Arnøyhøgda - sommeravslutning i Troms (17.07.2023)
| Tourlänge | 5h 24min |
|---|---|
| Entfernung | 14,8km |
| Höhenmeter | 1.163m |
| GPS |
|
Etter å ha vurdert fram og tilbake i Arne og Turids "sommerhus" hva jeg skulle finne på siste dagen før ferden sørover så landet jeg på Arnøya på grunn av best mulig værvarsel. Selv en nordnorsk sommer kan ha stusselig og ustabilt vær, og dette var nå meldt med full tyngde. Den legendariske knallværsperioden hadde allerede vart en stund før jeg kom til Troms, ble typisk nok noe svekket da jeg var der, før den fortsatte med den største selvfølge etterpå (Likevel fikk jeg altså lurt meg til et par-tre legendariske knallværsturer, hahahaaa)! Arnøya så per 17. juli aller mest lovende ut av alle steder på yr, og ville være en mildt sagt mer spektakulær opplevelse enn å kjøre sørover mot Raisduottarhaldi og Haltia i Finland. Dette ville jo vært ekstra gøy på en helt annen måte, og Arne nærmest oppmuntret meg til det på sitt sedvanlige lattermilde vis. Jeg landet altså likevel på Arnøyhøgda.
Vel framme på Arnøya parkerte jeg som best jeg kunne ved Kildal. Det er ofte noe drit å finne parkering, man lurer på om man trenger seg på eller parkerer ulovlig, og dette kostet meg på mange måter Storgalten dagen derpå etter tidenes tur, den på Store Lenangstinden... Men jeg satset på at det var grisgrendt nok og at den gamle kaia jeg fant ikke var viktig nok, så dermed befant jeg meg snart på vei bortover de innbydende gress-slettene med Sukkertoppen hilsende velkommen midt imot.
Det var årntli koselig og ganske så spektakulært innover her, og de to bekkefossene fra vanna lenger over hang som vakre sølvglinsende bånd og pyntet landskapet. Varmt var det også, jeg håpet selvsagt at været ikke skulle bli vått og elektrisk, noe det var fare for både lenger sør, øst og vest.
Jeg jobbet meg opp på flatene og gikk langsetter ene vannet som virker navnløst på kartet før jeg skrånet rundt og etterhvert bratt oppover lia helt til jeg nådde snøfonner og annen moro som måtte krysses.
Jeg ble ganske daff og dau oppover i den intense varmen, så den siste lange og halvsmale bratte morenen oppunder der det dro seg alpint til føltes uendelig lang. Men det dukket opp ny utsikt, og denne skulle bare forsterke seg jo høyere jeg nådde. Det ble omsider klyving mellom kampesteiner og annet snacks til jeg endelig var oppe på det som kan kalles toppryggen. Og her var det vekselvist smalt og bredt og en fryd å vandre!
På toppen måtte jeg kose meg en lang stund! Hadde det ikke vært for ferjetider og annen logistikk som hadde med den lange veien sørover og levering av leiebil innen en viss dato skulle jeg ha duppet av her og sittet i timesvis. Havutsikten med både villmark og delvis alpint forteppe var poesi som fikk fram innbilt fløytemusikk i mine ører. Jeg tenker alltid på "Kuolema Tekee Taiteilijan" i sånne omgivelser og sånt vær... For været var fint, og byger og uværsskyer stadig på betryggende avstand. Arnøyas fortreffelighet fikk beholde finværet, som om øya ville vise seg fram fra sin beste side for meg. Og som på Uløya var det superspennende å være vitne til landskaper fullstendig ukjent for en ivrig fjellfant. Det er ikke helt Lyngsalpene akkurat, skulle bare mangle, men jammen er dette en alpin og spennende øy!
Nedturen var stusselig å tenke på, men uunngåelig... Jeg tok det rolig helt til jeg var forbi snøfonnene pluss ei lita pause ved en fascinerende oransje stein. Så koblet jeg inn høygiret og småjogget store deler av veien ned til bilen. En hån mot idyllen, men jeg ville gjerne rekke ferja som gikk rundt kl 17, mener jeg å huske.
Uansett, Arnøya har festet seg hos meg!
Benutzerkommentare