min småforkjølelse gjorde stemmen noe rusten og dårlig egnet for de mest høylytte "glansnumrene". Jeg sovnet uten å orke å gå ut for å pisse, og måtte heller ikke i løpet av natta. Begge sov vi ganske godt.

DAGEN DERPÅ

Først klokka 9 ble det liv i oss. En lat og langvarig frokost før vi somlet oss ut og tok innover oss synsinntrykkene i dagslys. Og ruslet bort til toppvarden igjen og koste oss med utsikten! Været var ok, vi så langt, men det var masse ull som dekket store deler av Hardangers fjellheim på nordsiden av fjorden. Og innover vidda var det litt ymse. Men altså sol og blå himmel som en del av det hele. Og hvor høyt er nordstupet på Storeflåtten mon tro? 300 meter minst?
Den digre og nære toppen i sørøst måtte være Sovarenuten. Jeg ble sliten bare av å se ditover, vi skulle jo etter planen få med oss den i dag...

Endre hadde kokesett og bensinbrenner, men nå slo plutselig brenner`n seg helt vrang, uvisst av hvilken grunn. Og det sto ikke på Endres løsningsorientering. Han prøvde vel sikkert 10 ganger, ikke minst ved å vri og vende på dysa. Men her sto alt bom fast, så rart, det hadde jo vært null problemer for bare snaue timen siden. Det som var klart var at selv Endre ville få trøbbel med Sovarenuten nå. For uten mat og drikke duger som kjent helten ikke... Jeg kastet momentant inn håndkleet. Hadde vurdert toppen på tross av min egen utmattelse, planen var liksom at vi skulle legge igjen tunge sekker, iallefall min, før bestigningen av Sovarenuten, men væske måtte vi ha tilgjengelig! I min slitne tilstand var jeg på en måte litt lettet, som i Atacama i 2013 da vi fant ut at vi bare kunne glemme Ojos del Salado på grunn av forholda. Men det ville bli tøft med den lange nedturen omtrent uten vann.

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

Innerst inne var vi jo tross alt storfornøyde med totalopplevelsen begge to. Og det var mer i vente, for nå var det tid for litt enkel skiglede. Å skli forsiktig bortover og etterhvert nedover på tynt snøpudder i mektige omgivelser og litt sol og blått rundt omkring var rent "jeg snører min sekk jeg spenner mine ski-kos". Joda, litt rusten i svingene var jeg, og kuriøst for spesielt meg - av alle - var det å savne randoskia fra turen i juni. Nå var den sedvanlige og tradisjonsrike fjellskikjøringa tilbake. Men det var relativt slakt og behagelig skiterreng til å begynne med. Herlig er det å suse nedover og ha full kontroll.

Det dro seg til med brattere og hardere underlag, og for å spare tid ved å følge ei rettere linje for å unngå gårsdagens berg- og dalbane-terreng endte vi opp med skikkelig glasert og forblåst moro. Tilnærmet barmark og skikkelig bambi-gåing og nøling og speiding etter best mulig skiterreng. Det var stusselige greier, men ikke annet å gjøre enn å ta tida til hjelp. Endelig så jeg at Endre fant en vei ut av barmarkslabyrinten, og dermed var vi på vei mot Vatnasetevatnet på behagelig vis.

Utpå vannet måtte vi bare se opp mot digre Storeflåtten. Med drivende og slukende skodde så stupet desto svartere ut og klassisk truende. Det ble med korte blikk, for vi ville komme oss videre og nedover før det ble mørkt.

Heretter var det masse svineri i form av flaksnøføre og dårlige frihetsberøvende skispor som vanskeliggjorde skigleden. Det ble så klønete å kjøre nedover at vi var strålende fornøyde da vi kom til tregrensa og kunne spenne skia på sekkene og traske nedover der vi hadde trasket oppover kvelden før. Men aller først ei fortreffelig pause hvor vi kunne nyte utsikten nedover Bjotveitdalen og Hardangerfjorden / Eidfjorden. Og et siste blikk og farvel til Storeflåtten himmelhøyt i bakgrunnen.

Nå tapte vi raskt høydemetre, dette var turens desidert enkleste etappe. Men her og nå kommer jeg til poenget jeg nevnte innledningsvis, at det var en fordel ikke å gå oppover her med blytung sekk i fullt dagslys. Det hadde neppe vært bra for psyken til en kjapt utslitt og verkende kropp å til fulle få se nærmest i detalj hva som ventet. For dæven døtte det var mye og mangt og langdrøyt det vi hadde gått. Glad det var mørkt motsatt vei jeg!

Vel nede på veien spente vi på oss skia for kortvarig glede før det ble å snuble seg videre til fots ned siste brattstien. Nå verket det i tærne, og de krasjet vondt i skotuppene for hvert skritt. Typisk siste del av store sliteturer dette, jeg har ingen illusjoner om å bli kvitt problemet, det er rett og slett et varig men innafor livsstilen.

Endre fant flere skimuligheter jeg ikke orket og ventet nok flere minutter på meg nede ved bilen, men jeg nådde da fram jeg også. Superfornøyde med å vrenge av oss sekkene for siste gang gratulerte vi hverandre med en strålende gjennomført tur!

Nå ventet en drøyt 3 timers biltur full av skravling, og pizzakveld i Bergen lokket i det fjerne. Tusen takk for legendarisk tur Endre!!! Denne fjellopplevelsen av de sjeldne er bare noe du og jeg veit...

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke