Hanakne & Storeberg m/flere - Porsgrunn (25.03.2024)

Opprinnelig hadde jeg andre turplaner denne ettermiddagen, men et område med nedbør like nord for Skien gjorde at jeg endret turmålene sånn i siste liten. Så da ble det til at jeg kjørte til Langangen, og litt nordover på fylkesvei 3262 (Markavegen). Like sør for Hagen går det en stengt anleggsvei over bekken mot vest, og ved dette krysset, på østsiden av fylkesveien, var det en avkjøring mot et jorde hvor det gikk greit å sette igjen bilen. På kartet er det inntegnet en vei her også, som går oppover i sørøstlig retning mot jernbanen, men denne veistubben var fjernet og jordet tilbakeført.

© Nils Haugene

Anleggsveien jeg fulgte fra start gikk kun i et par skarpe svinger opp til tunnelåpningen for jernbanen. Videre oppover fortsatte jeg på dårlig grusvei, som etter hvert gikk over til kjerrevei. Men jeg kom langt opp mot Hanakne ved å følge veier. Først på nesten 200 meters høyde sluttet veien, og jeg måtte gå videre på sti. Siste biten mot toppen fulgte jeg altså sti, eller gikk delvis i lettgått skogsterreng på en rygg.

© Nils Haugene

Hanakne (254) hadde et åpent toppområde med god sikt i flere retninger. Dette skulle vise seg å bli turens beste utsiktspunkt. En virkelig fin topp i dette området!

I dag var det dessverre disig og grått, så sikten var ikke all verden på grunn av det. Men foreløpig holdt nedbøren seg lengre nord i hvert fall.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Fra Hanakne (254) gikk jeg samme vei tilbake et stykke, til jeg var der kjerreveien hadde stoppet under oppstigningen. Derfra fortsatte jeg nå sørover i et litt småkupert terreng til Reiersås (212), som hadde et stort og nokså flatt toppområde, men en svær stein var helt klart høyeste punkt her.

© Nils Haugene

Turens aller bratteste parti fikk jeg under nedstigningen fra Reiersås (212), mot traktorveien i sørvest. Her er det en lang skrent som er stupbratt en del plasser, men etter studering av 1-meters koter fant jeg en noenlunde farbar vei ned. Det verste var egentlig alt løvet som gjorde det litt sleipt, så jeg tok det rolig ned denne skråningen.

Deretter fulgte jeg traktorveien forbi en hytte, som lå på en liten kolle. I dette mer skyggefulle området lå det igjen ganske mye snø på veien, men hjulspor gjorde det greit å gå.

Like etter passering hytta skulle jeg forlate traktorveien, og gå løs på en renne opp mot Storeberg (293). Jeg gruet litt for denne renna da den så nokså bratt ut, og jeg ikke ante hvordan forholdene var der nå. Men selve renna var kurant å gå opp. Det verste var nesten kryssing av bekken helt nederst, hvor det lå snø innimellom steiner som stakk opp. Man vet jo aldri om man plutselig tråkker langt gjennom ... Men heldigvis var snøen ganske fast, så det gikk greit det også.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

I nordsiden på Storeberg (293) lå det igjen større snøflekker, men også her holdt snøen greit uten store gjennomtråkk. Oppå selve toppområdet var det derimot helt bart.

Utsikten var begrenset fra høyeste punktet og toppvarden (som ikke sto på selve toppunktet), men noen meter mot sørvest var det bedre sikt. Og på en klarværsdag er det nok enda mer vidstrakt utsikt derfra ...

© Nils Haugene

© Nils Haugene

For å komme til Storeberg Sør (291) måtte jeg passere en kløft, som jeg kom nokså greit forbi ved å gå noen meter mot vest. En del snø nedi dette skaret, og de første meterne opp igjen.

Etter en veldig kort stopp på toppen av Storeberg Sør (291), siktet jeg mot renna som var en del av den kløften jeg hadde passert høyere oppe mellom Storeberg (293) og Storeberg Sør (291). Denne renna var heller ikke så bratt som fryktet, og nok en gang var et stort tre det største hinderet. Dette var en rotvelte med flere stammer som selvfølgelig lå på tvers av min marsjretning.

© Nils Haugene

Nå var jeg i gang med tilbaketuren, hvor jeg gikk over den vesle høyden Søndre Skarva (205). Etter en liten pause der, fulgte jeg stier og tråkk ned gjennom noen kløfter og renner til jeg nådde en traktorvei.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Mens jeg vandret på traktorveiene nedover mot fylkesveien (Markavegen), begynte det å småregne. Det var heldigvis ikke mye, så jeg rakk vel knapt å bli våt. Og da jeg var nede ved nordenden av fjorden Ønna, hadde regnet gitt seg. Til slutt ble det en kort strekning med asfaltvandring hvor jeg gikk under en ganske høy jernbanebru.

Under hele fotturen hadde nedbørsområdet stort sett holdt seg litt lengre nord i Telemark og Vestfold. Bare på slutten fikk jeg altså noen regndråper. Under kjøreturen hjemover til Lier dro jeg fra en smak av vår og mest barmark i Porsgrunn, til langt mer vinterlige forhold da jeg hadde passert Tønsberg. For derfra og nordover var det kjøligere, og nedbøren mer intens, så her lavet snøen ned. Det var allerede blitt flere cm i landskapet da jeg rullet nordover på E18 forbi Horten og Holmestrand. Fra vår til plutselig full vinter! Drammen lå heldigvis like nord for den verste nedbøren, så her var det ikke kommet noe særlig med snø.