Sognefjellet ekspress (24.08.2007)

Hentet rett fra dagboka, fra studietida på Gjøvik:

Fredag 24.august

I oppstartsdagene for et skoleår er det som regel mye surr, forvirrende informasjon, forandringer i timeplaner, 30 nye navn som man ”må” bli kjent med osv. Dette ble litt mye for en usosial fjellnerd som liker best å kommunisere via sms og e-post. Jeg klarte å si nei til alt av festing(!) og snike meg ut av timeplanen på fredag, så når jeg da kom litt tidlig til hybelen på torsdag var det bare å få pakket i en fei.

Jeg ankom Leirdalen etter kun 25mils kjøring (før: 45mil), deilig med så kort kjøretur ja. Så til alle som lurer på hvorfor jeg sitter i innlandet og sturer så er det nettopp derfor. Jeg parkerte noen km nedenfor Leirvassbu, der hvor det er ei bru over Leira. Det var bekmørkt når jeg skulle finne en teltplass, det ble derfor den første og beste jeg kom til ca 30m unna bilen. Dette var jo noe nytt for meg, skal ikke nekte på at det var behagelig, men jeg får ikke den store turfølelsen rett ved en vei.

Turfølelsen kom derimot fort når jeg var på vei opp mot Geite 2002moh neste morgenen. En fin morgen med noen skyer her og der og det var vel kanskje ikke det været værmeldinga og jeg hadde håpet på at det skulle være, men sånn var det nå.

Jeg hadde planlagt en ganske ambisiøs tur og det var mange partier jeg var spent på, men en ting var klart oppe i hodet mitt, hvis ikke været ble bedre så skulle jeg korte inn ruta drastisk. Den planlagte ruta passerte mange utsatte og vanskelige punkter som jeg ikke ville ta på vått føre.

Jeg har jo skjønt at hvis jeg skal klare alle toppene så kan jeg ikke stryke med før lista er komplett heller, derfor blir jeg pent nødt til å ta det litt mer med ro.

For å komme tilbake til turen igjen så kan vi si at jeg hadde kommet meg opp på denne Geite og var på vei i retning Sokse. Det var et rått landskap jeg bevegde meg inn i nå, et paradis med spisse egger, isbreer og store tøffe fjell overalt. Noen fjell var så tøffe at jeg fikk en klump i halsen, de så ganske så ubestigelige ut til tider.

Et spennende landskap jeg beveger meg inn i her.
Stemningen var gåtefull; morgentåke nede i dalene, solskinn i panna og tåkerester som strøk og til tider gjemte fjelltoppene slik at jeg gang på gang ble overveldet av naturen rundt meg. I en kort periode trodde jeg at sola hadde forsvunnet for dagen, men det var heldigvis bare forbigående skyer, eller morgentåke som steg opp og forsvant i atmosfæren, samme hva det var så ble det bare bedre vær.

Sa jeg ikke at vi skulle komme tilbake til turen, hvor var jeg, jo; Vi hopper frem til Bjørneskaret. Jeg hadde altså gått eggen oppover mot Sokse, så skrådde jeg ned og bort til Bjørneskaret i toppen av Bjørnbrean. Sokse er tøff fra denne kanten også!

Jeg gikk opp til Bjørnungen eller Veslebjørn N2 eller hva den nå heter, her oppe var et på tide å nyte litt mat og rått landskap. Veslebjørn så ganske mektig ut den også, og eggen bortover mot Skeie var jeg mildt sagt spent på.
Sjekk veien videre mot Veslebjørn!

Utsyn over Leirbrean! Til venstre er eggen ut mot Skeie, til høyre stryker kald morgentåke over Sokse, Kniven, Sauen og Store Smørstabbtind.
Det var en tøff liten egg, bare cm bred på vei til Veslebjørn, så litt klatring videre oppover, det var for det meste klyving, men et par steder måtte man jobbe litt oppover. Herfra var det videre til Storebjørn 2222m, en stilig topp med breen nesten helt til topps, og med litt velvilje ser man også at det er en bjørn der oppe. Tilbake over noen kandidattopper før turen virkelig kom i gang. Nå var det med rastløshet i blikket jeg beveget meg mot Skeie og Kalven. Fingrene ventet utålmodig for å bli skrapet opp og herjet med, sinnet var skarpt, klokkeklart og forventningsfullt til hva som lå i vente.

Det var overraskende enkelt bort til Skeie og det var kun noen få artige klyvepunkt som alle ville satt pris på i pent vær som jeg hadde. Det var når jeg kom til den vestligste toppvarden på Skeie det ble brått slutt, bokstavelig talt. Her forsvant ryggen jeg hadde fulgt rett ned en god del meter. Jeg visste at dette var klatring gradert til 3-4. Jeg så på et alternativ et sted litt nordvest, jeg gikk ned noen meter for å se litt nærmere på denne veien. Jeg fikk det for meg at dette var den tryggeste veien ned, så jeg begynte å klyve ned nordsida. Det gikk veldig greit et stykke, men når det var få meter igjen ble det stopp, akkurat langt nok til å knekke noen bein ved et fall. Jeg tullet en stund i forskjellige små sprekker før jeg fant en vei ut av det og jeg passerte et rappellfeste før jeg kom meg ned. Nå var det å følge sida bort til eggen som ledet vei til Kalven. Fort oppom disse to toppunktene før jeg satte meg ned for å studere veien opp til Skeie og fylle på lageret i magen.

Jeg skal innrømme at jeg gledet meg til å klatre opp her, det var så mektige omgivelser her. Jeg har ikke vært i et så omfangsrikt og fantastisk landskap før, dette er så langt en soleklar favorittplass for meg.

Skeie i front med hele eggen bortover mot Storebjørn.
Jeg klatret opp til Skeie og det var en intens og storslagen opplevelse. Det var stort sett ganske enkelt, med unntak av et parti hvor det var kun en sprekk innerst i et innovervendt hjørne (red. anm: dieder). Her var det stor nærkontakt med fjellet, såre fingre og høy puls. Med en befriende, og sjeldent deilig mestringsfølelse sto jeg på toppen i et fortryllende fint vær.

Jeg hoppet langsetter eggen tilbake mot Veslebjørn, glad og fornøyd, nå var det ingenting som kunne stoppe meg. For å slippe å gå oppom Veslebjørn skrådde jeg ned på Leirbrean og fulgte denne tilbake til Bjørneskaret. I skaret satt jeg meg til for å vente på 8 stykker som var på vei mot meg, jeg syntes Sokse og særlig Store Smørstabbtind så noe vanskelig ut og jeg håpet på noen visste om rutevalg opp disse.

Når de endelig kom seg opp til meg var jeg rimelig rastløs for å komme meg videre, jeg hadde jo tross alt sittet mer enn 20min nå. Etter å ha fått kjeft for å bevege meg på isbreen alene fikk presset ut en del av informasjonen jeg trengte. Det var 3+ opp eggen til Sokse, men det kunne jeg unngå i ei renne litt bortenfor, der var det klyving. Opp til Store Smørstabbtind var det visstnok å dreie ut til venstre når jeg kom til et vanskelig punkt, men noe mer visste de ikke, ingen hadde gått opp der før.

Det han ene kunne fortelle var at kameraten hans hadde snudd og han klatret grad 7, det var en del løst der borte, men graden var vel 3+ der også mente man. ”Du burde jo heller gå rundt og ta den fra andre siden” sier han ene. Jeg smiler inne i meg og tenker: ”Da kjenner ikke du meg”, mens jeg svarer: ”Ja, jeg får vurdere det når jeg kommer bort der, takk for hjelpa og god tur videre alle sammen”.

Jeg kjører tøft på eggen opp til Sokse, dette var en fortreffelig klatring og jeg brukte ikke mange minuttene til topps. Jeg nøt tilværelsen, men det var ikke til å unngå det faktum at det var en forandring i værsystemet nå. Det kom ikke overraskende, det var jo meldt slikt. Toppene forsvant inn og ut av skodda, vind trykte stadig hardere fra vest mens jeg kløv meg over Sauen/2077 og Kniven/2133.

Endelig så sto jeg oppe på toppen av Sokse og kunne nyte utsikten mens adrenalinet sakte trakk seg tilbake fra fingertuppene.
På vei ned fra Kniven ble jeg stående en stund, jeg sto der fordi jeg håpet på et vindu i tåka som kunne gi meg en del informasjon om rutevalget opp den sinnsyke Store Smørstabbtinden. Denne toppen så virkelig sinnsyk ut fra denne kanten, det hører jo med at den ikke er så rett opp som den ser ut som da, men det visste ikke jeg enda.

Jeg hadde flaks og fikk sett meg ut ei ca rute et stykke oppover. Det var ikke mange meterne opp før jeg dreide ut mot venstre noen meter, så rett opp og ut mot høyre igjen. Første hinder overstått. Jeg klatret og kløv langs stupet ned mot Storbrean oppover, selv om det var meget utsatt her var det ganske fint og fast fjell her. Hver gang jeg skulle prøve å komme meg litt vekk fra stupet ble det løst og bare dritt rett og slett. Med god konsentrasjon og tyngdepunktet noen cm innefor den par hundre meter lange styrtninga til høyre klatret jeg med godt mot oppover til topps. Et storslagent landskap nok en gang. Skal vi se… nytt plussord som jeg ikke har brukt, ja: En magnifikk opplevelse dette, da var det meste av vanskeligheter overkommet. For en dag dette hadde vært, og selv om vinden var bitende mot bar hud og noe tilskying fant sted satte ikke dette noen som helst demper på humøret. Jeg sier det igjen, en slik dag i et slikt landskap er bare det beste og man bare må prøve det selv for å forstå.

Jeg merket jo alle toppene, særlig i mine to skakkarslige knær, de klaget og ynket seg for hver meter som gikk nedover. Jeg innså hvis jeg skulle fortsette slik så hadde ikke de lange levetiden igjen, noe jeg ikke er interessert i. Så da, for første gang(?) skulle jeg være fornuftig; ”I morgen drar jeg hjem, jeg avbryter resten av de planlagte toppene for å spare beina mine”. Slik fornuftighet går ikke ustraffet hen i hodet mitt, derfor begynte jeg å se på en utvidelse av den allerede lange dagsetappen. Måtte jo nå utnytte hele dagen syns jeg.

Jeg ynket meg bort til Storbreatinden/2018 og på vei hit fant jeg vann! Dette var viktig for jeg hadde rasjonert mye i det siste og det begynte å tære på kreftene. Jeg høljet og koste meg med iskaldt smeltevann til smerten i panna ikke lenger var til å leve med. Med blankt urin og nye krefter la jeg igjen sekken på Storbreatinden før jeg gikk bortom Storbreahøe/2001. Noe overrasket over vanskelighetsgraden ned eggen her, men alt gikk fint, men det var en spenstig tur ut her.

Jeg merket at høsten hadde meldt seg i fjellet, vinden var isende og det var kjølig når ikke sola var fremme. Med jakka på kom jeg meg over Veslbreatinden/2092 og videre til Hurrbreatinden/2060. Den originale planen var at Storbreahøe skulle være den siste, men jeg hadde bestemt meg for å ta med alle ut til Skagsnebb siden jeg skulle dra hjem i morgen. På Hurrbreatinden sto jeg og så på mulighetene opp til Veslfjelltinden/2157 og kanskje Loftet/2170, dette utviklet seg til en meget drøy tur. Jeg hadde egentlig ikke så veldig lyst, men jeg beveget meg mot Veslfjelltinden. Jeg skulle ta et bilde mot Hurrungane før jeg gikk videre, men der var det faen ikke noe kamera i lomma! Tenke Øyvind, ingen vits i å bli sur, ikke noe vits i å la dette ødelegge en ellers råfin dag, ei heller noe vits i å bruke krefter jeg ikke har til å bli forbanna. Jeg tok ting med fatning og skjønte at kamera lå igjen på toppen av Veslbreatinden…

Så skal jeg fortelle den virkelige versjonen av hva som skjedde: Jeg oppdaget at kameraet var borte, jeg ble først helt paff og kunne ikke fatte at dette skulle skje med meg nå. Skulle jeg miste alle de bildene, nei fytte ¤#!&%&. Som sagt skjønte jeg at det mest sannsynlig lå på toppen av Veslbreatinden. Det skummet rundt kjeften min, jeg bannet så mange banneord slik at selv djevelen hadde blitt imponert, det frådet ut av nesa i en blanding av snørr og slim som kom rett tilbake på meg i motvind opp ura som jeg nettopp hadde gått ned. Jeg banket og slo isøksa ned i ura så det hørtas ut som et stygt klokkespill i fjellheimen. Jeg var så opphisset og styggsint, tror faktisk ikke jeg har vært like forbannet noen gang.
Jeg skulle gjerne skrevet at humøret ble bra igjen når jeg fant kamera ved toppvarden, der hvor jeg hadde slappet av, men det hadde vært løgn. Jeg ble riktignok litt glad, men gleden ble fort glemt når jeg tråkket i den samme drittura nedover igjen, tanken var; ”Unødvendig Øyvind, UNØDVENDIG!!!”.

Jeg dreit nå i Veslfjelltinden, det var blitt for sent. Jeg gikk da oppom Hurrbreatinden igjen og ned mot bandet over til Bakarste Skagsnebb/2093. Det var en fin tur over hit, humøret var på plass igjen, men jeg begynte å bli dyktig sliten. Jeg hadde nok hatt litt for lite mat med meg og det merka jeg på kroppen nå. Fortsatte videre mot Skagsnebb, surra meg ned i ei renne som endte opp med en litt for utfordrenes rappell 20m rett ned. Jeg fikk rundet et noe utsatt hjørne(les: utsatt), slik at jeg slapp å gå opp igjen og kunne fortsette enkelt videre nedover. Spiss egg videre opp til Skagsnebb/2003. Når jeg sto på toppen kunne jeg fornøyelig stå å skue mot Storebjørn; ”Herre, helt der borte da gitt, sykt”. Sola var i ferd ved å senke seg atter en gang i vest og jeg måtte komme meg ned før mørket la seg over dalene.

Hva skal man si? Ord som mektig, tøft begynner å bli oppbrukt..

Ukurant og ekkelt ned den bratte grusrenna jeg fant ned fra Skagsnebb som ledet meg sørover mot teltet. Jeg kom, til min store overraskelse tørrskodd over Veslbreagrove, like heldig var jeg dog ikke over Storbreagrove. Over denne bekken var det vann over knærna i stri strøm, men jeg brydde meg lite for jeg var 300m unna telt, mat og søvn.

Til slutt skal jeg si det var deilig å legge seg ned, få av seg skoa, kjenne den ustoppelige smerten i føttene gå over i en slags nirvanatilstand og bare eksistere. Etter ca 15t på farta så jeg frem til en god natts søvn.

Og her hadde vanligvis denne rapporten sluttet, men neida. Klokka 02.30 kikker jeg på klokka, da har jeg allerede ligget våken en stund. Jeg lå og hørte på vinden samlet krefter oppe i fjellsida, det bråket og herjet der oppe, så ble bråket sakte, men sikkert forsterket litt etter litt og så traff det teltet med et brak og røsket og slet i alt som var i dens vei. Heldig som jeg var hadde jeg satt opp teltet med langsiden vinkelrett mot vindretningen, typisk det. Dette resulterte i at jeg flere ganger måtte ut å gjøre et forsøk på og feste bardunene. Teltet fungerte som et seil og det var krevende å få det festet i den steinete bakken, det endte med noen store gampesteiner måtte holde fast barduner og telt.

Det var ikke akkurat den restitusjonen jeg hadde håpet på denne natta. Fly ut og inn av teltet i hylende kald vind med øsende regn er ikke det jeg liker best. Jeg sover heller ikke best når jeg lurer på om teltduken skal revne på det neste vindkastet og lyden av vinden er jo øredøvende når den herjer med teltduken. La meg bare si til slutt at jeg kjørte tidlig hjem denne morgenen, tidlig.