Endelig Lyngsalpene - og for en tur!!! (12.07.2023)  

Lyngsalpene - en evig forbannelse er brutt!

© Øyvind Brekke

Helt siden jeg leste turartikkelen til Ben Johnsen i DNTs årbok for 1990 (det var nok høsten 1991 som nyfrelst på skog og fjell) om en vårskitur på Jiehkkevarri har jeg kjent en enorm dragning mot Lyngsalpene. Jeg hadde den gang nettopp fått Jotunheimen som favoritt og la merke til at Lyngsalpene besto av samme bergart og hadde de samme breene, ja i grunn enda mer voldsomme breer. Jeg tviholdt på at Hurrungane var toppen, spesielt fra det jeg kaller Valdresvinkelen, men forsto nok innerst inne at Lyngsalpene er som om Jotunheimen skulle vært Hurrungane over hele fjøla. Og med fjorder på begge sider. Allerede da tenkte jeg også det jeg stadig tenker den dag i dag: Kom ikke trekkende med Romsdalen, Sunnmøre eller Lofoten! Joda for all del, helt fantastiske alpine områder som får meg til å drømme stort, men er det et område som kan overgå Jotunheimen på sitt flotteste så er det Lyngsalpene! En noe motvillig innrømmelse fra en som trofast elsker Jotunheimen. Det er noe med den alpine helheten, uavhengig av grønne bratte lier som en gjennomgående betydelig del av høydemetrene (Og ja, jeg vet at Trollveggen eksisterer!).

Under midttime-trøsteturene til biblioteket i 1. gym ble jeg kjent med boka "Lyngsalpene" av Ben Johnsen og Ove Skjerven. De fleste bildene der var egnet til å miste pusten av. Helt råe Piggtinden, Lakselvtindan og disse Jægervass- og Lenangstindan, og for ikke å snakke om toppene med samiske navn, Guhkesgaisi og Nallangaisi, førstnevnte et slags slott og sistnevnte en perfekt pyramide. Og alltid i vinterdrakt! Gjerne vårvinterdrakt... Et lite "Himalayabilde" fra Lyngsdalen opp mot Jiehkkevarri skyhøyt over omgivelsene forsterket følelsen av sitatet "tanken ledes til fjernere himmelstrøk". Jeg lengtet og fantaserte på en tid hvor toppturer overhode ikke var "in" og hvor det å nevne ukjente fjell med rare navn fort kunne føre til småmobbing. De skulle sett bilde av de fjella tenkte jeg, da skulle jeg nok stilnet latteren til de bråkjekke folka i klassen!

Åra gikk og jeg ble en såkalt vel bevandret fjellmann, og delvis tindebestiger hvis en ser bort fra klatring. Men over Lyngen-drømmen min hvilte det en evig forbannelse. Den besto nok av avstand, logistikk, frykt for ras og bresprekker, vanskeligheter med å bestille godt vær på langt varsel og ikke minst en bihulebetennelse i 2013 da jeg egentlig skulle slå følge med både Sondre, faren hans og Mayhassen. Jeg orket ikke å lese turrapportene fra eventyret deres før et par måneder etterpå. Nedturen var enorm! Og fasiten etter det har vært "det får bli nytt forsøk neste år..." Og i år skulle det endelig bli vårskitur på Jiehkkevarri med Morten og Anne! Men hele mai snødde og regnet bort oppi der, iallefall i helgene, og uansett er jo nedbør i uka noe som kan få langsiktige raskonsekvenser, så jeg var skeptisk, og vi ble til slutt enige om nok en gang å si "vi prøver igjen neste år!"

I sommer skulle jeg uansett endelig ha gjensyn med Nord-Norge! Sånn var det bare, 4 års fravær på grunn av damehistorier og havarerte forhold og ditto bearbeiding fikk være nok! Jeg ville helst holde meg langs riksgrensa for å oppsøke fjellet og villmarka i ensom majestet. Men Lyngsalpene gnagde i meg mer enn noensinne, og plutselig begynte jeg å tenke: Hvorfor ikke bestille føring til en Lyngen-topp?? Jeg orket ikke mer av aldri å ha vært i Lyngsalpene, så jeg gikk målrettet til verks og kom etterhvert i kontakt med fjellfører Thomas Meling. Dermed var Store Lenangstinden blitt et konkret prosjekt.

TUREN

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

Endelig var dagen der, etter at jeg de tre foregående dagene hadde kjørt leiebil oppover og besteget to andre topper på veien. Natta ble tilbragt i bilen på campingplassen ved Sør-Lenangsbotn. Jeg var noe bekymret for mine mildt sagt slitte støvler, men da Thomas kom litt over klokka 9 så mente han at så lenge sålene var stive nok til å tåle stegjerna så var det ikke noe problem. Og om gårsdagen hadde bydd på kraftig regnskyll og regnbue som hadde begeistra alle unntatt meg på grunn av de berømte fotomotivene så var dagens vær heldigvis av beste Øyvindmerke! Iallefall nå på formiddagen. Siden det var sommer forventa jeg et visst innsig av skyer utpå eftan, men det var lov å håpe på ca 90% flott himmel uansett. Og det ønsket ble i grunn innfridd!

Praten med Thomas gikk lett bortover det humpete underlaget i retning av det yndede turmål og fotomotiv Blåisvatnet. Det tok faktisk sin tid å komme frem dit. Vi skravlet i vei om tidligere fjellopplevelser mens selveste Lenangstinden gjorde alt den kunne for å påkalle oppmerksomheten. Jeg håpet i mitt stille sinn at den ikke skulle legge ut altfor mange vanskelige eller skumle hindre for oss (les meg).

Etter litt vading hvor vi ikke ble så altfor våte, og etterhvert den forventede bratte steinur-gangen nådde vi snøfeltene. Stegjerna på, mine "kjære" stegjern, som for anledningen ikke var mine. Videre trasking i fryktinngytende landskap mens jeg ba en stille bønn inni meg om at bregleppa før snørenna ikke skulle stoppe oss. Da vi fikk øye på den så var det hele for meg et nedslående syn, det så jo ut som det var en stor snø/isvegg der, noe som vel betydde en håpløs sprekk med påfølgende isklatring. Rutinerte Thomas sa bare helt rolig at "dette ser greit ut..." Herlige lettelse, og jeg kunne jo stole på fjellføreren!

Framme ved gleppa og snøveggen viste det seg at dimensjonene merkelig nok virket større på avstand, kloss inntil ble alt mer overkommelig. Dette i skarp kontrast til alt som ellers gjelder for Lyngsalpene. Vær trygg på at råflotte bilder ikke klarer å få fram den virkelige storheten i landskapet her oppe. Dimensjonene er så voldsomme at man bare må måpe av beundring!
Men over gleppa kom vi greit, og da var det bare å labbe trøstig i vei oppover det som må sies å være mitt livs første Kugo-renne (for evt uinnvidde kan en sjekke www.kugo.no for å bli vant til bilder av turer opp bratte snørenner i Troms). I første omgang gikk vi usikra og brukte isøksene flittig for å lage trinn for stegjerna. Men ettersom vi vant høyde måtte sikring til pers. Thomas gikk helt til han nådde en fjellvegg/skrent og lagde standplass før jeg kunne komme etter. På denne måten jobbet vi oss oppover, hele tiden med Store Jægervasstinden i ryggen på motsatt side av breen.

Dette var en tålmodighetsprøve! Renna virket eviglang, og var samtidig sikkert 45-50 grader over store deler. Jeg håpet at all denne "somlinga" ikke skulle få konsekvenser i form av skysystemer som kunne rekke å ta over. Enn så lenge var det tydeligvis ingen fare for det. Men så: et brak oppi en eller annen vegg. Jaja, litt forvitring skjer vel fort i sånne brattheng og vegger som vi er omgitt av her tenkte jeg. "Så dæven, der kommer`n ja! Shit, en middels stor stein på vei nedover renna!!!" Jeg skvatt til da jeg så den. For å si det sånn, den krysset ikke løypa vår, men vi ville litt lenger oppi der krysse løypa dens... Mont Blancs normalruteproblematikk hadde jeg ikke forberedt meg på, men her og nå tenkte jeg at det i grunn ikke var annet å forvente i disse omgivelsene. Grøss og gru og "for all del ikke fortell dette til dine kjære opphav!" (Og nå gjør jeg det i praksis likevel...)...

Etter kanskje 600 høydemeter nådde vi det jeg ville tolket som enden på blindveien, men Thomas visste bedre. Her skulle vi inn i en kort tunnel og så bakse i bratt snø og is og karre oss opp noe bratt berg. På det verste partiet som var glatt av sildrevann sleit jeg såpass at jeg pådro meg litt magekrampe, før jeg fikk tatt meg såpass (krampaktig) sammen at jeg fikset biffen. Vi småklatret litt hist og pist og til sist ble det et betydelig klatreopptak på muligens grad 3-4. Dermed var vi over kanten...

Først bare litt utsikt over Strupbreen og Koppangsbreen og noen av toppene i massivet som i grunn bare var et mer omfattende syn, men ikke like flott som det vi hadde hatt i renna. Men dette skulle endre seg fortere enn jeg kunne ane. For da vi noen få minutter seinere sto ved den lille toppvarden på den store ultratoppen (en av Norges 4 ultratopper, for de innvidde) så var det like før jeg gikk tom for ord! Men jeg gikk ikke tom likevel, jeg bare sa høytidelig at dette var mitt livs råeste utsikt, intet mindre! Jeg hadde ikke noe valg, det var jo helt sant!!! Jeg skildret begeistret i vei det som måtte være November Rain (les søt musikk) i fjellfører Thomas sine ører...

Været hadde holdt seg hele veien! Joda, det fantes litt skyer, men det var ingen ulldotter å se, og over Lyngenhalvøya og mer til var himmelen stort sett 90% blå og plettfri. Deilig!!!
Komprimerte Himalaya hersket mellom Lyngenfjorden og Ullsfjorden, og det berømte panoramaet fra den veldige Jiehkkevarri via Fornestinder, Kjostinder, Tvillingtinden, Isskartindan og fantastiske Stortinden til ikoniske Store Jægervasstinden hadde jeg nå for mine godt vante føtter! Også de høydeforskjellene da!!! Omgitt av hengebreer i tillegg til Koppangsbreen utover mot øst. Joda Gjertvasstinden og Beerenberg, dere er så råflotte på "minimalistisk" vis sammen med dette at dere beholder tronen på tredelt førsteplass... Men at Store Lenangstinden har den klart mest omfattende alpine utsikten av dere tre er hevet over all tvil! Og så nordover motsatt vei da! Selvsagt var jo panoramaet sørover som jeg allerede skildret noen linjer tidligere hovedretten i denne utsikten, men desserten var også "hinsides enhver fornuft"! Og det artige er at de fleste fjella - eventuelt alle - en ser her er totalt ukjente. Kanskje bortsett fra skibomsfjellet Storgalten. Men hvor mange søringer har hørt om Støvelfjellet eller Vaggastindan? Fantastiske tinder med bratte snørenner. Og med trange daler og vann 1000 høydemeter under seg. Det var et syn for guder, og her og nå la jeg planer om Lyngenturer utafor "allfarvei" i fremtiden. Hva skal man si? Jeg ble etterhvert tom for ord mens jeg fortsatte å være fra meg av begeistring!

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

Etter å ha kost oss med niste og brus så var det ubønnhørlig tid for retur. For den ville ta tid, det var vi begge smertelig klar over. Så jeg kastet et siste 360-graders blikk utover herlighetene før jeg lydig gjorde som Thomas sa. Og vi jobbet oss gradvis nedover, med litt klatring og nedfiring. Noen steder ekkel sådan, det er IKKE gøy for en urutinert klatrer å lene seg bakover uten følelsen av kontroll som en rappell tross alt gir. For da regulerer en bremsingen selv. Nå var jeg prisgitt fjellførerens handlinger mens jeg selv bare skulle lene meg bakover mot avgrunnen. Legg til at underlaget som skrånet mot stupet var glatt og vått og dekket av forræderisk grus, så forstår de fleste at dette føltes nifst.

Etter å ha slått meg litt her og der så nådde vi heldigvis hovedrenna igjen. Bare 600 bratte høydemetere ned nå så ble vel alt normalt igjen... Vi jobbet bra som team, og etter det som sikkert var en evighet men som på grunn av intensiteten føltes som et blunk nådde vi lettere terreng. Fortsatt snø da... Jeg skravlet i vei om Lyngens fortreffelighet og om diverse turprosjekter da Thomas plutselig strengt sa "Bare gå!!!" Jeg snudde meg og skjønte hvorfor. En ny stor stein var på vei, ikke mot oss, men det kunne selvsagt komme flere steiner med styggere hensikter enn denne, så det var null grunn til å bli fornærmet, dette var rett og slett en lærepenge om at i sånne brattheng må man følge med og ikke senke skuldrene før man er helt ute av skuddlinja. Jammen kom det ikke en isklump nedover også...

Alt endte selvsagt bra, for det gjør jo som regel det. Og snart var det bare den såkalte amøbegangen nedover steinura mot Blåisvatnet som gjensto. Og så ble vi våte da vi vadet på ny fordi vannmengden hadde økt i løpet av dagen. I skumringen ruslet vi langsetter flatene mot Sør-Lenangsbotn med følelsen av storslått vakker triumf innvendig. Da vi var vel fremme ved bilene hadde vi vært ute på tur i drøyt 12 timer. Vi takket for turen, og Thomas var i rute for å rekke ferja, så alt hadde vært stor suksess. Og vi ble enige om å holde kontakten for seinere fjelleventyr i nord.

Jeg fikk omsider pakket ut og pakket om og ruslet vekk innover i bushen mot Aspevatnet og satte opp hengekøya. Med midnattssola over blinkende Sør-Lenangen mot nord og Lenangstindan, Jægervasstindan og Stortinden (Garjelgaisi) i bakgrunnen mot øst sovnet jeg med et lykkelig smil...

Tusen takk for turen Thomas Meling!

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke